Vi ankom den praktfulle Bøkeskogen i Larvik. . .


 

. . . etter en dag med mange inntrykk og mye vind. Vi begynte vel egentlig å bli litt småfrosne både UnnTove og jeg, men vi var ikke klare for hjemtur før vi hadde vært innom det som i utgangspunktet var målet for utflukten vår.


 

Og det er altså så vakkert her nå på våren med store deler av skogbunnen dekket med hvitveis. Den var som et teppe mange steder. Både rundt ærverdige gamle bøker og litt yngre og slankere utgaver.Trolig blir det ennå mer hvitveis de nærmeste par ukene.



Her er det brede fine turveier og lett fremkommelig for de fleste.

Så tidlig på våren er det luftig og åpent å gå her.

Senere på året, som her i oktober 2016, er det helt annerledes.

 



Rester av trær som har måttet takke for seg.



Et mosegrodd hjerte av stein.

Huff, det hørtes ikke bra ut, og jeg håper jeg aldri får det selv!

 



Nei da er det bedre med disse små vårtegnene som strekker seg mot lyset og sola.

 

Man føler seg ikke så kjempestor under disse langstrakte trær.

Om noen få uker, når løvet har sprunget ut, kommer trærne til å ligge som et tak over oss små mennesker som går her.



Igjen et bilde fra oktober 2016, men da hadde allerede en hel del løv falt av.



Det er stor bolignød blant flaggermus når det gjelder trygge og sikre steder hvor hunnen kan oppbevare ungene sine og selv sove på dagen. Henger man opp en kasse i et område med mye flaggermus, kan man hjelpe til å bedre livsbetingelsene for disse interessante og vernede dyrene og i tillegg få et lite innblikk i deres levevei.

Kilde: http://www.zoologi.no/flaggermus/kasser/

 


Her i denne skogen svermet bl. a. en av poesiens mestere, Bjørnstjerne Bjørnson. Kanskje risset han også sin kjærlighet inn i en av bøkestammene, slik mange andre har gjort opp gjennom tidene.

Han har i alle fall risset inn et spor hos meg:

 

Jeg velger meg april I den det gamle faller,

I den det ny får feste; det volder litt rabalder,-

Dog fred er ei det beste, men at man noe vil,

 

Jeg velger meg april, fordi den stormer, feier,

Fordi den smiler, smelter, fordi den evnen eier,

Fordi den krefter velter,- i den blir somren til !

Tusen takk for nok en herlig tur med deg Unn Tove Lind, denne gang på en flott aprildag. Det at du alltid er åpen for det dagen bringer, den tid det tar, i tillegg til mye latter og moro underveis, gjør at du er en perfekt turvenninne for meg.

Hilsen ei takknemlig Fotokjerring

 

Helt ut mot havet. . .

. . . etter de små ormegrøss jeg skrev om i mitt forrige innlegg var det etter hvert helt greit å forflytte seg til et litt annet terreng. 

 

Når man vanligvis ferdes mest i de dype skoger er det forfriskende godt med en tur til kysten.

 

Se havet, høre lyden og kjenne lukta av det.

Her ute på svabergene kunne jeg virkelig senke skuldrene og ta innover meg det flotte landskapet rundt meg.



Men vi måtte også ha litt påfyll av mat og drikke, og fant oss en lun plass for medbrakt niste.

 

Og det er jo så mye fint og artig å se.

Denne steinen over for eksempel.Om jeg ser bort fra fargene klarer jeg allikevel ikke helt å bestemme meg:

Er det en hval sett forfra?

Eller er det frosken Kermit som snurper litt på munnen etter en litt tåpelig kommentar?


Her så vi alle tre reinsdyret med hornene intakt.


Og dette er uten tvil en gulflyndre.

Nydelige farger og planter i vannkanten.

Og her er naturens eget pissoar.

Ikke så mange blomster å se ennå, men snart kommer de for fullt.

Tvistein fyr i det fjerne.

Spennende formasjoner.

Her finnes også Kyststien som går gjennom frodig svartorskog, over nakne svaberg, grunne viker og forblåste knauser.

Kyststien langs Brunlaneskysten går mellom Stavern - Nevlunghavn - Helgeroa - Ødegården ved Barkevik, en strekning på 35 km.  Kyststien starter ved Fredriksvern Verft midt i Stavern sentrum. 

Kyststien følger ferdselsveier som har vært i bruk over lang tid. Standarden på veien varierer med terreng og underlag, og kan enkelte steder være ulendt for deg som er dårlig til beins.  Husk at kyststien går langs skog, fuktige strandenger og glattskurte svaberg.  Lette gummistøvler kan derfor være egnet fottøy. 

Kyststien egner seg ikke for sykkel.

Hvis man velger å gå bare deler av stien, så er det skiltet til "Kyststien" flere plasser langs riksvei 301.  Der finnes det også godt med parkeringsplasser.  Går man raskt, bruker man ca. 10 minutter pr. km.  I kupert terreng bruker man dobbelt så mye.  Husk at strekningen er målt i "teoretisk luftlinje" og at den virkelige distansen, i kupert terreng, blir betydelig lenger. Med pauser og rasting går det fort 9 - 10 timer.  Du behøver jo ikke å gå hele med en gang. Velg deg ut en passende distanse og nyt den i stedet. Her er lengde og terreng nok til flere turer.

FERDSELSREGLER
Du ønskes velkommen som bruker av Kyststien, men vi ber deg å verne om natur og dyreliv.
Friluftsloven slår fast menigmanns rett til fritt å ferdes i utmark, men det er en frihet under ansvar.

Hundeeiere
Det er svært mange brukere av Kyststien, ta hensyn til disse, både folk og dyr.
Hundeeiere oppfordres til å ha sin hund i bånd langs Kyststien hele året.

Kilde.: Guide til kyststien


Og vips så er vi snart tilbake ved bilene. Unn Tove og jeg må ta farvel med Lise etter en fantastisk fin dag. Og vi farter videre i kveldingen for å stikke innom det som egentlig var målet med turen; Bøkeskogen :-)

Hilsen ei Fotokjerring full av inntrykk

 

Her begynner ormens område. . .


 

. . . sa Lise da vi rundet en sving, og et fuktig område med høyt siv lå foran oss. Det var lagt ut planker flere steder, så det var greit å forsere de våteste partiene. Jeg skal ærlig innrømme at jeg på dette tidspunkt gjerne skulle vært utstyrt med øyne i nakken også. Og vadestøvler. Jeg kjente jeg var ganske skvetten, og jeg hadde hivd meg ut i noe som var en smule utenfor min komfortsone.

Dette var kjent territorium for Lise og det var ikke spørsmål om men når vi ville finne orm. Jeg hadde jo mine tvil, men ståpelsen holdt seg uansett i stram givakt. Siden ormen ikke har ører gjorde det ikke noe om vi skravlet. Men den er utrolig var på bevegelse, så vi måtte trå uhyre varsomt.



Man skal bruke øynene godt for å få øye på de enkelte steder. . . 

(Jeg bare nevner det, men det blir værre altså)

Og Lise var utrolig treffsikker. Vi gikk opp på den ene av to knauser som hadde en grop mellom seg. Nedi der var det lunt og godt, steiner og lave krypende busker og mange gjemmesteder.

Her er 2 stykker fremme og varmer seg. 

Jeg skulle finne ut at jeg rett og slett så ned på et ekte ormebol. Jeg var i et område jeg ikke ville tenkt det skulle finnes orm, og så fikk jeg senere vite at dette trolig er en av de beste yngleplassene i landet!

 

Her ligger et par stykker stille for fotografene.


Rester etter hamskifte var ikke vanskelig å finne.


Som nevnt er Lise en dame som har utrolig mye kunnskap om huggormen. Hvor den lever, hvordan den reagerer på mennesker, hvordan man skal nærme seg uten å forstyrre, og uten eventuelt selv å være i fare. Her står hun en liten meter unna 2 stykker vi vet ligger rett under pilen min.Hun har gått ned fra fjellet, rundt busken på baksiden og står på stein. Når vi beveger oss på stein merker de ingen vibrasjoner og vil derfor ikke være så på vakt.

Norsk Helseinformatikk skriver at kun ca 30 prosent av bittene fra huggorm er såkalt tørre bitt. Altså uten gift.



De er super raske, og man må se de akkurat der og da. Ellers kan de være borte igjen.


Et forholdsvis langt eksemplar.

Jeg sier bevisst ikke akkurat hvor vi var, annet enn at det var utenfor Stavern. Jeg tenker at jeg ikke behøver å skremme turgåere unødig. De vil allikevel som regel skremme ormen lenge før de rekker å se den. Om man ikke har mer kunnskap enn jeg hadde, vet hvor man skal lete, beveger seg meget stille og ikke kaster skygge. . .
 

Og her kommer et par stykker og poserer villig før vi sier adjø.

Jeg syntes jeg fikk være med på et eventyr den dagen. At Lise Hetty Finstad på strak arm ba med ei fremmed kjerring på tur, (som viste seg å bli to) og at hun så villig delte sin kunnskap er jeg utrolig takknemlig for. I løpet av de timene jeg var i ormenes paradis (ja du leste riktig, jeg var der i flere timer) la ståpelsen seg pent til rette igjen. Jeg fikk se hvor sky disse skapningene er. De iler i ly så fort de føler seg truet. De er også litt nysgjerrige, og selvfølgelig varmesøkende. Så om man er litt tålmodig kommer de gjerne frem igjen. Jeg fikk såpass mye ny kunnskap at jeg følte meg betraktelig roligere da jeg dro enn da jeg kom. Og det var faktisk en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. 



Tusen takk Lise!

Hilsen ei Fotokjerring som på halvstrak arm utfordret egne grenser



 

På vei til huggormens paradis. . .


 

. . . og hvordan jeg havnet der.

I innspurten av påsken avtalte jeg en tur til Bøkeskogen i Larvik med min sprudlende fotovenninne Unn Tove. Turen skulle vi ta på onsdag.

Kvelden før kommenterte jeg bl.a. et huggormbilde på FB. Det ble noen kommentarer frem og tilbake. Og siden ormebildet var delt på siden til Numedal Fotoklubb tenkte jeg feilaktig at damen bodde i Numedal. Jeg er også medlem der og bor jo ikke akkurat permanent i Numedal jeg heller.

Hun tilbød seg å vise frem stedet, og jeg tok kontakt på privat melding som forespurt.

Mens jeg gjorde meg klar til tur morgenen etter tikket det inn melding på Messenger.

Tilfeldighetene ville det altså slik at vi venninnene fra Kongsberg var på tur til Larvik, og det er der vårt nye bekjentskap Lise Hetty Finstad bor. Hun lurte på når det passet å komme, og nevnte at hun hadde tenkt seg på tur igjen samme dag. Herlighet, hvor rart er det ikke noen ganger?

Så jeg fortalte dette til Unn Tove. Hun var som alltid åpen for det dagen bringer, og var helt klar for ormesafari.: «vi tar Bøkeskogen etterpå»!


 

Og dermed satte vi kurs mot Europris utenfor Larvik slik at jeg kunne kjøpe ekstra gummistøvler. De gode jeg hadde hjemme hadde jeg nylig parkert i skapet etter forrige tur. Tenkte at så vått var det ikke i Bøkeskogen nå.

Lise og jeg hadde sett bilde av hverandre på FB og fortalt hva slags biler vi kom i. Vi så hverandre derfor med en gang, og tonen var herlig lettvint og raskt til stede mellom alle tre.

Lise kjørte foran og vi etter. Etter en stund parkerte vi og begynte å rusle utover en grusvei.

Vi skjønte raskt at Lise var en dame med mye mer enn middels interesse, stor kunnskap og omtanke for huggormene.

Jeg syntes det var utrolig rart hvordan tilfeldighetene la ting til rette. Brått var jeg på tur inn i huggormenes mekka, med en utrolig kunnskapsrik og trygg dame. Mindre enn ett halvt døgn tidligere kunne jeg ikke i mine villeste fantasier forutsett at dette skulle skje!

I de dager hvor hoftene mine tillot at jeg fortsatt kunne jogge, hendte det at jeg brått og uventet fant den høye C på mine løpeturer i skogen.

Så jeg kan vel si det slik at jeg har en snev av slangefobi.

Tidligere hadde jeg ikke oppsøkt noe slikt frivillig. Men det var før fotodilla.

Nå tenker jeg heller på hva som kan gi meg ett bra bilde, eller et lite adrenalinkick.

Så dermed befant vi to fotovenninner oss brått på vei til ormesafari i stedet for Bøkeskog.

Er ikke livet herlig, dere?

Om du lurer på om vi fikk et glimt av en huggormhale, skal du ikke åpne mitt neste innlegg.

For jeg fikk et par bilder, må bare rekke å redigere de først siden jeg har vært på farten de siste par dager :-)

Hilsen ei Fotokjerring med ståpels. . .

Inn i de dype skoger. . .

. . . i Vergjedalen.

Litt ovenfor Veggli, nord for Lofthus gård finner man en grusvei som er skiltet Vergjedalsveien.

 

Det er et område jeg ikke har vært i så mange ganger, men her er det utrolig mye spennende å utforske. Og vil man ha følelsen av å være alene ute i villmarka kan dette være et sted å prøve. Det er såpass vilt og øde at jeg ikke drar langt innpå skogene der bare med meg selv i alle fall. Nå vet jo mange av dere at jeg er veldig glad i Japaneren min. Men han begynner å bli en voksen kar, så litt rusk i forgasseren eller andre steder vil sikkert forekomme en vakker dag. Siden mobildekningen ikke rekker så langt innover der heller, har jeg ikke noe ønske om at den vakre dagen skal inntreffe der.

Men nå i Påsken passet det for alle tre medlemmer av den høyst private Hytta Fotoklubb å ta en felles ekskursjon. Så vi dro av sted med til sammen 5 kameraer, trolig dobbelt sett minnebrikker på alle, ekstra batterier og skjerpede sanser.

Det er mye skog og tidvis bratt og ulendt terreng. Og det finnes mange spor etter dyrene som lever her.

 

 


 

I ett område var det veldig synlig at beveren bodde. Et ukjent antall trær var gnagd overende. . .

 . . . og hytta deres var nok ikke bygget på èn sommer.


 

Jeg regnet ikke med at vi hadde så flaks at vi fikk se elg, så da fikk jeg heller forevige det den hadde lagt igjen etter et godt måltid.



Det er mye som er mosegrodd i områder som ikke er overbefolket.

Det er ikke så mange bygninger å se. Men i tidligere tider var det et rikt seterliv mellom Vergjedalen og Eggedal. Mange gårder hadde både en heimseter og en langseter i området.

 


 

En av bygningene man kan se fra veien er den lille Petebua. Den ble trolig brukt av skogsarbeidere som trengte overnatting.

 


 

Mange har vært på stedet og flere har skrevet en hilsen på hytteveggen for utallige år siden. Som her hvor året for visitt var 1910.

 


 

Og så, idet vi er i ferd med å forlate det dypeste av de dype skoger utbryter Johansen.: Der er'n!

Etter å ha lagt ut bildet av elgen på IG og FB fikk jeg spørsmål om jeg ikke var redd. Jeg måtte ærlig svare at det eneste jeg ble redd for var at jeg ikke skulle rekke å få tatt et bilde av den!

På den siste delen av turen fikk vi et glimt av herr og fru Stokkand.

Og vi rakk også et panoramaglimt utover vakre Numedal. Her står vi på motsatt side av Eidsfjell.

Det var en fantastisk tur i godt selskap.

Og det er så utrolig spennende å være ute i naturen hvor ville dyr og fugler har sitt hjem. Man vet aldri hvor eller når man får et glimt av de. Eller om man i det hele tatt får ett glimt. Og kanskje det blir en bjørn neste gang, i Vergjedalen, i multesesongen. . . 

Hilsen ei turglad Fotokjerring

 

 

Det lukter vår. . .

. . . og vårtegnene var synlig til stede rundt meg da jeg tok årets første tur ned til Lågen i påsken. Vi har bodd i Veungsdalen i drøyt 3 år, og jeg synes fortsatt det er luksus å vite at elven er bare 5 minutter unna. Jeg trenger ikke nødvendigvis utsikt til rennende vann når jeg har det så nært. 

Jeg vet ikke om det er bare meg, eller om andre også har denne dragningen mot vann. Kanskje det er lyden av vann, eller livet ved og i vannet som aldri slutter å fascinere meg.


 

På ett av stedene jeg kan gå ned til elva er det egentlig ikke typisk spennende utsikt. Men på den første vårturen blir jeg allikevel glad over synet av vannet som fortsatt renner der. Lydene fra naturen er som musikk i ørene. Lukten av tinende jord, løv og annet i forråtnelse er som den beste parfyme. Fordi det hører våren og fornyelsens tid til.

 

Jeg kan forstå hvorfor jeg ikke møter så mange turgåere på enkelte deler av stien der nede. Det er til tider ganske ufremkommelig.

 

Andre steder er det nesten som en skogens autostrada.

 



Øya Korsika står og speiler sin gamle skog i Lågen.

 


 

Om man som hobbyfotograf er ute for å få et bra fuglebilde bør man ta turen til byen og de fuglene som er vant til mennesker.

 


 

Når man ferdes i litt ulendt terreng merker man fort at fuglene blir gretne på forstyrrelser. De blir raskt på vakt og varsler høylytt om uønskede gjester. Jeg kjenner at pulsen øker i slike øyeblikk, og håper jeg rekker å få bare ett bra bilde. 

 

Men så stikker de fortere enn fanden, og det er sånn det er ute i naturen . .



Idet jeg forlot elven og gikk innover i skogen igjen, møtte jeg en liten bekk. Da blikket mitt falt på vannflaten trodde jeg først at jeg så en fisk som prøvde å gjemme seg i skyggene. Når jeg gransket det nærmere så jeg brått ett par langstrakte og muskuløse froskelår ta fraspark og gjemme seg under råtnende løv. Og det var da jeg så klasene med froskeegg.

Froskenes paring og egglegging foregår i månedene april-juni. Om vinteren ligger de i dvale i frostfrie hulrom i bakken, opptil to meter under overflaten. Frosken legger egg i klaser, fra noen hundre til tusen egg! Og det skjer mens hannen er festet til hunnens rygg og befrukter eggene som svulmer opp i kontakt med vann til en geleaktig masse.

Ut  fra alle disse eggene å dømme er det virkelig rart man ikke snubler i frosk når man er på tur utover sommeren!

 

Fin tur ja, med litt av hvert på minnebrikkene.

 

Hilsen ei Fotokjerring som elsker våren:-)



 

Når det uler rundt veggene. . .


 

. . . da koooser jeg meg. Og det gjorde jeg i går kveld. Det var vel ikke ulvehyl jeg hørte. Tror jeg. For innimellom var jeg jammen litt i tvil om hva jeg hørte.

Vindværet var etter hvert påtagelig til stede. Slik at trærne lå sideveis nede i lia, i motsetning til den strake holdningen de vanligvis innehar. Vedlageret innendørs ble fylt opp i god tid før mørkets frembrudd.

(Beklager uklart bilde, men hverken månen, trærne eller jeg klarte å holde oss i ro)

 Ofte når jeg er her oppe i utbygdene lever jeg i total stillhet. Eller rettere sagt, jeg omgir meg bare med de lydene naturen lager, og hører sjelden på radio.  Er det nok strøm på solcella hender det at jeg surfer litt på youtube utpå kvelden, men ikke i går.

(Og det hender jeg får kaffegjester på besøk, og da er det ikke stille ;-) )

Vinden lagde altså så mye lyd! Det var ikke slik at skogen suste, den duret faktisk. Det reiv og sleit i det lille hyttetaket, det dunket i veggen, noe smalt mot et vindu, og jeg kunne innimellom kjenne små gufs av kald luft selv om vinduer og dør var lukket og låst. Da jeg måtte den siste kveldsturen bort til bua i skogkanten var det nesten så vindkastene løftet ei fullvoksen kjerring fra blåbærtuene.

Da er det godt å komme inn igjen da. Og det er i sånne øyeblikk jeg husker hvorfor jeg for en del år siden sluttet å lese krim. Jeg trenger det rett og slett ikke. Man kan bare ta seg en kveldstur ut i skogkanten, i mørket, med masse lyd rundt seg, vind og vær og kanskje noen lysende øyne nede under buskene. Det er krim god nok for meg . . .

Men når det er sagt, jeg leser tidvis ganske mye. Og jeg kan ennå huske lykkefølelsen når jeg var gammel nok til å få låne bøker på voksen avdelingen på biblioteket alene (Det Kongsberg Bibliotek som ble jevnet med jorden av en pyroman natt til 1. pinsedag 1988). Jeg tror det var 12 års grense, og det første jeg lånte var Bjørndaltrilogien «Og bakom synger skogene» av Trygve Gulbranssen.

Ikke typisk litteratur for en så ung jente kanskje. Men jeg ble helt trollbundet av fortellingen og stemningen forfatteren klarte å formidle. Senere måtte den kjøpes inn til egen samling, og jeg har vel vært igjennom bøkene et par ganger til.

Jeg tenker jeg skal følge med på værvarslene utover høsten. Og finne frem bøkene og stikke opp i utbygdene når det er en storm i anmarsj. Og kose meg skikkelig med «god bok» og nyte stormen utenfor veggene.

Men først skal jeg nyte våren.

Hilsen ei nesten ikke mørkeredd Fotokjerring.

Petter Smart. . .

. . . lever nok i beste velgående.

Når man ferdes ute både her og der og høyt og lavt hender det man snubler over noen rariteter. Denne innretningen her for eksempel synes jeg egentlig var kjempesmart. Rett og slett en mobil grillplass. Bålpanna og sitteplass for grillsjefen ferdig festet på henger. Så kan man jo bare hekte hengeren på bilen og finne seg en grillplass akkurat der man ønsker. Det er derfor jeg tenker at her har det nok vært en liten Petter Smart på ferde som har mekket seg en sånn praktisk innretning. Og nå som påsken står for døren kan det jo hende det frister med grilling i ei solfylt og lun li i de dype skoger. Eller ved et fint fiskevann.

Den egentlige Petter Smart som vi kjenner fra Donald Duck & Co har mange praktiske oppfinnelser på merittlisten sin. Og jeg tenker at noen av de kunne vært lure å ha sammen med denne hengeren.

Blant annet måtte det ha vært kjekt med en flyvebil eller vingebil. Da kunne man bare hektet hengeren på og flydd dit man ville, og dermed sluppet stressende køkjøring i påsketrafikken .

Om man stanset langt oppe i skogen kunne det vært smart med ei krembørse. Med så mange ville dyr som ferdes der kunne man bare fanget litt kjøtt rett fra villmarka.

Om de ville dyrene glimret med sitt fravær kunne man dra videre til et fiskevann. Og med en hypnosestav for fisk er jeg sikker på at dagens middag hadde vært sikret.

Om det  skulle slå feil også  fikk man heller ty til en medbrakt Picnic-maskin, og trylle frem fristende retter.

Eller fly hjem igjen og hente opp noe fra fryseren.

 

Jeg håper dere får en skikkelig fin påske. Med eller uten grillmat.

Hilsen ei humoristisk Fotokjerring

Over på solsiden. . .

. . . jeg plages egentlig ikke nevneverdig av at hyttebruket til modern ligger på «feil side» av Numedal. For meg er det riktig uansett, siden hele morsslekta kommer herfra. Etter hugsten i området sist uke har det blitt betraktelig lysere. Det falt mye skog nedenfor Oasen, altså i retning Solsiden.

 De nærmeste og høyeste trærne ut mot veien er også borte. Og dermed ser man et stykke ut i Rollag kommune herfra.

Når mørket har falt på kan jeg nå se flere spredte lyskilder langt oppe i lia på motsatt side av dalen. Det i seg selv er ganske hyggelig.

 

Det er noen år siden sist jeg utforsket området der oppe. Så i går tok jeg turen opp dit igjen. Det er nok av stigninger oppover lia.

Men siden terrenget ikke stuper rett nedover fra veiskulderen klarte jeg meg fint uten pusteproblemer.

 

Jeg så fort at dette var på solsiden. Vårtegnene var lysende og tydelige. Hestehovene banet seg vei opp gjennom grusen mens de ble inntatt av utsultede gjester.

Blåveisen stod tett i tett i tuer oppover hele den ufremkommelige lia.

 

Og for en utsikt.

Hallo, de ser jo rett over på siden min.


 

Mens jeg stod der og nøt deres praktfulle panorama syntes jeg at jeg kjente et blikk i nakken. Da jeg snudde meg så jeg rett på en langskjegget trollgubbe som satt på huk og iakttok meg (dere må ikke zoome inn bildet, for da forsvinner trollgubben akkurat som om han skulle blitt truffet av solstråler).

Rett før vi er fremme på hyttebruket kjører vi gjennom noen bratte hårnålssvinger. Sett fra Solsiden så de ut som bondelandet i Sandsvær. Flatt. Er det mulig?

Jeg har et 300 m.m. objektiv og  kan zoome ganske godt inn områder langt unna.

Men se på det!

Det er mye skog.

Og bare et lite belte som skiller meg fra utsikt til den elskede Skagsåsen min.

Jeg tror jeg skal holde meg unna eieren for denne lille stripen en stund. Når dyre og moderne maskiner var på plass noen dager, fatter jeg ikke hvorfor disse trærne måtte stå. Jeg blir rett og slett lei meg når jeg tenker på det, så det skal jeg ikke gjøre så mye mer.

 


 

På hjemveien  ble etter hvert vinden ganske kraftig. 

Jeg sendte av sted et bittelite håp om at  den kunne blåse overende noen trær også. . .

Deretter returnerte jeg til Oasen og er fornøyd med at det er her jeg hører til .

For mye sol er uansett usunt. Blåveis, hestehov og andre vårtegn kommer etter hvert uansett hvor man er. Også på skyggesiden.

Husk solvettreglene, det gjør trollgubber og jeg.

Hilsen ei skyggefull Fotokjerring.

Jeg fant, jeg fant. . .


 

. . . og det første jeg fant like etter kl 08 i dag morges, var en helt strålende og ubrukt dag rett utenfor hytteveggen. Sånn tidlig på dag når verden rundt er ganske rolig, virker det som om lydene ute blir forsterket. Suset fra «Åa» var lett å høre. Den lille elva borte i skogen fylles opp av iskaldt vann fra snøen som smelter oppe i fjellet. Fuglene hadde trolig vært på farten i mange timer og hadde allerede mye å kvitre om.

En ting jeg hadde bestemt meg for i dag var at jeg skulle på uglesafari.


 

Da jeg var på vei hjem etter en tur til Sundtjønn sist høst, flakset det brått en ugle over veien, like foran bilen. Jeg hadde aldri hatt en ugle så nært, så jeg stoppet i rekordfart og fikk frem kameraet ennå raskere. Den sympatiske ugla satte seg i et tre i nærheten, og jeg hadde alle muligheter til å få ett godt bilde. Det fikk jeg ikke. Og tordenskyene hang lavt over meg lenge etterpå. Først da jeg senere kom hjem til Johansen fant jeg med hans hjelp årsaken. På de mange turer opp og ned av veska hadde jeg kommet borti en bitteliten knapp på kameraet. AF/MF. Auto fokus eller Manuelt fokus. Den var i utgangspunktet innstilt på Autofokus, og jeg hadde aldri brukt den. Det svir fortsatt når jeg tenker på det perfekte uglebildet jeg ikke fikk tatt.

Siden jeg i går ble  tipset om et område det til stadighet blir observert haukugle i, var dagens turmål først og fremst dit.

Selvfølgelig fant jeg ingen ugle sånn på bestilling. Det hadde jeg egentlig ikke regnet med heller, men det er jo lov å håpe.


 

Kjøttmeisen var det eneste bevingede vesen som kom forholdsvis nær.

Siden dagen fortsatt var like strålende fartet jeg videre.

Paddevika er et koselig område, og her er det ofte mye fugleliv utover våren og forsommeren. Det er nok litt tidlig ennå. Selv om det kvitret rundt meg på alle kanter var det ikke mange å se.

Temperaturen var etter hvert såpass god at det ble varmt med jakken på. Sola strålte og da jeg passerte ei lita steinrøys var ikke tanken på orm så langt unna. Så da det brått kruslet i løvet like ved meg, kan jeg love at jeg kjapt tok noen skritt unna.

 


 

Det var ikke en orm, men passende nok en padde her i Paddevika.

Da jeg senere hadde forflyttet meg lenger ned langs elva ble jeg brått oppmerksom på noe ute i vannet.

Jeg syntes først det lignet på et vedstykke. Men var det ikke noe som beveget seg?


 

Opp med kamera og full zoom. Og da så jeg at det var en bever. Den aller første beveren jeg har sett ute i naturen. Jeg stod der musestille i mine sorte klær og håpet at jeg så ut som trestammene rundt meg.


 

Etter hvert kom den faktisk litt nærmere, men den skjønte nok at jeg ikke var et tre.

 

Plutselig dukket den, og bare ringene i vannet var et flyktig spor på at den hadde vært der.

 


 

Det ble uglesafarien sin det, tenker jeg.

 

Hilsen ei strålende fornøyd Fotokjerring

En SUPERMORSOM lørdag kveld . . .


 

. . . dessverre med en liten bismak etter hvert.

Som jeg tidligere har nevnt har far i huset hatt noen intense teatermåneder igjen. I går kveld var tiden kommet for deres siste forestilling, og også kvelden hvor 5 kvinnelige blodfans av ham (spesielt) og teaterlaget skulle få det med seg. Dette var kvelden det passet for oss alle 5 (inkludert en langveisfarende), og derfor hadde heller ikke jeg sett det før. Jeg vet jo at siste forestilling ofte kan være den beste, da har de blitt skikkelig varme i trøya, og «tar det kanskje litt ekstra ut».


 

Og vi ble ikke skuffet! Herlighet så morsomt! Det var noen høyst ulike karakterer på scenen, og instruktørene hadde gjort en meget god jobb. Hver og en var veldig tydelig i sin rolle, og alle kunne egentlig «overspille» bare for å underbygge sin karakter, og det gjorde de på en glimrende måte og uten at det virket overspilt.



 


 

Tommel opp for både «gamle travere» og ferskere tilskudd i Teaterlaget. Det var altså SÅ morsomt. Så det eneste jeg er lei meg for i dag er at jeg ikke snek meg inn på en tidligere forestilling, for nå kunne jeg virkelig tenkt meg å sett det et par ganger til.



 

Uansett, en og en halv time med briljant underholdning gikk veldig fort. Så etter å ha overlevert noen verbale roser til Johansen og noen av de andre utøverne, fartet vi damene videre for å tilbringe litt mer tid sammen på en av byens restauranter.

Nå er ikke Kongsberg verdens navle, det er jeg klar over. Men en servitør for å serve kveldens gjester var kanskje litt snaut på en lørdag kveld? Vel, hun hadde en kollega på kjøkkenet, men de var jo begge der for å gjøre ulike jobber.

Så vi satt nå der og vansmektet, dehydrert og med uttørkede ganer etter lattersalvene, og noen utsultet etter dagens andre gjøremål. Det tok mer enn en halv time før vi fikk drikkevarene. Og selvfølgelig enda lengre tid før maten kom på bordet. På daværende tidspunkt var en av de tilstedeværende så sulten at magen rumlet høyere enn et lite storband.

Vinglasset som en av damene hadde bestilt var på størrelse med et godt gammeldags fingerbøl.

På spørsmål om mengden svarte den unge servitøren høflig og blidt at de brukte målebeger, så det var denne mengden som gjaldt.

At det i tillegg luktet vondt og smakte verre la vel også et øyeblikk sin demper på det gode humøret vi alle ankom med. At vinen var vond godtok servitøren uten sure miner og erstattet glasset med noe annet.

Vel, det var starten på restaurantbesøket. Alt gikk seg til, vi fikk drikke like før vi var segneferdige, og maten kom før noen besvimte av sult. Den unge damen som serverte var trolig både godt oppdratt og interessert i å gjøre en god jobb. For hun sprang frem og tilbake mellom de 5-6 bordene i vår ende av lokalet, og bursdagsfeiring og annet vi hørte gikk for seg i den andre enden. Og hun var like blid og imøtekommende hele tiden.

Men, her kommer den bitre bismaken inn.

Jeg er klar over at vi har hatt økonomiske nedgangstider noen år, jeg ble jo selv rammet av det i min nye karriere i oljebransjen.

Men de som sitter i ledelsen, som hovedaksjonærer og blåruss i enkelte kjeder regner nok litt feil iblant. Etter mine beregninger blir det slik:

For lite bemanning + misfornøyde kunder = på sikt færre kunder og dårligere inntjening til dere som tar ut ekstra utbytte og bonus.

Nok bemanning + fornøyde kunder = kundene kommer tilbake = jevnere/økt omsetning og utbytte til dere.

Så Dere Høye Herrer /Damer bør ta et par tre uker på gulvene selv, og kjenne på kroppen den jobben deres ansatte der ute gjør hele tiden. Det er DE som fronter bedriften og dermed ønsker å gjøre en god jobb. Og hva får de igjen for det?

Siden det for tiden igjen er arbeidsgivers marked, får de lite støtte fra ledelsen, de har en jobb men er ofte underbetalt. Det er vanskeligere å få en arbeidsavtale, og rettighetene vi alle har tatt som en selvfølge i mange år, er i ferd med å smuldre opp flere og flere steder. De smutthull som finnes blir brukt for alt det er verdt. Jeg kunne godt finne på å komme tilbake til dette etablissement, om ikke annet så for å bidra til å opprettholde arbeidsplasser for flinke folk. Men siden jeg misliker bedrifter som tyner sine ansatte til siste slutt, tror jeg bestemt jeg kan si at det blir lenge til neste gang.

Forresten, med væskebalanse og matbehov gjenopprettet fortsatte vi kvelden i godt humør.

Jeg sørget for å bringe alle hjem til sine respektive adresser, OG jeg gav tips. Håper det går til de som jobbet bakdelen av seg der ute, og ikke de som satt med regnestykket uten å sjekke fasiten.

Takk for fantastisk underholdning til Kongsberg Teaterlag, og takk for godt selskap til de andre damene😊.

Hilsen en både lattermild og fortørnet Fotokjerring

Det ER vår !


 

Snøbygene drysset lett over Skagsåsen da jeg forlot Veggli City på onsdag, men plenen var nesten uten snø da jeg kom hjem. Sol og regnvær har byttet på å hjelpe hverandre med vårens inntog. Jeg nyter denne årstiden, med lysere dager og mulig varme i vente.

 

Herr Bjerke har sagt mange kloke ord, og sitatet under er jeg helt enig i:

«Hermed hylder jeg uten forbehold våren som det eneste effektive middel mot sne».

Sitat: Andrè Bjerke

 

Når januar er over synes jeg det verste av vinteren er unnagjort. Februar går vanligvis som en lek, for da er våren like rundt hjørnet. Men så da, hvor ble egentlig våren av, brått er det sommer:

Var det ikke selve ventingen på våren som var det beste? Når den endelig kom,

gjorde den ikke noe mer av seg enn å suse forbi.

Sitat: Thorvald Steen

 


 

Jeg klarer vanligvis å nyte våren en hel del. Det er like gøy å kjenne vannblemmene sprette om kapp med løvet hvert år, mens jeg tar de første rundene i hagen med riva.

 

Akkompagnert av fugler som kvitrer nærmest hysterisk i trærne rundt meg.

 

Nå er det nok ikke alle som setter like stor pris på denne årstiden som meg:

Våren er snørr og tårer og astma, og du er nødt til å være utendørs.

Sitat: Tor Erling Staff

 

Det hender jeg piper over slike plager selv, men trangen til å oppholde meg utendørs er sterkt og tydelig tilstede. Dørstokkmila glimrer heldigvis ofte med sitt fravær i sommerhalvåret.


 

Mars kan være en lunefull måned, og det kan april også. Vi har opplevd vintervær i april mer enn en gang. Jeg husker til og med en 17. mai det kom et lett snødryss her på Kongsberg.

Men det som er uomtvistelig sikkert på våre kanter:

Når skarasnøen ligger til St. Hans, da blir det sein vår. . .

Sitat: Rolv Wesenlund

 

Nå blar vi over til neste ark på kalenderen, og vi kan bare håpe på en lang og fin vår.

Jeg ser og hører tegnene rundt meg hver gang jeg går ut, så jeg har trua på at skarasnøen snart er borte for i år:

Tross alt seirer våren og varmen og viljen, tross alt seirer livet som grønnes og gror.

Og er du en slektning av blåveisfamilien så har du en gjerning å gjøre på jord.

Sitat: Arne Paasche Aasen

 

Ja, er vi ikke i slekt med blåveisfamilien alle sammen da?

Ha en fortreffelig vår og lykke til med din gjerning.

Hilsen ei vårglad Fotokjerring

 

Har en drøm. . .

. . . om utsikt.

På det lille hyttebruket jeg frekventerer, har årringene dratt mot himmelen, helt uforstyrret, gjennom mange år. Jeg synes de har dratt seg både oppover og nærmere egentlig. Rart å tenke på at mange av trærne var unge der samtidig med mine besteforeldre.


 

Jeg følte allikevel ikke en overveldende sorg når det omsider var en hogstmaskin på plass for noen dager siden. Tvertimot hadde jeg en ganske stor forventning om hvor mye som skulle ned. Så jeg brukte imponerende kort tid på å pakke det nødvendige før jeg freste så fort jeg kunne i lovlig fart til «utbygdene». Navnet «utbygdene» adopterte jeg for øvrig fra et av stykkene skuespilleren i heimen var med i, det er historisk og ikke negativt ladet.


 

Man får ikke overdrevent lett hverken brunfarge eller solstikk når man holder til på skyggesiden i et lite dalføre her på østlandet. Myggstikk i rikelig monn i kveldingen ja, men litt for lite solvarme selv for meg, og tidvis for lite solstråler for cella på taket. Når den lille Oasen da i tillegg egentlig ligger ganske høyt og fint oppe i lia, på skyggesiden, er det vel gjenkjennelig for mange at man kan ønske seg litt mer lys, varme og utsikt?

 


 

Hogstmaskin, oppsamler og manuell saging foregikk på flere kanter av den tilstøtende eiendommen.

Og jeg tror nok at min bestefar hadde blitt forundret om han hadde sett hurtigheten på dagens utstyr. En av de små videoene jeg tok varte i 1 minutt og 35 sekunder. På den tiden var 3 trær hugget, kvistet og delt i like lengder. Imponerende!


 

Jeg har hatt mang en skumringstur nedover Gamleveien. For å få med meg solnedgangen over Skagsåsen som kan være veldig fin.



Heretter blir det noe mer åpent å gå her, også i skumringen. . . 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA




 

Skagåsen er en  massiv kjempe som står fjellstøtt og ruver over bygda i all slags vær og vind.

Nå er det slik at det bare er noen få meter og ca et tyvetalls trær . . . 


 


 

. . .  som skiller meg fra å kunne sitte i modern?s hyttevegg og kunne nyte utsikten mot et av mine favorittmotiv her oppe.

Jeg hadde tilmålt tid og måtte returnere hjem igjen mens maskinene holdt på et stykke unna. Jeg kjenner derfor at det blir veldig spennende å komme oppover igjen snart.

For å se om jeg kan  lage en ny uteplass og  innta min favorittpositur i en annen retning . . .

.


 

. . . for å nyte akkurat den utsikten jeg har drømt om fra hytteveggen  i mange år.

Hilsen ei drømmende Fotokjerring

NM er over og jeg tar av meg hatten . . .



. . . for danserne, Mana Rambod og hennes trenere. Og ikke minst Kari Brun Kjeldaas som startet hele dansemoroa som nå har eksistert i mer enn 25 år. Nå blir dette et lite skråblikk fra en mamma som har sliti rompa på en tribune på Oslofjord Convention Center denne helgen. En stolt mamma!



For Studio3 på Kongsberg,(KIF) stilte med hele 9 lag i NM i Cheer og NCL-Finaler denne helgen.

Det blir ganske mange ungdommer, trenere og lagledere totalt. Faktisk tusenvis av mennesker som til sammen deltar, eller heier på alle disse dedikerte barn og ungdommer.



Det er en del halsbrekkende øvelser som gjør at jeg nesten, eh, brekker halsen av å se på!

Det er så utrolig mye innlevelse, slit og øving som ligger bak!

Jadda, far i huset og jeg har kjørt noen mil til og fra trening .Både i år og tidligere år.

Men vi blir ikke særlig svette av de kjøreturene. Man kan sutre og klage fordi man ikke kan gjøre andre ting på grunn av umulige treningstidspunkter til den håpefulle. Eller man kan la være, og heller applaudere for en utrolig innsats!

Ok, jeg har vel pepet litt et par ganger fordi det liksom ikke passet. Men jeg kan love dere at det er glemt nå. Når man følger sin håpefulle på veien mot sitt mål, er det en bagatell å ofre sine egne ting iblant.

For vår, og Jentungens, del ble lørdagen litt lang. Etter endt konkurransedag skulle hun bare stille opp for utvalgte fotografer med et triks som ikke var veldig halsbrekkende i forhold til ting vi har sett tidligere, for eksempel på trampolinen. Men brått smalt det i albuen, den sviktet, og hun landet nesegrus på gulvet. Etter en prat med Røde Kors endte det med en tur på legevakta i Tønsberg. Vi fikk heldigvis bekreftet at det ikke var brudd. Men en kraftig senestrekk og en  muskel i spenn. Om det var NÅ det gjaldt fikk hun bare kjøre på, men ta det MED RO etterpå. Utstyrt med støttebandasje og smertestillende!

Vel tilbake til denne enorme hyttelandsbyen fulgte storesøster sin kjære lillesøster tilbake til «dukkehuset». De andre 5 jentene hun delte bolig med hadde pyntet seg og gått til kveldens Galla.

Etter en litt drøy venting kom Søtnosa tilbake til bilen. Jentungen var litt forsinket, men ved godt mot på vei til Gallaen. Vi var utmattet, men herlighet, vi hadde jo bare sett på!!

Vi var hjemme på Kongsberg kl 23.00. Måtte ta en superrask vask, sluke et knekkebrød, stille klokken en time FREM, og dermed SNORK.


 

Så var det på'n igjen 06.45. Dusje, smøre niste, pakke småting, hente storesøster som er verdens Beste Supporter. Burde ikke de fått en medalje også?

Dagen ble ulidelig spennende.




 


 

Men FOR en finale. 4 lag var blant de 3 beste i sin gruppe,3 av de gikk videre til EM i Praha!

Så derfor tar jeg av meg hatten for en formidabel innsats fra unge, flinke dansere.

Jeg er kjempeimponert over utøverne, trenerne og det de til sammen har fått til!

Jeg var helt utmattet i går kveld, og gikk og la meg mot normalt kl 22.00.

Og jeg hadde ikke engang danset. . .



Gratulerer kjære Vilde. Jeg er så stolt! Men du bør være SÅ mye stoltere. Det er DU som har gjort jobben sammen med trenerne og lagkameratene:-).

Sølv og bronse i NM - vel, DET tar jeg av meg hatten for!

Hilsen en utrolig stolt mamma og Fotokjerring .-)

Hvordan er det med synet deres . . .


 

. . .  føler dere i blant at noen spiller dere et puss?

. . . er ikke brillene pusset?

. . . eller er dere pussa?

Jeg vet i hvert fall ikke hva som skjer med meg noen ganger. . .


 

Det som er helt sikkert er at jeg er ubekvem med best før dato, og bør brukes før.

 

Vel, jeg skjønner forskjellen, men det er neimen ikke lett å se det hver gang.
Og bør brukes før bør vel være synlig?

Nå er det slik at jeg som bruker av progressive «sjåglas» sliter litt med å finne enkelte varedeklarasjoner på det jeg kjøper i butikken.

Jeg er dessverre, for meg selv og mine nærmeste, allergisk mot en hel del matvarer. Og innholdsfortegnelse er enda vanskeligere å se enn best før eller bør brukes før.

Da må man  ha lupe. 


 

Og så er det de gangene man er på butikken og handler. Hjernen forteller deg at du ser rett ned på Gildes kjøttpølser. Når man står der i kjøkkenkroken etterpå, klar for å tilberede middag, er derfor forbauselsen stor når det står Gildes karbonader på pakken!

 

Jeg opplevde det igjen sist uke!

Jeg skulle lage en Wok rett til min lille familie. Kyllingfiletene var kuttet og stekt. Olje og ferske krydderurter tilsatt. Jeg tok Wok posen fra fryseren, åpnet den med saks, og tømte innholdet rett ned i pannen. Med mitt ultrafiolette blikk mot alt som er rødt og minner om paprika eller chili så jeg det med en gang. Dette var ikke Wok Classic.

Brillene var nypusset før jeg dro på butikken.

Jeg kjører ikke bil når jeg har inntatt flytende antioksidanter og dermed var jeg ikke pussa,

Jeg må derfor si at noen til stadighet spiller meg et puss. . .

 

Hilsen en forundret Fotokjerring

Reisebrev fra sommeren 2016, ferden går videre mot Stavanger . . .


. . . etter at vi hadde forlatt vakre Varhaug ble første stopp ved Obrestad.

Det er både et område og en gård i Hå kommune på Jæren i Rogaland.

 Obrestad fyr er fra 1873 og ble automatisert i 1991. Fyrbygningen er i dag fyrmuseum og står slik som det var i 1991.Fyrvokterboligene blir nå brukt til utleie. Hå kommune kjøpte fyret av Kystverket i 2006.  

Stormannen Eirik Bjodaskalle, som levde rundt 950, skal ha hatt sin storgård her på Obrestad. Han var far til Astrid, mor til kong Olav Tryggvason. Snorre Sturlason skriver om dette i sagaen om Olav Tryggvason i Heimskringla. Det var her Astrid og Olav måtte søke tilflukt før de dro østover.

Obrestad havn fra 1870- årene var den første havnen på Jæren. Den ble bygget for å kunne gi sjøfarende ly og hjelp langs jærkysten.​

Her finner man også skulpturen Konvoi som ble laget av Elisabeth Jarstø i 1999. 

Installasjonen er 24 båtbauger i sort betong, plassert ytterst mot havet ved havna.

 

Det er noen fantastiske strender i dette området.

Men temperaturen og vinden denne dagen gjorde sitt til at vi ikke akkurat måtte bade.

 

Det er blomster og insekter. Om man stopper opp litt eller senker blikket er det lett å få øye på enkelte fargerike arter.

 

Vi ankommer fantastiske Solastrand på ettermiddagen. Uværet lå allerede da og lurte i det fjerne. Derfor lempet vi tingene inn på vårt bosted for natten, og gikk strake veien til stranden.


 

Det var flyvende objekter i luften over oss, både med vinger og propeller.

 


Det var masse detaljer og farger, og ikke minst vakkert der.

Solastrand er et populært utfartsområde. Både for bading, vind- og vannsport.

 

Jeg nøt å kjenne lukten fra havet og sjøsprøyten i ansiktet igjen.

Sandstranden er 2,3 km lang, og det finnes krigsminner i form av bunkerser og rester av kanonstillinger i sørenden av stranden. Den er også blitt kåret til verdens sjette beste strand av The Sunday Times

Uværet kom stadig nærmere og middagstid var for lengst passert.

Dermed var det tid for å rusle tilbake til motellet vi skulle sove på den natten.

 

Motellet på Solastrand er nok ikke det stedet jeg først oppsøker igjen. Men det var forutbestemt at det var her vi skulle bo, i leilighet nr 1, på bursdagen min som var denne dagen 1 august. En av flere små rariteter som fulgte oss på turen. Og mens uværet raste utenfor  veggene resten av kvelden, hadde vi det tørt og varmt innendørs. Vi hadde nettverk og strøm, slik at vi fikk lastet opp bilder og gjort det utålmodige hobbyfotografer må gjøre med stinn minnebrikke. Johansen serverte middag, vi hadde sikkert litt godt i glasset og hadde hatt nok en strålende dag. (Kilde: Wikipedia)

Hilsen Fotokjerringa





 

Skal vi sette hengelåsen på?

Jeg fikk etter hvert med meg gårsdagens kampanje Down syndrome day. At man skulle bruke ulike sokker for å vise at mangfold er bra, og sorteringssamfunn ikke er det. Det kunne jeg gjerne vært med på, men jeg rakk aldri å skifte mine ensartede sorte med lilla kant til et umake par. Og jeg ble  betenkt da jeg leste en del om hva organisasjonen som fronter denne kampanjen står for. Flere organisasjoner har markert på denne måten i mange år.  Men den ultrakonservative stiftelsen «Menneskeverd» er totalmotstandere av bl.a. kunstig befruktning og abort. De har kjørt en heftig kampanje rundt noe de kaller Rockesokk, og derunder ligger altså deres konservative meninger.

Jeg klarer derfor ikke annet enn å se denne kampanjen i litt videre forstand.

Vi skriver året 2017, og vi har hatt selvbestemt abort siden 1978. Og takk og lov for det. Jeg kjenner noen som for mange år siden kom i den situasjon at abort var eneste utvei. Den gang måtte man sitte foran et råd av menn med harmdirrende og moralske pekefingre som skulle bestemme hvem som skulle få det innvilget.(Menn som kanskje kjente til følelsen av noe dirrende. . .) Må alle milde makter forby at det noen gang skal bli slik igjen.

Det har skjedd ufattelig mange tragedier rundt kvinner og ufrivillige svangerskap opp gjennom århundrene. Mye vold og mange overgrep. Og jada, vi er nok mange damer som frivillig har rullet oss i halmen både en og flere ganger. Og godt er det siden det er slik menneskeheten består, og vi har fått litt moro med på veien. Så at noen mister hodet og glemmer fornuften der og da er selvforskyldt. Men uansett, det skal være frivillig.

Senest i dag kunne jeg lese i avisen om en rettssak der en ung kvinne sist sommer gikk utørst hjem fra byen en kveld under Jazzfestivalen. Hun ble dratt inn i et hus og voldtatt av TRE av våre nye landsmenn. Enda ett av mange triste overgrep. Nå er det heldigvis ikke alltid det blir svangerskap etter en voldtekt, men det skjer også.

Kvinner får samlivsproblemer, de blir syke, noen i deres nærhet er syke, de har dårlig råd, de har mange barn fra før, de er unge, de er gamle, mannen har vært utro, de har ikke noe sted å bo. Det er mange grunner til at en kvinne, og ev. hennes partner, må ta det tunge valg at abort er eneste utvei for henne, eller de.

Nylig begynte den sveisne presidenten på andre siden av dammen å pirke borti dette temaet også. Jeg får gåsehud, og det er ikke av fryd kan jeg love dere. Det er som et kaldt og skremmende gufs fra fortiden.

Da vi ventet Jentungen fikk jeg tilbud om å ta fostervannsprøve, men vi takket bestemt nei til det.  Vi ventet ett etterlengtet barn, 12 år etter det første. Vi ønsket ikke å komme i en eventuell situasjon om å velge vekk barnet, om det for eksempel skulle være et kromosom ekstra. Det var vårt valg.

Jeg vil ikke utnevne meg selv til dommer over hvem som skal få utført abort eller ikke. Og jeg tenker at det bør heller ikke du. Det må være opptil hver enkelt kvinne, eventuelt i samråd med en tilstedeværende «gravør», om de er i stand til å ta imot et barn eller ikke, av en eller flere grunner.

Som sagt innledningsvis, jeg kan ikke annet enn å se denne kampanjen i litt videre forstand.

Dette handler ikke bare om at vi trenger mangfold, og ikke skal ha sortering av mennesker. Hvis gammeldagse og trangsynte holdninger som dette skulle få overtaket igjen handler det også om undertrykking og mangel på respekt for kvinner. I alle fall i regi av stiftelsen «Menneskeverd».

Så jeg lurer meg på om vi ikke bør innføre en ny kampanje som vi kaller «Med hengelås og kyskhetsbelte». Det er ikke sikkert en dag er nok, det kan hende vi burde ta ei uke eller to om vi først er i gang. Og rett og slett hente frem hengelåsen, og rasle kraftig med det forhistoriske kyskhetsbeltet.

Hengelåsen kan være et symbol på et rom der vi stenger alle gammeldagse, mannssjåvinistiske, religionsrelaterte og kvinneundertrykkende tanker inne.

 Kyskhetsbeltet er et metallbelte med en bleieformet bøyle som kan lukkes som et stengsel om en kvinnes underliv, og låses med en nøkkel for å hindre henne i å ha samleie. Slike innretninger skal ha blitt brukt i middelalderen og framover for å forhindre utroskap eller VOLDTEKT.

Bildet av det kan dere finne på google om dere ikke vet hvordan det ser ut. . ..

Vi vil ikke tilbake til middelalderen.

Hilsen ei oppbrakt Fotokjerring

 

 

Dagens sitat, Hund. . .

"En hund er det beste selskap man kan tenke seg. Den forstyrrer ikke ens tanker og avbryter ikke når man snakker med seg selv. Hundene blir slik de oppdras. Ettersom de fleste mennesker selv har fått en gal oppdragelse, må deres oppdragelse av hunder bli elendig. Det er ikke hundens skyld".

Sitat: Victor Andreasen

Vestsiden speiler seg i Krona

 

Vi var et par damer ute og luftet kameraene våre i går. Min venninne hadde et spesielt motiv på en bestemt lokasjon i tankene. Og vi befant oss derfor på en liten avsats i nærheten av Krona. 

Litt etter at vi hadde ankommet stedet kom det brått noe firbent løpende mot oss i stort tempo. Forholdsvis hakk i hel kom det en tobent som etterhvert prøvde å rope den firbente til seg, egentlig uten nevneverdig suksess. Etter å ha unngått øyenkontakt og snudd ryggen demonstrativt til den firbente sa jeg tydelig til eieren at  jeg var veldig allergisk og ikke ønsket nærkontakt. Da hadde den allerede vært «på meg» to ganger, og den tredje fulgte raskt etter. En stor hund, labbene langt oppover kroppen min, hundehår lå definitivt igjen på min nyvaskede bukse og ganske nye vindjakke. Klærne kunne ha blitt ødelagt av klørne, de  ble heldigvis ikke det.  Men de måtte strake veien ned i vaskekjelleren igjen, for at jeg skulle slippe å gå med nesa i en klut det neste døgnet eller så. Hadde jeg vært av de som er redd for hunder i tillegg, ville dette vært en meget ubehagelig opplevelse.

Denne hundeeieren hadde tydeligvis fått gal oppdragelse, og påført det videre til hunden. Jeg har ikke noe imot hunder. Men jeg misliker hundeeiere som ikke er seg sitt ansvar bevisst. Og når de ikke har kontroll over dyret sitt bør det være en selvfølge å bruke bånd.


Et lite stykke Kongsberg

Siden vi  var to blide damer på tur  lot jeg ikke dette ødelegge hverken dagen eller humøret. Vi fikk tatt våre bilder, både der og andre steder. Mens sola fortsatt skinte og fuglene sang. Med nød og neppe kom vi oss hjem uten hundebæsj på skoene også. For jammen hadde det gått mange uoppdragne hundeeiere før oss på strandpromenaden langs Lågen. 

Og bare for å nevne det, hundeeieren var ikke i nærheten av å beklage hverken sin eller hundens mangel på oppdragelse.

Det eneste han sa var: Oi, nå våknet jeg gitt.

Vel, det gjorde jeg også!

Hilsen ei småkritisk Fotokjerring 

Forandring fryder . . .

Jeg deler adresse og mye annet med en mann som har vært amatørskuespiller i nærmere 30 år. Tommy begynte i det nystartede Kongsberg Teaterlag i det Herrens år 1987. Sin første premiere hadde han sommeren etter, i de dager vi ventet vår førstefødte, altså Søtnosa. Heldigvis rakk han både forestillinger og fødsel.

Siden har det gått slag i slag med nye stykker hvert eneste år. Han har vært innom mange sjangre, flere scener og mange store roller.

Det har vært utrolig morsomt å følge ham på denne ferden. I de første årene hendte det ofte at jeg leste replikker med ham og dermed ble kjent med handlingen. Det er det helt slutt på. Nå lukker han døren til gutterommet mens han pugger, eller rett og slett leser inn replikkene slik at han kan høre på de og memorere på denne måten.

Et stykke jeg ble virkelig bergtatt av var «Veven» som ble vist flere steder under «Middelalderuka i Numedal». Det var en fantastisk historie fra 900 tallet, skrevet av Ola Grøvdal. Morsomt, dramatisk og spennende. Det jeg ikke ble like bergtatt over var denne skuespillerens iver etter å tilegne seg en «lookalike» til datidens menn. «Veven» ble spilt både i 2010 og 2012. 2011 utgikk pga tragiske hendelser Norge aldri glemmer. Flere år på rad hadde jeg derfor en mann i heimen som så mer vill enn tam ut på grunn av en rolle. . .

 


 

«Vaktmesteren» var en styrkeprøve. Tre menn på scenen i nærmere 3 timer. Ufattelig mye øving, stor innlevelse og sterk historie. De hadde en så dyktig instruktør i Adam Levine at jeg tror det føltes som en liten teaterskole for aktørene. Nå skal det sies at jeg har en mann som vanligvis er ganske ren og pen i tøyet, og dermed ble denne opplevelsen litt sjokkartet. Han spilte en uteligger og hadde blant annet på seg en lang, under, vinter, innsmurt med diverse remedier som kaffe og te .Klærne var også blitt dratt rundt i støvet ute i garasjen. De så ganske så møkkete ut, og luktet neppe av såpe og skyllemiddel etter den behandlingen. Det var rart å se ham sånn, det var liksom ikke han jeg kjenner. Både Tommy, Trond Magne Sandvik og Stein Oddvar Rasmussen formidlet historien på en måte man ikke kunne la være å bli berørt av.

Og så var det våren 2016. Charleys tante. Mhmm, mannen min det ja. Tante.

Det var faktisk ganske rart å se ham med kjole og langt svart hår. Ustyrtelig morsomt også.

Interessant å komme hjem fra hyttetur etterpå og observere  at klesvasken mannen hadde tatt hånd om i mitt fravær var en kjole. . .

Nå er det like før det braker løs igjen. Det har vært intensiv øving flere kvelder i uken fra januar og frem til nå. Generalprøve på Beksvart Komedie er førstkommende mandag kveld, etterfulgt av 7 forestillinger de neste to uker. Denne gang skal skuespilleren fremstå som homofil, og særlig mer har jeg ikke fått vite.

Johansen er i sannhet en mann med mange ansikter, og jeg tipper at jeg blir overrasket igjen.

Alle bilder er fra skuespillerens arkiv.

Hilsen ei frydefull Fotokjerring .

Med sure sitroner kan litt av hvert fordrives. . .



 

Når noen i ens nærhet sliter med større eller mindre problemer vil vel de fleste prøve å finne hjelp på en eller annen måte. Det finnes mange kjerringråd der ute, og det er ikke godt å si om de hjelper for bare noen, alle eller ingen.

Søtnosa fikk sist sommer elveblest, og det viste seg etter hvert at den var kronisk. Hele januar måned tilbrakte hun hjemme med utslett som klødde og klødde og drev henne til vanvidd og ned i kjelleren. Ikke bare en time nå og da, men dag etter dag og døgnet rundt.

Mens jeg søkte om råd mot elveblest fant jeg mye interessant og lærerikt.


 

Ifølge både kjerringråd og andre kilder er sitronens egenskaper uvurderlige. Det er bare å skvise saften ut av den og skride til verket.

Sitronsaft kan roe ned en urolig mage og fjerne kvalme. Inneholder mineraler som kan redusere sårhet etter trening.

Kommentar: Endelig noe som kanskje hjelper etter trening. Kjekt å vite om jeg kommer til å oppleve det.

Kvalme er ubehagelig uansett om det skyldes svangerskap, biltur eller båttur.

Kommentar: Det er godt å vite at to dråper iskald sitronolje på en sukkerbit hjelper om noen drar meg etter håret om bord i en båt igjen.

Sitron gjør arvesølvet skinnende rent.

Kommentar: Jeg må virkelig se om jeg finner igjen de der barneskjeene i sølv og putte de i en plastbeholder sammen med ti sitroner.

Har du maur på kjøkkenet kan du prøve å bruke sitronskall i de områdene du ser de oftest.

Kommentar: Lurer på om det hjelper mot slukhalser også?

Mikrobølgeovner absorberer raskt lukt og blir lett dekket av matrester. Plasser en kopp med vann og sitronsaft i mikrobølgeovnen et par minutter. Deretter kan du bare tørke av med en svamp.

Kommentar: Åh det trenger jeg ikke prøve, mikroen min er alltid gullende ren.

Har du lyst på naturlig brunfarge før du går på stranden? Da er det bare å mikse en te av diverse ingredienser:

Vann, grønn te og sitronsaft. Koke, trekke og avkjøle. Påføre blandingen på huden og ha på over natten. Dette bør ikke gjøres for ofte fordi sitron kan være irriterende for huden og dermed gi hudproblemer etter langvarig bruk.

Kommentar: Så glad for at jeg har en sånn naturlig, lys, blåhvit teint i huden. Dermed kan jeg glatt hoppe over dette punktet.

Det kan være lurt å desinfisere badet iblant, ettersom det gjerne samler seg en del plakk der. Lag en eterisk olje av sitron, en teskje kremotartari og to spiseskjeer vodka. Spray dette deretter på problemområdene. La virke i 10-30 minutter.

Kommentar: Tømte en god slump vodka i blandingen, og sprayet rikelig for å være sikker på effekten. Så prøver bare å summe meg litt her nå . . .

 

Mot elveblest: Del en sitron i to og stryk den over vablene. Ofte forsvinner både kløen og utslettet.

Kommentar: Jeg er redd Søtnosa hadde fått et stort forbruk av sitroner om hun skulle holdt på med dette en hel måned. Jeg er også redd for at det ville vært i kategorien langvarig bruk og dermed ikke å anbefale. Trolig hadde hun blitt sur både utenpå og inni også om det ikke hadde gitt ønsket effekt.


 

Så ikke til forkleinelse for hverken kjerringer eller kjerringråd, men jeg er glad det finnes legemidler som hjelper mot en hel del plager og lidelser.

I hennes tilfelle en liten håndfull allergitabletter hver dag og et par sprøytestikk i måneden.

 

Hilsen ei lett syrlig Fotokjerring

En liten smak av Sagaøya Island. . .

Alle Islandsfoto: Ron Jansen.

Ron Jansen er en av de jeg har blitt kjent med etter at jeg begynte i Kongsberg Kameraklubb sist høst. Jeg hadde sett en del av bildene hans før jeg ble medlem i klubben selv, og var dypt imponert over det jeg så. Senere på høsten viste han på forespørsel et slideshow fra Island for kameraklubben. Han tilbrakte 1 uke der i mars 2016.

Tidligere denne uken viste han det samme for Drammen Fotoklubb, og jeg ble med som nissen på lasset for å se det en gang til.

Jeg har vært så heldig å få lov til å vise en håndfull av bildene hans her i bloggen min.


 

Island med sine 330 000 innbyggere og et areal på 103 000 km² er et yndet reisemål. Reykjavik med sine forsteder og omkringliggende områder på sørvestkysten er hjemsted for to tredjedeler av øyas befolkning. Innlandet er preget av lavaørkener, fjell og vulkaner, og er ubebodd.

Ifølge Landnàmabòk var nordmenn de første bosetterne på øya i år 874 e.kr, da Ingolf Arnarsson slo seg ned der. Fra 1262 til 1918 var Island en del av det norske, og sist det danske monarkiet. Island ble uavhengig fra Danmark under  andre verdenskrig, og republikken Island ble etablert den 17. juni 1944. Kilde:Wikipedia

På Island finnes det både variert, dramatisk og urørt natur. Det er vulkaner, geysirer, fosser, breer og vidstrakte lavamarker.

I bilen nedover til Drammen ble vi vel egentlig enige om det, Ron og jeg, at han iallefall er kontrollfreak når det gjelder egne bilder. Og det kan jeg forstå; han kjenner hver innstilling på sine kameraer ned til minste millimeter. Han publiserer garantert ikke noe han ikke er fornøyd med selv.

 

Etter sigende er Island et sted som både overrasker, imponerer og tar pusten fra deg.

Det er på mange måter likt Norge, men samtidig veldig annerledes.

Ron tar ofte flere bilder av hvert motiv,før han setter de sammen til ett sluttresultat. Dette gjør han for å få frem detaljer i lyse og mørke deler, skarphet eller dybde i bildene.

Jeg synes han gjør det på en utmerket måte.

 

Det må være magisk å utforske de fantastiske isgrottene. Nydelig lys og fantastiske formasjoner.

(Og her ser dere fotografen som har tatt en selfie.)

Å se dette slideshowet er nesten som å sitte foran TV'n hjemme i stua. Det er lekkert redigert og ledsaget av dertil passende behagelig, dramatisk og underbyggende musikk.



Så tusen takk Ron, for at du deler noen av dine store øyeblikk fra naturen med oss på denne måten. Det er særdeles inspirerende og jeg håper mange flere får muligheten til å se det.

På følgende sted kan dere se flere av bildene hans:

 https://www.facebook.com/eyeseelightronjansen/

Hilsen ei reiselysten Fotokjerring
 

 

Fashion in the Forest. . .

. . . selve navnet innbyr til en god opplevelse. Og det fikk jeg virkelig i går.

Fashion in the Forest ligger i skogkanten oppunder Svartås, rett utenfor Kongsberg sentrum. Dette er på hjemstedet til Åse, og hun har sammen med sin venninne Trine tatt i bruk bryggerhuset fra 1900 tallet til deres felles bedrift.



 

Sola skinte og det så ut som en ren idyll da jeg kom frem og parkerte. Det lille bryggerhuset var innbydende og hyggelig, med blomster på trappa og lys i vinduet.

 

Vel inne ble jeg møtt av en særdeles god stemning. Damer som pratet og lo, kaffe og hjemmebakte kaker stod klart til de som måtte ønske, og de fargerike og morsomme klærne viste seg med en gang man var inne i det første av de to små rommene.



 

 

Her er det klær med masse artige motiv og stilige detaljer.



Stort utvalg av festlige strømpebukser.



Jeg fant mitt favorittmotiv.



Marit Becker var en av de fornøyde stamkundene jeg møtte der i går, og hun var kjempefin i begge kjolene hun prøvde. Nå kan man jo si at alt kler den smukke, men jeg tror kanskje at godt snitt i klærne må få litt av æren også.



 

Damene driver først og fremst nettbutikk, men har åpent noen dager i måneden. Jeg kan virkelig anbefale stedet til andre som ønsker noe nytt og sprekt til våren. Også er det jo noe med å kunne handle på et sted der historien bokstavelig talt sitter i veggene.

Faren til Åse drev med bier og brukte bryggerhuset til å slynge honning i.Han og broren pleide også som barn å sove i det innerste rommet om somrene. Bestemoren hennes både vasket klær og hadde bakerovn der.

 Under krigen var faren en av gutta på skauen. En gang han var hjemom for å besøke foreldrene og få seg litt god mat, kom tyskerne og spurte etter ham. Bestemoren løy dem rett opp i ansiktet og sa at han hadde de ikke sett. Faren gjemte seg da i bryggerhuset, trolig i den lille kjelleren. Tyskerne tok heldigvis beskjeden fra bestemoren for god fisk og undersøkte ikke nærmere.

Jeg er sikker på at tidligere generasjoner ville vært fornøyd med at det er nytt liv i bryggerhuset. 

Hilsen ei handlelysten Fotokjerring

 

 

Det er makt i de foldede hender. . .

. . . og mye penger.

Jeg fikk et aldri så lite nedfall i hakeregionen da jeg leste Laagendalsposten i dag.

Der stod det skrevet at det finnes 198 tros- og livssynssamfunn registrert bare i Kongsberg og Numedal! Alle disse samfunn kan kreve et årlig tilskudd fra staten. Dette tilskuddet skal tilsvare størrelsen som Den norske kirke får per medlem. I 2016 var summen på 637 kr per medlem i Kongsberg kommune.

Under har jeg hentet noen vilkårlige eksempler fra en liste over trossamfunn med tilskudd i 2015:

Familiekirken i Follo, medlemmer: 12, tilskudd: 5.832

Menigheten Betel Rælingen, medlemmer: 17, tilskudd: 8.262

Trossamfunnet Restoration Oslokirken, medlemmer: 10, tilskudd: 4.860

Albansk Islamsk Kultursenter, medlemmer: 4173, tilskudd: 2.028.078

Metodistkirken i Norge, medlemmer: 10.566, tilskudd:  5.135.076

Det er ikke for å henge ut noen eller sette èn religion opp mot en annen. Men ærlig snakka; noen av disse samfunn er jo ikke større enn en syklubb eller et middels familieselskap. Mens andre igjen henter anselige summer ut av statskassa.


 

Jeg kan innrømme at jeg personlig gjorde et valg i forrige årtusen. Man skal ikke snakke stygt om de døde så jeg nevner ikke navn. Da var det en «abortprest» som herjet bortimot fritt gjennom flere år. Jeg går ut fra at flere av dere husker hans store motstand mot selvbestemt abort, og de stygge aksjoner han gjennomførte. Jeg ble dypt sjokkert og rødglødende av raseri over hans metoder, hans gammeldagse syn og ikke bare kvinnediskriminering, men hets mot kvinner i en vanskelig situasjon. Jeg kunne ikke godta at dette skulle være kristendom i praksis, og ville definitivt ikke at en del av mine skattepenger skulle støtte opp om slike holdninger. Jeg var også svært uforstående til at Den norske kirke som arbeidsgiver syntes dette var ok. Det syntes de heldigvis ikke heller, og vedkommende ble etter noen år avsatt fra sitt embete.

Men det var først flere år etter at jeg møtte opp på byens kirkekontor. Jeg hadde en lang monolog inne, og bøttevis med argumenter på hvorfor jeg ville melde meg ut. Skuffelsen ble derfor stor da jeg bare fikk utlevert en penn og et skjema for utfylling.

Meg bekjent gjorde Olav Haraldsson kristendommen til Norges offisielle religion rundt 1020.  Så det er jo etterhvert gammel historie. Kanskje er det sunt med et mangfold innen trosretninger også. Jeg kritiserer ingen for den tro de har, så lenge de ikke kommer på min dør for å prakke den på meg.  Men jeg stiller virkelig et stort spørsmålstegn ved kriteriene for å få støtte.

Jeg gjentar: 198 tros- og livssynssamfunn registrert bare i Kongsberg og Numedal! Hvor mange guder kan man be til, og hvor mange måter kan man folde hendene på da?

Hilsen ei Fotokjerring som først og fremst tror på det gode i mennesker.

Dagens sitat, Et kyss . . .


 

Av en eller annen grunn har jeg lenge hatt sansen for sitater. Når eller hvorfor den interessen oppsto er jeg ikke helt sikker på. Jeg skal ikke påstå at jeg husker uendelig mange heller, men jeg har en god gammel bok jeg liker å se i med ujevne mellomrom.

I går var jeg igjen på utflukt med en venninne. Vi skulle til et hus av litt eldre årgang som helt klart ikke har vært bebodd på en stund. Hun skulle få bruke et bestemt objekt der i fotosammenheng, og jeg var med som assistent og likesinnet.

I et av rommene var det noe som så klart fanget denne fotokjerringas interesse; intet for stort, intet for lite til det. Både på brannmuren og flere andre steder i rommet var det en hel del kyssemerker laget med leppestift i ulike farger.

Og da var det noe som demret . . .

Et kyss er et uttrykk for et inntrykk . Som regel med ettertrykk og av og til med avtrykk.

Kilde: Anonym

Det er jo litt spennende å fundere på forhistorien til dette. Utfra den rosalilla veggfargen å dømme var det trolig en dame som hadde bodd der. Altså neppe en storsjarmør som hadde fått avlevert minner på den måten. Kanskje det var noen jenter som hadde hatt det moro med å bruke opp gamle leppestifter før huset skulle tømmes? Mange muligheter, og det er det som er så spennende med å få et glimt inn i gamle steder.

Man kan bare ane eller gjette . . .


 

Uansett husker jeg veldig godt et sitat jeg hørte for mange år siden. Jeg vet dessverre ikke hvem som har uttalt disse kloke ord, men jeg tok det sporenstreks til mitt hjerte:

«Min kjærlighet volder meg ingen kvaler. Jeg elsker meg selv og har ingen rivaler.»

Umiddelbart høres det jo ganske selvsentrert og egoistisk ut, og jeg innrømmer gjerne at jeg har fleipet med det noen ganger. Men sånn helt seriøst: Om du ikke klarer å være litt glad i deg selv, hvordan skal du da klare å være glad i de rundt deg?

Høres banalt ut ja, men er dessverre veldig sant.

Så dere, om dere har noen dere er glad i, da er det vel bare å uttrykke inntrykket ? Og kanskje sette avtrykk.

Hilsen Fotokjerringa med nesa i ei bok

Kongsberg Marken, og noen refleksjoner . . .

 



Så er den over igjen. Den årlige vintermoroa som har vært en tradisjon i byen siden 1633.

Nå har ikke jeg personlig hatt muligheten til å delta like lenge.

Men jeg har gjort meg noen tanker, og kan på egne vegne dele inn mine «Markens-år» i 3 faser. Hver av de tre fasene har også en underfase.

 



 Jeg kan fortsatt huske forventningen og gleden jeg som barn hadde til «Marken». Den var på en måte en av vinterens høydepunkt -  etter julen.       Med karuseller, smultringer, lodd og ekte juggel.

Som voksen, og småbarnsforelder, kunne jeg hente frem litt av den samme gleden gjennom mine barns glede.​ 

(Herlighet, det er SÅ høyt)




 

Etter hvert som man ble eldre var det mye mer moro å kunne «Gå Marken» med jevnaldrende, uten foreldre.

Når man er ferdig med egne barneår og småbarnsalderen til egne barn er det egentlig helt OK at barna er så store at de vil forsere Marken uten oss oldiser.

Vi er voksne, barna er store, og vi kan gjøre andre ting.​

Det gjør vi også. Men kommer tilbake til byen et par timer før Kongsberg Marken skal stenge for i år. Og da måtte vi jo"Gå Marken".

Det tok oss faktisk ca de siste to timene før det stengte i år. Vi møtte mange kjente på vår vei, det var smaksprøver til de som ønsket, og kameraene måtte luftes.

Hahaa, Johansen er en smule fartsgal. . . 



Fotokjerringa er på vei opp ;-)

 

Ready for take-off
 

Til slutt må jeg bare nevne at Johansen og undertegnede hadde et par fine år i Arendal for ca 30 år siden. I den perioden jobbet han på fritiden i "Radio Pollen". Tilfeldigvis passet det slik en helg at han hadde vakt for denne nærradioen og vi fikk besøk av mine to søstre og (på den tiden) 2 nieser. Han fikk bl a i oppdrag å besøke tivoliet som gjestet byen. Han gjorde nok en god jobb, for han kom hjem med en veeeldig stor bunke fribilletter til tivoliet. 

Dermed entret hele gjengen tivoliet senere på ettermiddagen og kjørte så mye karusell som jeg nok ikke hadde gjort før, og definitivt ikke vil gjøre siden.

Alderen innhenter oss alle :-)

Hilsen ei Fotokjerring som trives veldig godt på landjorda.

P.S.: Men fy søren så artig det var å være barn for en liten stund :-)

 

 

 

 

Når ble idrett galskap. . .



 

Jeg skal ikke gi meg selv tittelen sportsidiot. Eller er det nettopp det jeg burde? Altså, jeg skjønner ingenting, og er jeg derfor en sportsidiot?

Jeg fulgte etter hvert mer og mer med på TVen som stod på i går kveld. Programmet som fanget min interesse mens jeg egentlig holdt på med andre ting var: «Therese Johaug: Dommen».

Jeg er i alle fall ikke sportsidiot på den måten at jeg vanligvis blir vill og gal under diverse sportssendinger.

Jeg er egentlig allergisk mot fotball, jeg begynner å klø så fort jeg hører det starter en kamp på en eller annen kanal. De få gangene jeg kan tåle noen minutter er når jeg er i nærheten av en dame i familien jeg setter veldig pris på. Om det er en kamp med action lever hun seg så inn i det, at underholdningsverdien av hennes innlevelse for meg en liten stund blir større enn allergiplagene.

Jeg synes det er veldig spennende å se på skiskyting. Der skjer ting så fort, at man aldri kan vite utfallet. Og når vi gjennom mange år har hatt gode utøvere der også kjenner man jo et visst snev av patriotisme.

Skøyter. Akk og ve. Runde etter runde etter runde. Jeg er dyktig imponert over utøverne. Men som seer får jeg ekstremt sterke allergiske reaksjoner på ensformigheten i landskapet.

Og så har vi langrennsløperne. Jeg ble dessverre ikke født med ski på bena selv. Men jeg synes det er helt utrolig spennende å følge med på prestasjonene til de som er i eliten.

Man kan bare ane hva som ligger bak av timer og slit til hver enkelt utøver, uansett disiplin.

Disse toppidrettsutøverne har et stort team av ekspertise rundt seg. Jeg skal ikke gjette på lønnen til hver enkelt ekspert, men de bør i alle fall ha topp kunnskap innen feltet de er ansatt i.

Når det gjelder saken om Therese Johaug: legen tok sin hatt og frakk og gikk, og all ære til ham for det.

Men at en travel toppidrettsutøver skal måtte underkjenne en landslagsleges anbefaling av en sår salve, og faktisk måtte bruke tid på å undersøke om medisinen er trygg? Og at det skal brukes masse tid av mange mennesker, i det norske rettssystem, for å finne ut om hun dopet seg til resultatene på grunn av nevnte sår salve !

Hallo, hvor ble idretten av?

Hilsen er trist sportsidiot av en Fotokjerring.

DAGENS BILDE: Dårlig tørkevær i dag . . .



VASK

Hvis det er en kvinne innen rekkevidde, hva enten hun er mor, kone, elskerinne eller en god venn,

så er vasking dømt til å være hennes arbeid.

Og allikevel, når man tenker over det, så er det merkelig at en fullt voksen skrubber,

skyller og stryker en annen fullt voksens intime plagg,

akkurat som om han var et barn.

 

Sitat: Jill Tweedie

Reisebrev fra sommeren 2016, del 6, Varhaug gamle kyrkjegard . . .

 


 

. . . etter å ha innlosjert oss i det særdeles sjarmerende Eldhuset og fått i oss litt mat var nok en regnskur over. Huseieren hadde fortalt oss om Varhaug gamle kyrkjegard som lå bare noen minutters spasertur unna. Så da var det på med jakker og sko og ut på oppdagelsesferd.


 

Kirkegården ligger naturskjønt til. Den er fredet og ligger helt ned mot havet på gården Varhaug i Hå kommune. Den første kirken ble trolig reist rundt 1200, og flere kirker har stått her.

Dagens Varhaug kapell ble reist i 1951.


 

De gamle kirkeklokkene fra 1791 henger rett over hodet på oss når vi går inn. Det kom en ny heftig regnskur og det var sympatisk at det lille kapellet var ulåst.


 

Det er ca 15 kvadratmeter stort, og har 14 jærstoler til sitteplasser! Jeg har ikke noe problem med å forstå at det ofte blir brukt til vielser.

Kaizers Orchestra var her i 2003 og spilte inn musikkvideoen til låten og albumet «Evig Pint».

«I 1842 forliste skipet Ingermanland like utenfor kysten her. Det krevde 389 russiske liv, og de fleste ligger begravet her på Varhaug.»




 

Jeg syntes beliggenheten til denne kirkegården var fantastisk flott.

 


 

Det er litt fint å tenke på at «Den siste hvile» er på et vakkert sted. Men neimen om de hadde fått ligge helt i fred her. Kulehull fra krigens dager er synlig på flere av jernkorsene.

 


Vi rusler videre og nyter synet av det flotte Jærlandskapet. 

«Langs Kongeveien på Jæren er det merka en pilegrimsvei, som går fra Varhaug gamle kirkegård og nordover til Kristkrossen på Njærheim. Gå der pilegrimsmerkene er satt opp, og følg de blå merkene som viser hvor Kongeveien går. Etter at du har passert hengebrua over Håelva, går du til høyre opp til det gamle steinkorset på Njærheim».

Kilder: Wikipedia, Visit Norway.




Og så rusler vi tilbake til Eldhuset ved havet, mens ei ny regnskur kommer langt der ute.

Hilsen ei fascinert Fotokjerring


 

 

 

Var det et pust fra fortiden . . .


 

Høyt oppe i lia og innover i de dype skoger ovenfor Veggli ligger det ei gammel seter. Jeg har èn gang før vært inn til Røynebuvannet, men den gang ble det ikke tid til å se nærmere på setra ovenfor.


 

Sist sommer tok jeg turen inn dit sammen med en venninne. Vi har samme fotodille og har begge to en spesiell dragning mot gamle steder. Som nevnt ligger setra høyt og fint og det er nydelig utsikt derfra.

Det var en fin sommerdag med passe turtemperatur. Siden det er privat vei inn dit parkerte vi ved bommen og gikk i lett lende de 30-40 minuttene turen tok i skravletempo. Hun hadde kommet oppover samme morgen, og det passet perfekt å innta medbrakt lunch med panoramautsikt. Det var aldeles stille, og bare en lett bris innimellom. En totalt fredelig stemning, bare tidvis hørte vi lyden av «ålræite dyr» i det fjerne.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Var det Huldra som gikk forbi . . . 

 


 

Tilfeldigvis hadde min mor fortalt meg litt om stedet rett før denne turen. Hun hadde nemlig som helt ung vært der en sommer som seterjente. Sammen med Budeia, et par andre jenter og en mann.

Hun fortalte om en spesiell og tragisk hendelse den sommeren for så mange år siden.
 

Kyra hadde vært litt urolige da de skulle ut på beite denne spesielle dagen. I strabasene klarte en av kuene og bryte ut av flokken. Det resulterte i at hun gikk rett utfor en bratt skråning, og landet med brukket rygg. Mannen som var med løp det forteste han kunne til bygda for å hente hjelp. Det må nødvendigvis ha tatt sin tid, før den lidende kua fikk slippe smertene.



Var det i denne skråningen det skjedde, mon tro . . . 

Med disse tankene i hodet var jeg nesten forundret over at det var så fredelig og god stemning der oppe. Jeg hadde liksom forventet at det lå noe i luften og dirret . . .

Da vi ruslet nedover lia igjen snudde jeg meg en siste gang og så opp på den flotte plassen. Og tenkte på alt livet som hadde vært der en gang, på godt og vondt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg ble brått fylt av en tristhet. Og da jeg så opp på det ene vinduet syntes jeg det stod ei Budeie der og kikket på meg . . .

 

Lenger ned i lia ble det brått en stopp. Rett foran oss lå en gammel, rusten bjelle.

Utfra størrelsen å dømme var det en sauebjelle. Men jeg synes det gjør historien mer spennende å tenke på at det var ei kubjelle . . .

Hilsen ei Spøkefull Fotokjerring

On the road again . . .

I mine barneår var ikke turen opp gjennom Numedal forbundet med særlig mye glede. Jeg satt som regel mellom mine to eldre søstre, i baksetet på den hvite Cortina'en til faren vår. Jeg tror jeg måtte sitte i midten for at det skulle være like ille for de to andre. Om jeg måtte levere i bæreposen som alltid var parat. Jeg lagde meg etter hvert noen merkesteder. F.eks. Lampeland, ganske tungt, fortsatt ikke halvveis.

Det var bedre å komme til Evjuevja. Da hadde vi passert Flesberg, og var over halvveis.

 

Numedal Kro var helt klart en høydare, mye mer enn halvveis.

 

Holman Camping.  Yess, ikke så langt igjen.

 


 

Dette skiltet sa meg etter hvert at 5 km var forbundet med kun få minutter. Om magesyren som hadde ligget og lurt under drøvelen ennå ikke hadde passert videre oppover, øynet jeg virkelig et lys i tunnelen.

 


 

Og så kom vi til Smilehuset. Jeg syntes gluggene lignet på øye, øye, nese, munn - og dermed var det bare noen meter igjen til vi var fremme.

Bilsyken har for lengst gått over. Så sant jeg ikke må sitte for lenge i baksetet igjen. Det slipper jeg når jeg er på tur alene med meg selv. Da er det naturlig nok jeg som kjører bilen, mens Nikon er parat i passasjersetet.


 

Senere i livet har turen oppover Numedal kun vært forbundet med glede. Det er en liten time å kjøre, om jeg ikke tar for mange fotostopp.

Underveis kjenner jeg meg ofte litt som barn igjen. Ikke uvel og bilsyk, men med den kriblende forventningen og gleden man hadde på julaften da man var liten.

 

Den lille Oasen til moder'n er jo et sted jeg bare bruker på fritiden. Dermed forbinder jeg stedet nå kun med glede, avslapning, tur og opplevelser.

Yess, nå skal det smake med litt Oase-tid igjen.

Det var for øvrig her jeg fant fotogleden også.

Hilsen ei særdeles fornøyd Fotokjerring

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
hits