Å kutte navlestrengen er oppskrytte greier . . .



. . . særlig den andre gangen det gjøres. Nå er det ikke slik at jeg fysisk har kuttet noen navlestrenger før, jeg ble jo selv kuttet i da vi fikk disse to fine jentene våre. Og vanligvis er det en papsemann som tar det kuttet.



 

Men nå har jeg for annen gang gjort det psykiske kuttet, og det er ikke helt godt. Kuttingen skjer med mye skarpere redskap, og altfor brått!

(To cut the umbilical cord is scratched, especially in the psychological way)

Gleden ved å få et nyfødt under i armene gir ofte en nybakt mor ukontrollerte og vedtatt godkjente gråtetokter.

( The pleasue of getting a newborn child in the arms, can give a newborn mother uncontrollable crying.. . .)

Gleden ved å sende dette underet alene ut i verden 17 år senere, er for øyeblikket diskutabelt for min del.

(The pleasure of sending this great child half around the world alone 17 years after, is debatable to me right now.)


 

De ukontrollerte fossefallene av kortere og lengre varighet er trolig ikke like vedtatt godkjente heller.

Jeg går aldri på butikken uten et lite lag med ansiktsmaling. Men, jeg gjorde det i dag. Det er ikke så lekkert å komme med svarte striper nedover kinnene akkurat. Det er trolig bedre å komme blek, men noenlunde fattet.

(I never go to the store without a small layer of face painting;-). But I did today. It is probably better to look pale than hysterical. . . )

Denne kjære Jentungen påsto for noen dager siden at jeg også holdt på med øyevasking da storesøsteren flyttet ut. Søtnosa flyttet merkelig nok også første gang da hun var 17. Da var altså Jentungen bare 5 år, og jeg tror nok kanskje, muligens at hun husker feil. Altså Søtnosa flyttet jo bare til Drammen, og kom hjem stort sett hver helg! Hm, kan hun huske rett . . . ?


 

Vel, nå har vår kjære Vilde vært på farten i snart et døgn, og snart er hun på plass på camp i New York. I slutten av neste uke drar hun videre til en flott familie i Tennessee. Og dermed starter eventyret som hun har drømt om så lenge, og som de sa på avreisemøtet med EF.: This is not a year in your life, its a life in a year.

(Well now our dear Vilde, or Venus ,for my third cousins Greg and Dave, has travelled half around the world and has arrived New York. I can't really believe it yet! She is now going to a great camp with the  EF organization, and then heading for Tennessee).





The pigeons will keep the trampoline busy.

Have a wonderful year my dear Vilde, love you to the moon and back 😊

Hilsen ei Fotokjerring med utrolig blanke, fine øyne.

(Love from your mum Fotokjerringa.blogg.no with beautiful bright eyes)

Det var en gang en mann . . .


 

. . . som red forbi en elv. Ved et fossefall satt Nøkken og spilte på sin fiolin mens han sang:



"På dommedag, på dommedag,
da skal jeg få Guds nåde. . . 



På dommedag, på dommedag,
da skal jeg få Guds nåde."




Mannen ropte til Nøkken: "Du hører til trollpakket og kommer aldri til å bli salig.



 

At du skal få komme til himmelriket er like sannsynlig som at dette sopelimet jeg har i hånden, skal få nye skudd og blad på det."

 





Da Nøkken hørte dette sluttet han straks å spille, og dukket gråtende ned i fossen og forsvant.

 


 

Mannen fortsatte videre på hesteryggen.

Men da han hadde ridd en liten stund, begynte det plutselig å spire grønne skudd og blad fra sopelimet.

 


Svensk sagn oversatt av Eirin Edvardsen, 2014


Hilsen ei Fotokjerring som elsker både gamle sagn - og nøkkeroser :-).

De siste liflige toner . . .

. . . fra årets jazzfestival i Kongsberg er stilnet for denne gang. Det har vært mange fantastisk flinke artister som har gjestet byen også dette året. Personlig har jeg fått med meg flere musikalske opplevelser jeg kommer til å huske lenge. Men i år innledet jeg festivalen med besøk hos Sølv frisørsalong i Stasjonsbakken og motevisning som de arrangerte for 4. gang i forbindelse med festivalen.



Det var et yrende liv i salongen da jeg kom. Både barn, ungdom og damer skulle vise klær for Junior på Stortorvet og Fashion in the Forest. Sistnevnte hadde også stand ute i gata disse dagene, så det var ikke bare selve  festivalen som "gav det lille ekstra" i disse tider.



Innehaver Sandra Andreassen hadde jobbet seg ferdig med frisyrene. . . 



. . . sammen med sine sprudlende kollegaer, og Lena Fredrikke Bjelde Hansen fortsatte ute foran mikrofonen.  



Visningen startet med Linedance av noen spreke damer som vanligvis danser med ennå flere spreke damer oppe i Jondalen. Siden jazzfestivalen etterhvert har blitt ganske komersiell og favner mye mer enn jazz, synes jeg dette var et herlig innslag som passet like godt inn som f.eks. Vazelina Bilopphøggers eller Silya & The Sailors (skulle forøvrig gjerne fått med meg de også). Ingen tvil om at et bredt spekter favner mange flere publikummere enn reinspikka jazz. Og jeg er blodfan av festivalen, men ærlig snakka.: Er det ikke like feilaktig  å kalle dette for en jazzfestival etterhvert, som å tillate et navn som TIMekspressen - når bussen absolutt ikke går hver time lenger? Nok om det.

 



Flotte unge damer . . .

 


 

. . . inntok løperen på rekke og rad.

Kanskje de ikke hadde gjort noe som dette før . . .

. . . men de gjorde det  med både charme og stil.

Elegant ung dame og herlige jenter kledd for fine sommerdager.

Jeg hørte egentlig jubelen før jeg oppfattet hva som skjedde . . .


. . . en del av sjarmøretappen fra Tislegård inntok løperen . . 

. . . og det var ingen tvil . . .

. . . de hadde med seg en hørbar gjeng av fans.

 

Og brått var det over . . 

. . . sporty modeller tok en siste runde nedi bakken.

. . . før linedancerne avsluttet. Rannveig, Marianne, Eline, Turid og Inger Kristine - det var så kult å se på dere! Danseglede og uhøytidelig moro er helt topp, tommel opp!

Og til innehaver av en historisk bedrift som Sølv vil jeg bare si til deg Sandra: Så flott at du og dine yter det lille ekstra hele tiden, men også i festivaltider:-).

Dere ligger et lite steinkast unna skjenkestedene og scenene, og bidrar fra næringslivet som skal overleve hele året på en flott måte. 

Tusen takk for invitasjonen Sandra:-).

Til slutt:

Jeg var ikke på mange jazzkonserter. Men jeg holdt stand i regnet under konserten til Hanne Boel. Ventet søkkvåt og tålmodig på Red Hot. Det tok litt VEL lang tid å rigge om scenen så sent på natta- og særlig i vått vær. Beklager til sistnevnte fantastiske band at vi måtte trekke hjem da vannet i skoene begynte å rekke opp til knærne.

Ikke var det typiske jazztoner fra Jan Eggum heller,men jeg likte det jeg hørte usannsynlig godt. Så om jeg hadde stått sånn til at han hadde snublet i bena mine på vei ut, og bedt meg på middag som unnskyldning: vel, da hadde jeg nok takket ja.

Fantastisk konsert. Dette årets store opplevelse.

Hilsen ei megafornøyd Fotokjerring

(til tross for at jeg ikke lenger skjønner definisjonen av JAZZfestival og TIMekspress ;-) )

 

Siden jeg hadde sagt TJA . . .



. . . til en dame ved navn Alice Enderud Tollefsen, var det bare å sette kursen  mot Dagali for et par uker siden.  Nå var ikke det i seg selv så skummelt, men det jeg hadde svart TJA til er en annen sak.

Så Unn Tove og jeg freste oppover vakre Numedal, la Uvdal bak oss, kjørte over fantastiske Vasstulan. . . 

. . . og ankom Dagali på eksakt avtalt tid. Ikke dårlig for to som klør akkurat like mye i  pekefingrene.


Dølhall ligger bare et steinkast unna sentrum og området hvor selve Dagali dagan går av stabelen 21. og 22. juli, med masse aktiviteter og salgsboder. Jeg syntes umiddelbart at selve rommet var skremmende stort for en fotoutstilling. Men planleggingen var kjapt i gang og de to andre så ikke skremt ut i det hele tatt. Så i løpet av kort tid var TJA  blitt til JA, og forslagene ble kastet ut som perler på en snor.

Andre i nabolaget så betraktelig mer avslappet ut enn jeg følte meg etter at avgjørelsen var tatt.

Så ble det kaffe og mat og mer effektiv planlegging høyt oppe i lia over Dagali.

På et nydelig sted med gamle bygninger, bratte lier, mulighet for å få et glimt av ørn. . .

. . . og en fantastisk panoramautsikt mot Lågen og fjellene rundt.

Bare noen dager senere ble fotograf Jan Gogstad Thorsen velvillig med oss på tur, behengt med diverse kameraer og var klar for fotoshoot med tre  naTURISTER.

Litt tull og tøys blir det alltid når vi møtes, men jeg må si vi var imponerende effektive til oss å være. Far i huset var også særdeles effektiv med layout og printing av plakat. Så nå er det altså ingen vei tilbake. Jeg skal gjøre noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle komme til å gjøre. Motiver er plukket ut til kort, bilder granskes og utvelgelsen er møysommelig og en smule vanskelig. På dette tidspunkt har jeg samme følelsen som jeg alltid har hatt de siste ukene før konsert : jeg grugleder meg. Det kommer uansett til å bli en koselig tur, og jeg blir definitivt en erfaring rikere.




 

Om du tar turen til Dagali og Dølhall er du hjertelig velkommen, og jeg lover at vi skal ha på klær. Vi måtte bare leke oss litt med ordet naTURISTER. Om man deler det opp finner man både natur, tur og turister. Og det kan vi godt identifisere oss med. Vi tolker også naturister på vår egen måte, siden alle 3 er glade i både naturen og andre motiver. Og det er en kunstnerisk frihet vi tillater oss.

Hilsen ei småstresset Fotokjerring


 

En herlig dag ved Norefjord . . .

 



. . . og sommeravslutning med Numedal fotoklubb. Vi møttes ved Nore kirke, og der ventet Grethe Karin Rødberg Pettersen og mannen Frank Robert Pettersen med hesten Kvitfaks. Grethe Karin eier denne nordlandshesten sammen med Ola Grøvdal, og Frank Robert er trener.



På spørsmål om noen ville sitte på bort til stavkirka var det ingen som umiddelbart svarte, og dermed entret jeg vogna og fikk en uventet opplevelse med meg denne dagen også. Frank Robert fortalte villig vekk både om denne hesten spesielt og rasen generelt.

Den er en av tre nasjonale norske raser av meget gammel opprinnelse.
 På 1930 tallet ble det satt i gang organisert avl av nordlandshest/lyngshest. Da var populasjonen lokalisert til de nordligste fylker med hovedtyngde langs Lyngenfjorden i Troms.

Nordlandshesten var nær ved å bli utryddet etter tyskernes herjinger under krigen.

Det var visstnok kun 33 hingster og 15-20 hopper igjen i hele Norge. 


 

Rasen er ikke lenger ansett som utdøende, men på grunn av begrenset genmateriale og et ønske om å bevare rasens særpreg uten innkryssing av andre raser, kreves strukturert og målbevisst avlsarbeid for å oppnå avlsframgang.


 

Rasen har alltid hatt et allsidig bruksområde og ble tidligere brukt til all slags gårdsarbeid og som skyss- og ridehest.

Den er en allsidig hest alle i familien kan bruke og er sterk nok til å bære en voksen rytter og god i størrelse og lynne også for barn og ungdom. Den er en velegnet konkurransehest i alle vanlige disipliner innenfor ridning og kjøring, og er også godt egnet til turridning og kløving.



Grethe Karin viste forskjellige øvelser hun gjør med hesten.

F.eks for å få den til å rygge holder hun hånden mot brystet dens. 



For å få den til å komme til seg skal man sette seg ned som Ole Jørn gjorde her. 



Før man starter ridetrening i treårs alderen, begynner man med å legge et teppe over ryggen, og lene seg over den. Dermed blir de gradvis vant både til vekt og følelsen av å ha noe på ryggen.

Etter utførte øvelser fikk Kvitfaks seg et velfortjent bad.

Det var ingen tvil om at han koste seg der han stod og sparket og plasket i vannet . . . 

. . . før han la på svøm inn mot land igjen.

Greit å holde seg litt unna når han kom fossende til land, ellers kunne man fort bli ufrivillig våt.


Så fikk han slippe tilbake til livet i den grønne eng. . .

. . . mens matmor like gjerne tok seg en svømmetur hun også.

Dernest hadde vi noen nydelige timer med grilling og sosialt samvær i fantastiske omgivelser ved Nordefjord.




Numedal i mitt hjerte.

Hilsen ei fornøyd Fotokjerring 

(som håper dette ikke var den ene, varme sommerdagen vi fikk i år)

Det sku bo folk i husan . . .



 

. . . husan e som folk. Folk træng hus og hus træng folk i all si tid.

Denne nydelige sangen, "Folk i husan" av Kari Bremnes, popper ofte opp i tankene mine når jeg snubler over gamle steder. Den passer egentlig til hvert eneste ensomme hus som står der ute, alene og forlatt. Og jeg deler hennes ord til noen bilder fra et av de siste stedene jeg var på. 

Det ser unektelig ensomt ut. Huset er preget av vær og vind. Maskiner og gamle biler har vært parkert i atskillige år.



 

Pipa på hustaket ho e på raus, en stein ligg i grase og slæng.

Torvhaille sprengt sæ, jernan e laus. Tel års så vil torvtaket hæng

Det sku bo folk i husan, husan e som folk. Folk træng hus og hus træng folk i all si tid

Gamle syriner og andre hagevekster vokser fritt og uten begrensning av menneskehender og redskap.


 

Et vindu på sørvæggen slepte inn sola, nu e det åpent førr regn.

Når vøta kjæm inn vil det snart komme floa, av råte og mått ifra næraste eng

 Det sku bo folk i husan, husan e som folk. Folk træng hus og hus træng folk i all si tid.

 

Var det ikke en liten bevegelse i gardinen . . . 



Jeg synes det er trist at seder blir fraflyttet. Og jeg synes det er usigelig spennende å gå på gamle tomter med kameraet. 

Og kjenne på stemningen på hvert enkelt sted.

 

Døra mot nord e skjeiv i karmen, førr sylla puin bislaget tærtes bort.

Ingen går inn førr å komme i varmen. I dørlause hus man kjølne fort.

Det sku bo folk i husan, husan e som folk. Folk træng hus og hus træng folk i all si tid.


 

Grunnmurn e sprukken, hell ikkje stangen.Tela har hevve han opp og ned.

Et stormkast blir tel begravelsessangen. Når heile huset går bort - i fred

Det sku bo folk i husan, husan e som folk. Folk træng hus og hus treng folk i all si tid.

 

Jeg er ganske sikker på at folk legger igjen spor vi ikke kan se med det blotte øyet.

Men om man stopper opp litt, hender det at man kan føle spor.

Her følte jeg ingenting før jeg banket på døra.

Men da kjente jeg brått spor fra noen som iallefall ikke ville åpne for ei fremmed kjerring . . . 

 

Hilsen ei Fotokjerring som liker folk i de fleste husan

Hvem er det som tramper på min bro. . . .

. . . . ropte  trollet forleden. «Å det er bare ei Fotokjerring som er ute for å ta bilder av Rønningsfossene» svarte jeg. «Da har du gått for langt» sa trollet, «du må ta stien ned til høyre før brua».

Det var ikke helt sånn i virkeligheten da jeg kom hit for første gang for noen uker siden.  Men det er lett å tenke på gamle folkeeventyr når man befinner seg i trolske og spennende områder som dette.  Nå har det blitt mye fuktige innlegg i det siste, men jeg synes vann er umåtelig fascinerende. Og når man hiver seg med på turer med venner og fotoklubber oppdager man fort at det gjelder flere.

Rønningsfossene ligger litt ovenfor Heistadmoen utenfor Kongsberg. Når man tar av mot Sagvollen er det som dere ser bare 2,5 km opp til der man kan parkere.



Deretter er det bare å følge den brede vei noen minutter til man kommer til trollbrua.

Skogen står tett på begge sider av elven. Hyllene og avsatsene i elveløpet er utrolig spennende og varierte.


Med hjemmel i lov om naturvern ble i alt 67 fossilforekomster i Oslo-feltet fredet som naturreservat eller kulturminne ved Kongelig resolusjon av 15. januar 1988. Av disse ligger 20 områder i Buskerud. Formålet med fredning er å bevare geologiske lokaliteter som dekker viktige forekomster for forståelse av Oslofeltets fossilførende bergarter.

Kilde: Infotavle ved turstien :-)

På mitt første besøk her var jeg sammen med Unn Tove.

Så passet det brått å delta på Kongsberg Kameraklubb's sommeravslutning som var lagt hit i år. Jeg fikk en herlig velkomst av alltid blide og positive Povl. Det er bare et lite stykke av stien som er ordentlig bratt og steinete ned til dette punkt. Men når man er avhengig av hjelpemidler for å ferdes ute syntes jeg det var et herlig syn at han hadde forsert hindringene og kunne delta på avslutningen.


Jeg har alltid likt bilder av sløret vann, og forsker fortsatt på kamerainnstillinger for å få til bilder jeg er fornøyd med.



Monica er med oss som modell ved ulike anledninger.  Hun passer egentlig inn uansett omgivelser. Alltid strålende vakker, og med et herlig humør og ujålete holdning til det meste.

Fra dette punkt ser elven nesten flat ut. Men det er den ikke! Ca 1 m foran Terje går fjellveggen flere meter rett ned. Jeg var ikke av de som satt utpå pynten her og koste meg med maten. Jeg bare holdt meg liksom litt i bakgrunnen;-).

 

Om du er glad i vann, fossiler, skog og tur anbefaler jeg gjerne Rønningsfossene.



Og om man gidder å klatre og streve seg frem i litt ulendt terreng tror jeg det ligger mange flotte motiver og venter oppi skogen langs denne elven.

Og hvem vet, kanskje man møter et lite troll også.

 

Hilsen ei Fotokjerring som liker trollgubber.


 

Inntrykk fra 10 års flommen . . .

. . . i Kongsberg sist helg. Innimellom andre gjøremål rakk jeg noen småturer ut for å besiktige vannmassene som fosset frem.

Lørdag formiddag var vannet fortsatt stigende.

Nedenfor Labro møtes Lågen og Sølvverkselven, og det var et imponerende skue. Naturkrefter er vel noe som fenger de fleste i den ene eller andre retning. Personlig er jeg veldig fascinert av vann. Men det er uansett også skremmende når det tordner frem med øredøvende lyd og høy hastighet.


For noen år siden gjennomgikk broen på Labro en større oppgradering. For egen del må jeg si jeg synes det var en nedgradering! Jeg klarer fortsatt lett å hisse meg opp over at et av fortauene ble fjernet. Så klart henger det sammen med trafikksikkerhet og at gangveien ligger på øvre side av fossen. Dermed har man ikke lenger mulighet for å få meg seg det spektakulære synet som denne fossen er når det er stor vannføring her. Uten å sette både eget og andres liv i fare, og det gjør man jo ikke.

Helgen skred frem og søndag kveld var jeg en tur i Gravenfoss. På motsatt side av elven hvor jeg var med KKK bare noen dager før. Nå flommet naturlig nok vannet fritt over demningen, og ingen jettegryter var lenger synlige. Om noen enslige laks hadde forvillet seg så langt opp i Lågen tviler jeg på om de hadde klart å forsere trappen under slike forhold.

Godt plassert mellom trærne står tømmerrenner som ikke har vært i bruk på mange år.

Jeg tok en liten sidevei opp til Hedestad kirke . . . 

. . . og jordene var nesten selvlysende grønne etter regnet.

Jonsknuten er ett landemerke fra mange kanter av byen.

Jeg måtte en sving innom byen også.

Selv om vannmengden nå var på retur, var det nesten ubehagelig å stå ute på brua og føle at den dirret i sine grunnvoller. Men her er det iallefall ikke noen som har fratatt oss muligheten til å beundre utsikten.

Om jeg lar meg fascinere av vann, er det likevel skremmende med alle ødeleggelsene en flom kan medføre. Rart å tenke på at det allerede er 10 år siden  vi fikk byen delt i to, og hadde to stengte bruer pga vannmengder som var i overkant av en 50 års flom.

Sett nedenfra var fossen fortsatt et imponerende skue, med vannspruten som stod høyt til værs.

Atskillig verre var det i Gudbrandsdalen for ca 2100-2200 år siden, da de ble rammet av ekstremflommen Gammelofsen.

Eller på 1340-tallet  da Digerofsen rammet bl a Vågåmo.

Og i juli 1789 herjet 500-års flommen Storofsen her på Østlandet, bare for å nevne noen.

Kilde:Wikipedia

Noen ender levde et farlig liv, mens de svømte rundt blant stokker og skrot som elva førte med seg.

Linerla løp lettbeint oppå stokkene, og fløy i skytteltrafikk med nebbet fullt av mat.


I selve Fosseparken tok endene livet med ro. Her var det nå rikelig tilgang på drikkevann. . .

. . . og godt å varme seg i kveldssolen etter alt regnet.

Så får vi håpe det blir lenge til neste flom.

Og at vi snart får se sola noen dager i strekk.

Hilsen ei tørrskodd Fotokjerring
 

Med utgangspunkt fra Labromuséet . . .



. . . fant jeg brått en ny tursti sist uke. Eller jeg har jo visst at den har vært der, men har aldri sjekket den nærmere.


Så da det planlagte reisemålet i Kongsberg Kameraklubb måtte utgå, kom dette opp som forslag. Når man kjører helt ned til den gamle kraftstasjonen og inn på parkeringen til venstre, ser man straks veien som svinger seg inn mellom trærne. Her er det plass til både syklister, joggere og folk med barnevogn eller rullestol med kraftige dekk. Om jeg ikke tar helt feil kan du ta med deg en caddy og køllene og fortsette helt ned til golfbanen også. Men siden vi var en engere krets ute med kameraer rakk vi aldri å sjekke det på en liten kveldstur.


Etter bare få minutter ser man en perle av et sted som ligger på andre siden av elven. Jeg kjenner jo egentlig til dét også siden jeg har vokst opp i strøka like bortenfor.

Men jeg har ikke sett det fra denne siden før. Hadde jeg vært megler og fått dette til salgs ville jeg definitivt valgt dette som salgssiden.

Nydelig beliggenhet om du spør meg.

Vi befinner oss nedenfor det som var demningen til gamle Gravenfoss kraftstasjon.

Det var ikke veldig mye vann som rant over demningen.

Men det var nok til at det var artig å leke seg litt med innstillinger på kameraet.

Laksetrappen på motsatt side hadde ganske rolige forhold. Både vannmessig og besøksmessig.

Etterhvert ble jeg også oppmerksom på en jettegryte. . . 

. . . og ennå en . . . 

. . . og ennå flere. Riktignok ikke veldig store, men fascinerende allikevel.

Jeg vet at jeg i oppveksten hørte fra flere hold at det var farlig å bade i Lågen. Blant annet p.g.a. jettegryter som lagde farlige understrømmer.

Jettegryter finnes mange steder, bl a i Espedalen i Gausdal.

De har fått navnet "Helvete" som er noe av det villeste du kan finne i norsk natur. Et stort juv, hvor det på slutten av siste istid ble dannet store "gryter" ved at vann og stein fra issmeltingen roterte i fjellet. Flere av de er over 50 meter dype og 20 meter brede ! Visstnok kan formasjonene i Helvete spores tilbake til slutten av siste istid for ca. 10.000 år siden. Kilde: Wikipedia


Jeg tror ikke jeg hadde badet i de. Navnet jettegryte kommer fra troll eller kjempe.De kan være attraktive badeplasser , fordi vannet varmes opp på fjellet og samles i grytene. Men bl.a.skjedde det dødsulykker under bading i jettegryter i Farå og Otra i Setesdal i 2003 og 2006. Det finnes mange historier og teorier, men jeg skal ikke gå inn på alle her. 

Mens jeg kryper rundt nede i elveløpet for å finne riktig vinkel på jettegrytene blir jeg også oppmerksom på andre ting. Som  denne bregnen som har funnet seg et sted å vokse, riktignok med et veldig lite lag med jord og plass for røtter. De klorer seg fast ja. . . 

Igjen så tenker jeg at her kunne jeg likt å bo. Så utrolig fredelig og flott ved siden av demningen.

Når jeg etterhvert kravler meg opp i knestående og løfter blikket fra jettegryter  og andre småting der nede i elveløpet ser jeg at himmelen bak oss begynner å bli ganske mørk.

Tiden er kommet for å lukke kamerabager, termoser og andre ting som må lukkes. Vi rusler de få minuttene tilbake til bilene. Og idet vi nærmer oss parkeringen begynner regnet for alvor. Det varte noen dager, og det kommer jeg plutselig tilbake til ;-)

Hilsen ei Fotokjerring på tur 

Unn Tove Lind, FOR en fotokunstner du er . . .



. . . og FOR ei dame. Du har vært på sporet en god stund nå. Tydeligvis det helt riktige sporet for deg. Det har vært en glede å få et lite innblikk i prosessen frem til din første separat utstilling i Kongsberg. Jeg så for noen år siden en utstilling som var på Fossesholm. Før det var det bl a flere utstillinger i Hokksund og Vestfossen, både alene og sammen med andre.



Jeg vet at det først og fremst ligger mye tankevirksomhet og planlegging i forkant av hvert bilde. Kreativiteten din er uten grenser, og du er enestående til å få tak i nødvendige rekvisitter og finne riktig location for hvert enkelt bilde du planlegger. Noen ganger hadde det vært greit med en handyman for å ordne bedre lysforhold . . . 

. . . eller lempe på tunge møbler. Men til tross for at du ikke rager så veldig høyt over havet er det utrolig hva du fikser sjøl. Og ikke minst hva du klarer å få plass til i bilen, som ikke er den største jeg har sett.



Du finner frem til flotte og positive modeller, som bl a Monica. 



Uansett hvor vi drar, om det er blåtur eller planlagt reisemål, er det en ting som er gjennomgående.

Smilet er aldri langt unna og latteren sitter løst. Dette er sånn du er for meg.



Noen ganger er det helt forståelig når jeg ser hva du finner på, og modellene er med på leken.

 

Tenk å gjemme bort flotte damer sånn!




Du overlater ingenting til tilfeldighetene.

Og om du må krype oppunder skjørtene til modellen for å få underskjørt og blonder på plass,så fikser du det også.



Når du er i din kreative boble er du god til å koble ut ting rundt deg.

Og om det kommer forbipasserende som stusser over det de ser, og kanskje til og med må spørre hva som skjer, er du bare blid og imøtekommende.

Før du fortsetter på sporet ditt, dypt konsentrert.



Jeg vet at du har brukt masse tid på å tenke ut hvert enkelt motiv. Finne riktige rekvisitter, steder, modeller, riktig vær og riktig tidspunkt på døgnet. Før du fartet frem og tilbake til Drammen for å få printet bilder, og utvelgelsesprosessen var i gang.



Etter timer med innramming, pussing av glass og signering.

 



gratulerer med ny utstiling og fantastiske bilder som nå henger hos Kåre João Café & Bar i Bussedalen i Kongsberg.

En utrolig koselig Cafè, med både særpreg og god mat. 

Jeg så jo at bildene passet særdeles godt inn i miljøet her.

Og dermed fikk jeg nok en bekreftelse på at du hadde vært på riktig spor hele tiden.

Vi koste oss på åpningsdagen din, og var faktisk samlet hele kjernefamilien på Cafe for første gang på lange tider. 

Jeg så folk komme og gå, jeg var der når det strømmet på som mest, og jeg så når det roet seg.

Og akkurat da, når det var litt færre mennesker, og alle satt rolig på hvert sitt sete, da kom det ennå en gjest.

Denne gjesten pilte stille under bordene og rett ned til en sofa som egentlig var i perfekte kamuflasjefarger.

Skjønner godt at den også likte seg på Kåre João, men jeg tviler på at den fikk være veldig lenge. . .

Håper mange får mulighet til å se bildene dine Unn Tove.

Og jeg håper mange av de får nye vegger å henge på.

Tusen takk for at du er du, og at jeg fikk følge med deg i denne prosessen.

Hilsen ei imponert Fotokjerring


 

 

KJERRE . . .

 



. . .  ja, hva slags kjerre da? I dette tilfelle Kjerre stoppested. Som en gang var en jernbanestasjon på Numedalsbanen ved Kjerre i Rollag kommune i Numedal, Buskerud.

Jeg har ikke tidligere vært nede ved denne nedlagte stasjonen. Jeg trodde veiskiltet "Kjerrevegen" var veinavnet på en privat vei ned til en gård eller flere. Men der tok jeg heldigvis feil.

Kjerre stoppested står og strutter blant frodig gress og blomstrende syriner nå i juni.

Men Kjerre assosierer jo til flere ting; 

En tohjult møkkakjerre til transport av naturgjødsel fra møkkakjelleren.

En tohjult håndkjerre/drakjerre som var beregnet på mannemakt over ikke for store avstander. Mest brukt i byene.

Eller en firehjult transport av alt som kunne løftes av passasjerer, last og bagasje.



Nå for tiden fremstår Kjerre stoppested som en  naturperle.

Ekspedisjonsbygningen ble i 1996 kjøpt av en stiftelsele, og har siden fått nytt liv som leirsted for ungdomstrinnene på Frogner skole og kultursenter. 

Ca 164 km fra Oslo og ca 264 m.o.h. er nok denne plassen noe ganske annet enn Oslogryta. Det er mulig å leie stedet for andre også.

Ref: Wikipedia.



 Ekspedisjonsbygningen ble oppført allerede i 1921 og ble åpnet som stoppested betjent kun for reisende og gods den 20. november 1927 sammen med resten av banen. Kjerre fikk for øvrig ny status som holdeplass den 1. november 1957.

Og da lurer jeg litt. Var det bare menn som måtte noe, eller var det en selvfølge at kvinner fant en dør uten skilt?


Her er det også utsikt til dype daler og mektige fjell. Strømkabler er alltid irriterende for en fotograf.

Men trolig mye mer irriterende om vi ikke hadde strøm. . . 

Det var masse bekkeblom og insekter i vannkanten.

Også liljekonvall så tidlig på sommeren.

Denne linerlen ble brått oppmerksom på et insekt som satt rett under stjerten dens.

Jeg rakk ikke å fange  kampen på liv og død. . . 


. . . men linerla vant.

Mens også svalen var hørbart og en smule synlig tilstede.

Frodig og idyllisk å rusle her på denne tiden.

Hytta Fotoklubb fikk tidsnød og måtte begrense sin aktivitet siden 1/3 skulle tilbake til heimen og andre gjøremål. 

Men jeg drodlet en smule over om man er på riktig spor før vi forlot dette nydelige stoppestedet.

Uansett, kanskje stiftelsen som eier det vil leie det ut til en fotoklubb eller tre. Her var det iallefall mange motiver.

Til slutt må jeg bare få nevne at det var litt snodig at jeg også ble opptatt av sporet her oppe i Numedalen.

For nå er jeg tilbake i heimen og gleder meg stort til åpningen av Fotoutstillingen til min fantastiske venninne/turvenninne/fotovenninne/fotokunstner  Unn Tove Lind.

Hun har vært på sporet av noe i lange tider.

Og om noen timer åpner hun ny fotoutstilling på 

https://www.facebook.com/kaarejoao/?ref=ts&fref=ts

 

Følg med, følg med og kom å se :-).

Hilsen ei kjempespent Fotokjerring på sporet;-)

 

Etter regnet . . .

. . . kom sola tilbake på kvelden 1. pinsedag. 1/3 av Hytta Fotoklubb hadde reist tilbake til mer bynære strøk. 1/3 var fortsatt på Oasen og den siste tredjedelen sendte brått en melding utpå kvelden.

Og dermed var jeg på vei oppover til Vegglifjell for 2. gang denne dagen.

Klokka var vel nærmere 21 da vi kjørte oppover og Numedal lå badet i et nydelig lys bak oss.

"Jeg hadde en farm i Afrika, ved foten av fjellet Ngong".

Sitat: Karen Blixen

Om jeg noen gang har funnet, eller vil finne, mitt Ngong må det bli Vegglifjell .

Lysforholdene var veldig spesielle litt utpå kveld. Lys og skygger ble mer tydelige og viste naturen på en helt annen måte enn midt på dagen.

Og definitivt mer anderledes enn i tåka vi hadde skjært oss gjennom tidligere denne dagen.

Vel oppe på platået var panoramautsikten gjenopprettet.

Jeg gikk ikke langt nok ut på pynten til å se Gaustatoppen, men den ligger der bak den nærmeste toppen.

"Alder er som å bestige et fjell. Man blir nok litt andpusten men får en mye bedre utsikt.

Sitat: Ingrid Bergman.

Man kan skue ganske langt inn i dype fjell og daler i Telemark herfra.

Mektige fjell så langt øyet kan se.

Lave trær og busker holder stand mot vind og vær.

Om vegetasjonen ikke er veldig høy her oppe er det forståelig. Høyeste toppen er Skirveggen med sine 1381 m.o.h.

Jeg kan egentlig ikke huske at jeg noen gang har hatt det bekvemt her uten vindjakke på.

Og det sier litt, siden jeg tilhører varmblodsrasen.

Jeg har sagt det før, og kommer trolig til å si det igjen; Jag trivs best i ôppna landskap.

Det er vakkert og vilt, stort, mektig og befriende.

Og selv om det er i evig forandring hva synsinntrykk angår, er det allikevel permanent og varig tilstede.

På returen viste også Rustmyrene seg fra en annen side.

Eller rettere sagt, vi så de bedre enn tidligere på dag.

Trærne er tause vitner om hvor vinden vanligvis kommer fra.

En enslig furu stod forbausende rett i det friske området.

Jeg har faktisk vært her  på vinteren også og observert kitere i forrykende tempo oppe på Vegglifjell. Trolig et eldorado for de som liker den sporten.


Naturen speilet seg i en mye renere bil enn min. . . 


. . . mens solen sendte kveldens siste stråler nedover fjellheimen.

Reinsdyr har jeg aldri sett i dette området. Bjørn og elg forventer jeg å finne i de dype skoger. Uglen uteble.

Men ørnen svevde majestetisk og fri langt over oss.

Mye høyere enn at jeg kunne få dele et fint bilde av den. Så dermed ble det "Bil i solnedgang", og takk for denne gang.

Hilsen ei mektig imponert Fotokjerring



 

Fjellheimen i tåke . . .



. . . kan også være vakkert. Etter turen til de dype skoger var det herlig å kjenne den friske fjellufta og se et helt annet landskap.

Jeg hadde riktignok ikke tenkt at det skulle begynne å regne, hvilket det gjorde. 

Rustmyrene innunder Vegglifjell er et flott landskap uansett innpakning og lys.

Men det er ikke så hyggelig å rusle ute i vind og regn og speide etter ugler og ørn, eller en rein eller bjørn;-). 

Så mens vi ventet på at regnet skulle gi seg kjørte vi like gjerne en tur opp på Vegglifjell.

Tåka hang lavt over toppene, og det er ikke mange ganger jeg har vært her i sånt vær. Det blir gjerne noen turer opp hit hver sommer, og spesielt på høsten er det flotte farger og utrolig panoramautsikt på klare dager.

Det var naturlig nok få turgåere. Og sikten var så dårlig at vi nesten ikke skimtet neste dalside.

Vanligvis kan man stå ute på pynten her og se Gaustatoppen i det fjerne, men altså ikke i dag.

Noen få andre hadde funnet veien hit, og prøvde sågar fiskelykken i tåkeheimen.

Dunete og regnvåte knopper strekker seg uansett oppover mot sola som før eller siden kommer tilbake. 

Når jeg ser i denne retningen minnes jeg ofte en tur tilbake på 1980-tallet. Vi var 4 friske, unge mennesker som hadde tenkt oss inn til fantastiske Luftsjå. Etter det jeg minnes er det ca 1 mil å gå fra dette punktet. Jeg hadde ikke vært der siden jeg var barn og gikk dit med resten av familien, dengang riktignok med Breisetdalen som utgangspunkt. Jeg har ennå minnet på netthinna. Etter en lang tur for ei lita jente, så det ut som Soria Moria da vi endelig skimtet det glitrende vannet i sommersola.

Vel, vi 4 hadde pakket telt, blåprimus og nødvendig utstyr, kjøpt hermetikk og var klare for en eventyrlig fjelltur. Men bare litt lenger opp enn den toppen vi ser på bildet møtte vi en vegg av tåke, og da mener jeg vegg. Det var ikke mulig å skimte terrenget en meter unna. Så for å gjøre historien like kort som turen ble, vi slo opp telt ved bredden av et lite vann. Regnet kom etterhvert og hverken det eller tåka gav seg den dagen, natten eller neste morgen. Dermed var det bare å pakke sammen våte telt og frosne kropper og luske tilbake til bilen. Jammen godt vi hadde en tørr Oase i Veggli å komme tilbake til.

Enorme hyttefelt her oppe har kommet mange år etter vår mislykkede tur til Luftsjå.


Da vi svingte av mot Persbu og tok veien over Rustmyrene igjen hadde regnet gitt seg også her.

Om sommeren kan man kjøre over her og ned igjen til Norefjord.

En fantastisk utsikt er det på enkelte punkter på nedstigningen. Mot bratte lier og mektige fjell.


Noen steder er det stupbratt ned mot elven langt der nede.

Og da kan det iblant være godt å feste blikket på noe som er litt nærmere.

Som naturens egen blomsterkasse, fint plassert i en gammel stubbe.


Eller bregnene som er nesten selvlysende grønne nå tidlig på sommeren.

Og dekker store områder av skogbunnen mange steder.

De blir jeg ihvertfall ikke svimmel av å se på ;-).

 

Hilsen ei Fotokjerring som fortsatt drømmer om Luftsjå
 

Man vet aldri hva man finner. . .



. . . på tur i skog og mark. . . 

Beveren fant vi heller ikke her. Nå hadde jeg forsåvidt fått en god dose inntrykk på den gamle setra, men det hadde jo vært artig å fått et glimt av den. Bare en masse småfisk hoppet og spratt i det lette regnværet, og etterlot seg flyktige ringer i vannet. Så vi lot beveren få ha området sitt i fred og tuslet sakte videre. To av oss hadde fått et glimt av en elg tidligere på turen, så håpet var å få en i skuddhold for ivrige fotografer.


Brått fikk vi se en typisk positur nede i lyngen.

Røya stod som fastfrosset og trodde nok den skulle lure oss til å tro at den var en liten stubbe. Vi lot oss ikke lure, men avstanden var dessverre for stor til å få et blinkskudd av den.

En gammel demning står og vitner om en tid da det fortsatt var tømmerfløting og mye liv og røre langs denne elva.

Litt senere på turen reagerte vi alle tre på en spesiell lukt på et sted vi passerte. Vi hadde vinduene åpne for å være klar med kameraene om noe skulle komme byksende. På vei tilbake kjente vi igjen den sterke lukta og plutselig sier Jarle; der ligger den!

I grøfta rett ved siden av veien lå en død elg. Stanken var gjennomtrengende, og jeg trodde jeg måtte kaste opp da jeg så all marken som kravlet i kadaveret. Det var helt motbydelig.



Vi konkluderte raskt med at elgen hadde brukket det ene forbenet. 

Slik den lå i terrenget antok vi at den hadde hatt stor fart, og rett og slett falt utfor denne lille skrenten.

Med brukket fot klarte den ikke å komme opp igjen fra grøfta. Det er vondt å tenke på hvor store lidelser den må ha hatt før den døde. Og om den døde av sult, tørst eller smerter. Det kunne ikke ha vært veldig lenge siden det skjedde for noe av kjøttet var fortsatt rødt. Hele hodet var borte, og pelsen var dratt utover et litt større område. Så hardt og brutalt skjer det der ute i naturen, og jeg må si det var en sterk opplevelse. Jeg syntes lukta fulgte etter oss, og synet av elgen og all marken lå klistret i pannebrasken da vi fortsatte.



Det føltes derfor befriende da vi plutselig fikk se en sunn og flott rådyrbukk.

Den iakttok oss et øyeblikk. . .



. . . og klødde nok litt i pelsen som ennå ikke var blitt helt sommerlig. . . 

. . . før den luntet avsted inn i skogen.


En siste stopp på turen for å få ennå et vakkert minne etter tragedien oppe i skogen.

 


Men så stod det brått en hjort i skumringen i skogkanten og voktet på oss.

 



Den stakk så klart fortere enn lynet da vi stoppet for å få et blinkskudd. Det er virkelig ikke lett å få foreviget ville skapninger som aller helst bare vil få leve i fred for oss mennesker.

Men akkurat på slutten av denne turen var det godt å bare få et glimt av sunne friske dyr med livet i behold.



Og etter nærmere 6 timer på tur i de dype skoger, klarte omsider Hytta Fotoklubb å snegle seg hjem til hus og hytte.

Hilsen ei Fotokjerring full av inntrykk.
 

Jeg blir nesten åndeløs. . .

. . . når jeg kommer inn i ei gammel seterbu som trolig ikke har vært brukt siden 1969.

Da var jeg 8 år og ikke spesielt opptatt av hverken gamle steder eller historie. 

Se på dette da! Utrolig enkle kår.

Men jeg er ganske sikker på at noen levde bra her om somrene i forrige årtusen.



Lysestakene stod klar på hylla ved siden av senga.



Møblene var gode og hjemmelagede. Og gjorde helt sikkert nytta.


Blåbærplukkeren stod klar til bruk, men bare edderkopper har brukt den til alt annet enn bær pukking en stund.

 

Kjøkkenkroken bar preg av enkle kår.


 

 Kaffe Lars har trolig servert atskillige litre med kaffe opp gjennom historien.



Dette ligner på snusboksen min egen  bestefaren pleide å bruke.



Jeg kan tenke meg at blondegardiner på setra var ganske flott tilbake på 1950-tallet.

Og siden jeg har en dragning mot vinduer, gikk dette meg ikke hus forbi.


 

Det lå tykke lag med støv overalt. Det forsterket bare den spesielle atmosfæren i denne forlatte seterbua.

Stakkars humle som måtte takke for seg her. Jeg var ganske konsentert en stund. . . 



. . . og skvatt en tanke da jeg syntes jeg så et ansikt i et av vinduene.

 

 

Her er det uthus hvor ingen låser lenger trengs.

 

Og andre buer som heller ikke er i bruk.

Det var utrolig flott å få et lite glimt inn i en annen tid.

Og dermed er de 3 medlemmer av Hytta Fotoklubb på farten videre i de dype skoger, med enda flere opplevelser i vente. . . 

Hilsen ei ydmyk Fotokjerring

 



 

I dalstrøka innafor gjengrodde stier. . .

 

. . . er det bare ferske elgspor å se. De 3 medlemmene av den private Hytta Fotoklubb er på tokt langt utenfor allfarvei.

 

Jeg ser at vi befinner oss på solsiden, maurene vet hvor de bør bygge og bo. De to andre medlemmene av klubben har vært på denne hemmelige adresse før, og jeg angret bittelitt for at jeg ikke var med da jeg fikk se noen bilder fra den turen. Heretter får aldri Gutta Boys dra på fotosafari uten meg;-). Når stier er gjengrodd er det godt å ha med en som har tråkket de opp for oss før: altså vet vi at det venter noe spennende langt inni skogen et sted.

Og jeg ble ikke skuffet. Motivene ventet.


 

Jeg fant til og med et hjertelig speilbilde i flasken til venstre.

Og det tok jeg som et tegn på at det var noen som satte pris på vår interesse for historie og de som har levd før oss. 

Her var det mange spor fra en tyngre arbeidsdag enn vi har.

 

Mange årringer synlig under datidens byggverk.

 

Gamle filleryer og datidens verktøy ligger og råtner og ruster under det gamle uthuset.

Tenk hvor mange timer noen brukte på å lage dette en gang i tiden.



Skogen har vokst seg stor gjennom mange tiår.

Sopp og andre små vekster vokser også helt i fred for menneskers forstyrrelse langt inni ødemarken.

 

Og brått er vi ved ekspedisjonens egentlige mål :

ei skikkelig gammel seterbu. Urørt av menneskehender gjennom mange tiår.

Å så spennende! Vil dere bli med meg inn?

Ja, da får vi se om solcella lader nok strøm etter regnet til fortsettelsen.

Hilsen ei eventyrlysten Fotokjerring


 

 

 

 

 

På jakt etter Børre Bever


I går kveld befant jeg meg brått på Dagali sammen med en del andre medlemmer av Numedal Fotoklubb.

Vi møttes ved brua og så raskt at det var mye vann i elven.

Raftere dro forbi i godt tempo.

Det gjorde for så vidt andre som var ute på tur også.

Kveldens tema var beversafari med Trond som guide. 

Han bor slik til at hvis han bruker en litt kraftig zoom kan han følge med på livet rundt beverhytta hjemme fra gården.

Alt lå derfor til rette for en vellykket utflukt.

Hytta har blitt påbygd gjennom flere år, noe terrenget rundt bærer tydelig preg av. Siden det fortsatt er snøsmelting høyere opp var det mye vann i elva, og fuktig i ett mye større område enn det vanligvis er.

Vi spredte oss utover på flere steder. Noen gikk over på andre siden slik at de hadde utsikt rett mot hyttas inngangsparti.

 

Jeg følte ikke behov for å gå over her, så jeg ble på baksiden av hytta.

Gjøken gol langt oppi lia og holdt det i grunn gående under hele vår venting. Andre fugler kvitret og sang, og noen fløy flyktig forbi. En bitteliten fisk var noen ganger oppe i vannskorpa og fanget sine insekter. Det var også alt tegn til liv. Børre og gjengen glimret med sitt fravær.

Men kvelden var fin, landskapet åpent og selskapet hyggelig. Et par timer gikk fort og nye turer var planlagt innen kulda gjorde sitt inntog i kroppen. Noen av oss returnerte derfor tilbake til bilen og begynte på hjemveien. Og plutselig, rett oppi lia, noen minutter etter at vi var kommet i bilen; der stod den. En langbeint, høyreist og flott elgokse. Midt i veien. Setevarmeren var på, varmen hadde begynt å bre seg fra rumpa og utover i kroppen. Men fingrene var fortsatt litt numne og lite samarbeidsvillige. Kameraet stod fortsatt i hvilemodus og var trolig også litt småfrossent. Vi var derfor litt tregere i reaksjonen enn elgoksen.


 

Og jammen er det bra at vi bare for noen uker siden hadde abstrakt som tema i Kongsberg Kameraklubb. For jeg synes egentlig jeg fikk tatt et ganske abstrakt bilde av den flotte oksen.

Og dermed fortsatte vi nedover dalen mens natten listet seg på tå.

Vellykket utflukt ja.

Hilsen ei fornøyd Fotokjerring

Runar kjørte foran oppover mot Barmen. . .


 

. . . og vi lå etter som noen andre paparazzier;-). Jeg sier vi, fordi Johansen hadde både lyst og anledning til å være med og hilse på bekjente fra ungdomstiden i Sandsvær.

Anne Lise kom etter på en tøff ATV (Fillern hvorfor fortalte hun ikke det på forhånd).

Det tar ikke mange minutter å kjøre fra gården og opp til Barmen. Jeg visste at dyra hadde den øverste delen av lemmen åpen, i tillegg til vifte med frisk luft. Og Runar kunne etterpå forsikre meg om at han aldri hadde opplevd bilsyke sauer.

Vel og vakkert på plass var det hørbart at noen gledet seg veldig til sommerferie.

I det slusene ble åpnet var det ingen nøling. . . 


 

. . . heller et kappløp om å finne de største, grønne tuene først. Det var et herlig og hørbart skue.

Lammene kom ut til sist.  


Nølingen hos de søte ulldottene varte bare noen øyeblikk før de fulgte på i friskt tempo. 

Brekekonserten var intens i noen minutter.



Og så var de bokstavelig talt på sommerferie!

 

En del av søyene gikk umiddelbart i gang med å spise. Lammene var naturlig nok litt rådville i helt nye omgivelser.

 Men i løpet av 10-15 minutter hadde alle søyer og lam gjenopprettet kontakten.

Idyllen var fullkommen. Bare sauebjeller og fuglekvitter hørtes på en nydelig solrik dag.

 


Her har dyra det stort sett godt, det er ikke mange farer som truer. Huggorm er naturlig nok i området, vi så en mens vi var der, men det er sjelden dyra blir bitt. Mye farligere er de som kalles hundeeiere. Anne Lise og Runar drar opp til Barmen og ser til sauene sine hver dag hele sommeren.  De forrige 2-3 årene har de hvert år snakket til flere 10-talls hundeeiere som lar hundene løpe fritt. Noen har sågar fått tilsnakk flere ganger på samme sommer. Utrolig trist at noen hundeeiere så arrogant unngår å følge regelverk de er pliktig å både kjenne og etterleve. Løse hunder kan gjøre ufattelig mye skade i flokken. Lam kan bli så skremt at de ikke klarer å finne tilbake til moren på egenhånd. Vi har også aspektet med ville dyr og fugler som har sin travleste tid på året nå. Det er ikke uten grunn at det finnes regler som båndtvang. I Kongsberg kommune er det i perioden 1. april- 20. september.

(Les gjerne mitt tidligere innlegg: Dagens sitat, hund. . . )



Og dermed var første etappe unnagjort. Anne Lise og Runar hadde fortsatt tre turer til foran seg, og jeg fikk senere vite at deres arbeidsdag forrige lørdag var over kl 23.30. Det var utrolig fint å få være med på sauesleppet og se hvordan det hele skjer. Disse dyra får nå forhåpentligvis leve det gode liv i fred resten av sommeren. Før vi reiste hver til vårt, tenkte jeg for meg selv at det hadde sikkert vært gøy å sitte på med Anne Lise ned igjen til bygda. Men så fikk jeg meg liksom ikke til å spørre. . .

Tusen takk for at vi fikk være med.

Hilsen ei småangrende Fotokjerring



 

 

 

Anne Lise og Runar bor på et av de flotteste steder jeg vet om. . .


 

. . . på Meheia utenfor Kongsberg. Gården Nordmoen har en nydelig beliggenhet rett innunder den gamle jernbanebrua fra 1917.




 

Runar Lande har hatt gården siden 2004. Da han flyttet hit solgte han sin tidligere bolig, den gamle skolen på Meheia, til Anne Lise Tandberg. Og så gikk det som det ofte gjør. Året etter var nemlig Anne Lise på plass på gården også, og føyde Lande til sitt navn.

Anne Lise og Runar har travle tider med sauene sine nå på våren. Og nå var dagen for sauesleppet på Barmen kommet.

 71 søyer har båret frem 130 lam. Egentlig var det 73 søyer av rasen Norsk kvit sau. Siden 70-åra har ulike raser blitt krysset, og Norsk kvit sau er et resultat av dette. Det er en uensartet rase, men er i hovedtrekk mer spedlemmet, rasktvoksende, fruktbar og kjøttfull enn f. eks. den opprinnelige dalasauen. Det at den er så fruktbar gjør at de noen gang bærer flere lam enn de klarer. Da ender det i enkelte tilfeller med uhelbredelig brokk, sånn som i år hvor de mistet to søyer.

Lammingen pågår i en periode på 5-6 uker. Da må de i sauefjøset og sjekke minst hver 3 time døgnet rundt. I løpet av den perioden ble det i år 9 koppelam og 2 geitekillinger som krevde ekstra oppfølging. 30 liter drikke laget av eget melkepulver går med hver dag. Det nødvendige antall sekker i år kostet 11 000 kr. Sånn til info.

Deres jobb hadde startet tidlig på dagen. Det er ekstremt viktig at riktige lam og søyer kommer på samme transport. Dyra går vanligvis fritt ut og inn mellom fjøset og beitet utenfor.



Store og små bjeller hang klare til bruk.


 

Når de skal på sommerbeite må de samles og sorteres på forhånd. Nummer blir nedtegnet på mor og barn så de er sikre på at ingen blir skilt.

Lyden var øredøvende inne i fjøset. At disse ålreite dyra kan lage så mange decibel med lyd er ganske imponerende.



Første pulje er snart klar.

De siste dyra får nødvendig dose med markmiddel. En seanse som tok noen sekunder for en erfaren eier.


Og de søyene som hadde vært på sommerferie før, var kanonklare for å dra på tur.

Og dermed dro vi avsted. . . 

Fortsettelse kommer.

Hilsen ei Fotokjerring som liker ålræite dyr


 

Den Store Kjærligheten

Når døra til gutterommet er lukket og jeg hører skravla går, da skjønner jeg at noe er på gang.

Og denne gang skjønner jeg at det er kjærlighet i luften.

Stor Kjærlighet.

Men dessverre for meg er det ikke akkurat meg far i huset, altså Tommy Johansen, øver på å deklamere sin kjærlighet til denne gang.

Det er en ny stor teaterrolle. Jeg har nevnt det tidligere at han har spilt veldig ulike karakterer i mange sjangre. Nå er jeg som vanlig litt usikker på hva jeg kan vente meg. Som tidligere nevnt pleide jeg før å lese replikkene med ham. Men siden det brått finnes utrolig mange kjekke duppeditter på markedet, sitter han nå for tiden og leser inn egne replikker for deretter å øve med sin egen stemme i ørene. Det kan jo bare bli bra.

 

Den Store Kjærligheten er hele Buskerud fylkes kjærlighetsfortelling. Et helt nytt stykke basert på ekte fortellinger.

Fra 4 regioner er nå 4 regissører, 30 skuespillere og dansere, både barn og voksne, i gang med de første leseprøver og tilnærming til hver enkelts karakter.

10. og 11. oktober skal de gjøre entrè på Hovedscenen i Drammens teater.

Deretter skal de på turnè til flere kulturhus i Buskerud kommune.


 

Jeg er veldig glad på Tommys vegne. Han har jobbet jevnt og trutt hvert eneste år helt siden starten av Kongsberg Teaterlag. Neste år har han faktisk 30 års jubileum som amatørskuespiller. Og det bare noen dager før Søtnosa, vår førstefødte, fyller 30 år! Jeg synes de burde ta en skikkelig felles feiring. Og den skal jeg jammen meg være med på, for det var spennende tider for ei verpeklar myrsnipe den gang, åpenbart av flere grunner.

Enn så lenge venter jeg utålmodig på hva jeg kan vente meg denne gang. Det kan jo være så mangt når jeg tenker på tittelen: Den Store Kjærligheten!

Jeg ønsker deg lykke til Tommy, og sender noen små tanker til universet. . .


 

. . . O, bli hos meg.

Hilsen ei stolt Fotokjerring

BÅDE velvære og Fashion in the Forest. . .

. . . altså to fluer i en smekk. Tenkte jeg og tok turen opp til Fashion in the Forest igjen.

Jeg har sagt det før, og sier det igjen; For et idyllisk sted!

Stedet hadde skiftet til ny vårdrakt siden forrige gang jeg var her. Nå er det grønt og frodig og gamle frukttrær står midt i blomstringen. Og med det fantastiske været vi hadde i Kongsberg i går, hadde damene full klaff med værbestillingen for utendørs aktiviteter.

Åse er som alltid strålende blid og opplagt og ønsker velkommen til butikken i det gamle bryggerhuset.

Siden det skulle være litt ekstra aktiviteter der i går, hadde nok både Trine og Åse vært i sving noen timer før åpning. Stoler var satt ut under de skyggefulle frukttrærne, kald drikke, kaffe og kaker var tilgjengelig for alle som måtte ønske det.

Mange nye sommerkjoler i glade farger var på plass. Jeg kan godt innrømme at det var mye som fristet.

Og strømpebuksene herfra er de beste jeg noen gang har hatt, men de får jeg kjøpe fler av til høsten. Nå står det sandaler og barbeint-tid på min kalender.

Størstedelen av salget foregår via nettbutikken. På grunn av den har de mange utenbys kunder. Og jeg overhørte noen kunder si at de hadde tatt turen hit fra Tønsberg. Ikke verst tilbakemelding å få det.

Ute hadde Sigrun Tveito dekket et helt bord med aloe vera produkter. Hun har vært forhandler siden 2002 og har masse kunnskap om varene og aloe vera plantens fortreffelighet. Akkurat slike produkter har jeg klokketro på selv, så her var det definitivt mange fristelser. Ja trua er egentlig så stor at jeg blir utsatt for en smule mobbing i heimen. Om noen får noen småplager av ulik art kommer jeg alltid trekkende med de samme remediene; enten aloe vera eller Utrolig salven. Begge hjelper mot en rekke ting, og sånn er det bare med den saken.

Synnøve Kjær er en meget allsidig og kreativ dame.

Denne dagen var hun med som sminkør, og la makeup og kom med tips og råd til de som ønsket det.

Sandra Andreassen fra Sølv Frisørsalong  var på plass med sin medarbeider Lena Fredrikke Bjelde Hansen.

Sommerlige og flotte i kjoler fra Fashion in the Forest, såklart.


De rigget til med produkter, skjøteledninger til fønere og annet som måtte til for frisering i det grønne.

Det å være aktiv på sosiale medier er en viktig del av markedsføringen for mange. Det er damene klar over og Trine dokumenterte og filmet aktiviteter utover dagen. 

Og jammen så Fotokjerringa sitt snitt til å få stusset litt på luggen. Lena Fredrikke brukte egentlig alt for kort tid på det. For det var veldig hyggelig å sitte ute i hagen og få pyntet litt på sveisen. Med fuglekvitter, solskinn og blide folk på alle kanter. Et sted som Fashion in the Forest gir meg en helt annen handleopplevelse enn f eks et kjøpesenter. Her er det bare ro og fred. Og ikke minst dagslys og frisk luft. og selvfølgekig masse latter og moro. 

Sa jeg handleopplevelse? 

Jeg hadde jo funnet et kinder-egg igjen: mote, hudpleie og hårpleie.

Så det var faktisk helt umulig å dra herfra uten en liten handlepose.

Der oppe i skogkanten var tilogmed duene avslappet og rolige.

De satt i epletreet og fulgte med på folk som kom og gikk bare noen meter unna.

Og med nytrimmet lugg fartet jeg videre for å være med på saueslepp på Barmen.

Livet er herlig dere.

http://www.fashionintheforest.no

http://www.solv.no

Sigrun Tveito, tlf.: 92 43 42 87

 

Hilsen ei fornøyd Fotokjerring

 



 

MORO med fine folk. . .

. . . som byr på seg selv. To dager etter Labrodagen var jeg på plass der igjen.

Denne gang med en del medlemmer av Kongsberg Kameraklubb og modeller hentet inn for anledningen.

Og for noen flotte folk som stilte villig opp som modeller en tirsdag kveld.

På kjøretøyet skal godtfolk kjennes, tenkte jeg da jeg så Elin og bilen hennes. Det finnes vel knapt en mer charmerende bil enn en velholdt 2CV.

Bil og eier matchet hverandre til fingerspissene i både farger og personlighet. Til å bli glade av!


Tilfeldigvis var Eivor med denne kvelden også. Hun er datteren til Elin, og har ikke akkurat en mindre standsmessig doning.

Herlighet, jeg kunne tatt en roadtrip med denne altså.

Nå er det faktisk slik at ektemann og far i denne familien kjører 2CV han også.

Romantisk nok heter hans grønne diva på 4 hjul Lady Elin. Eivor poserer villig vekk i ferdig oppredd seng. Kjekt om kvelden blir for lang.

Hun viste også frem litt av sommerens bademote.

Alle modellene hadde diverse klesskift og ulike lokasjoner i løpet av kvelden.

Her er Monica N på vei til en ny plassering med nødvendig utstyr medbrakt.

Hennes flotte datter Celina var med og gjorde en utmerket jobb som modell.

Monica E var også med som modell for denne klubben for første gang.

Jeg blir utrolig imponert over hvor avslappet og lett folk ter seg foran kamera.

Det så virkelig ut som om hun slappet av i sine yoga positurer.


Søtnosa mi, eller den førstefødte, Maria, har vært modell for klubben mange ganger. Faktisk gjennom flere år før jeg ble medlem. Begge jentene våre er utrolig lettvinte foran kamera. Det har de ihvertfall ikke fra mora si som definitivt trives best bak kamera.


Jeg synes hun er både fotogen og vakker.

Og det kan jeg jo si med god samvittighet siden jeg er helt inhabil i denne saken.


Og om modellene har det travelt på slike kvelder, er det litt jobb for fotografene også. Fin vinkel og riktig lys er bare to av tingene man må tenke på. Så om man må gi føttene et isbad for å finne riktig vinkel gjør man det. Unn Tove er aktiv fotograf i klubben, og hadde ansvar for alle rekvisitter og modeller. Det var godt å se at hun rakk å ta egne bilder etter alt forarbeidet.

Klubbens formann Geir datt dessverre ikke ut i vannet mens han foreviget Monica N.

Jeg sier dessverre, fordi det kunne blitt gode motiver for oss andre.

Han foretok et par andre mer krevende øvelser, egentlig. Det gikk også bra.


Det var en utrolig morsom og lærerik kveld.

Folk som lekte både foran og bak kamera. Kaffe, kaker og sosialt samvær.

Og ikke minst en kveld hvor latteren satt løst.

Utrolig hyggelig at Alice fra Numedal Fotoklubb tok den lange turen nedover dalen og ble med oss.

Tusen takk til Unn Tove for alt du ordner med,  slik at vi andre kommer til dekket bord og bare kan knipse ivei.

Og tusen takk til FINE modeller.

Hilsen ei leken Fotokjerring

 

 

Siden jeg var i Museums modus på søndag. . .



. . . fortsatte jeg like godt med dyreslepp på Laagdalsmuseet på mandag.

Det var stort sett barnehager som fikk det med seg. Representant fra 3600, også meg da. Ei enkel landsens jente.

Siden jeg har den uvanen at jeg alltid er litt tidlig ute rakk jeg en runde på området før sleppet skulle skje.

Hønene var allerede på plass, og i hønsegården var det ymse aktiviteter. Mens enkelte var på god vei nedover mot Kina. . .

. . . tok andre livet med knusende ro. Og en høneblund er vel aldri å forakte.

 



 

Grisene gravde og spiste i fullkommen harmoni. De hadde tydeligvis funnet seg godt til rette, og brydde seg ikke mye om tilskuere.

Jeg så allikevel at blikket stadig var vendt mot meg, men de skjulte det godt under sine velformede ører. Foreløbig kan man jo få visse assosiasjoner til marsipangriser ved å se på de. Men om noen få uker er jeg redd flere får vann i munn og heller begynner å drømme om juleribba. Huff og huff. Godt de kan nyte livet så lenge, i bekymringsløs uvitenhet om det som venter dem.

Grønt og frodig gress stod fristende og klart til sommergjestene.

Og brått var transportetappen unnagjort.



Geiter, kjillinger, sauer og lam ble båret eller fulgt innenfor gjerdet.

Anne Lise har gjort dette mange ganger før, så her var det ingen nøling. Bare sterke armer og omtenksom håndtering.

Det hele foregikk aldeles knirkefritt og var unnagjort på bare noen få minutter.



Ennå kortere tid tok det før dyra var igang med sommerens første feriemåltid.

Vi snakker sekunder etter at de var sluppet innafor gjerdet. Tydeligvis ingen som hadde slitt med bilsyke her, siden apetitten var upåklagelig.

Her har de også mulighet til å søke ly for vær og vind.

Like smertefritt gikk det med ku og kalv.

Runar kan også håndtere dyr, så før jeg rakk å blunke var begge innafor gjerdet.

Og dermed var sleppet unnagjort for denne gang.

Ku og kalv hoppet og spratt i yr glede rundt hele området sitt. Jeg håper sommeren blir herlig.

Jeg håper de alle vil få det, ja som kua i den grønne eng.

Hilsen ei landsens Fotokjerring

 

LABRO dagen i år ble tydeligvis en suksess. . .

. . . for det eneste stedet jeg ikke så folk var i fossen. Og godt var det!

Det må være utolig moro å gjennomføre et arrangement med så bra oppslutning.

Og det la nok ingen demper på det hele at sola og varmen spilte på lag.

Det var biler, sykler og folk overalt! Men jeg tror jeg unngikk folk jeg ikke spurte om det var ok å være med på bilder.

Enkelte kjøretøy var dog mer standsmessige enn gjennomsnittet.

Martin forklarte og viste villig vekk i utstyr han kjenner godt.

Og sympatisk nok poserte han villig for gamle kjente. Kjekk kar :-).

Små barn utforsket ivrig store maskiner.

De var veldig travle inni førerhuset, og som noen i familien sa; Nå kan ikke vi gå videre ;-).

Selv om  landets største vaffelpresse var i sving sluttet aldri køen helt.

Det gikk derfor med utallige kanner vaffelrøre i løpet av dagen.

Det var faktisk aktiviteter hvor enn man gikk. Noen vasket klær på gamlemåten. . .

. . . før de ble hengt til tørk i sola. Det var barn som i dyp konsentrasjon malte fine kunstverk. 

Det var kransaging, demonstrasjoner av ymse slag, strikkbåtkonkurranse m.m.m.

Faktisk nesten 30 forskjellige aktiviteter.

Etterhvert var jeg egentlig på vei for å se på Leikarringen BUL Kongsberg.

Men underveis møtte jeg både en og flere kjente og dermed var jeg brått på vei til noe annet.  


Nemlig det som var Labro kraftstasjon da jeg var barn.

En utrolig flott murbygning. Og gigantisk!

Særlig hvis man er ca 11-12 år og kommer hit alene.

Etter å ha gått tømmerrenna fra Gravenfoss over Lågen til kraftstasjonen.

Jeg hadde riktignok førstehånds informasjon om at det var trygt å gå der. Og de gangene jeg gjorde det var det for å besøke fadern på jobb.

Uansett var det forbundet med en viss spenning, selv før høydeskrekkens inntog.

Atskillig mer spennende ble det når jeg kom frem til selve bygget. Jeg måtte ringe på døren nede , og vente til han kom og låste opp. Straks døren var åpnet ble man møtt av en utrolig støy, som bare tiltok innover i gangen. Når man kom inn i selve hallen med turbinene var støyen total.

Turbinene var iallefall gigantiske og spennende for ei lita jente, ennå mer enn selve bygget. 

Det føltes derfor en smule trygt å komme seg opp på brettet der fadern gjorde mye av sin jobb. Det var meter på meter med paneler og målere som skulle leses av og noteres med jevne mellomrom. Den gang var det tett vegg og vinduer ut mot hallen, men støyen var allikevel tilstedeværende hele tiden. 

Ekstra skummelt var det om jeg brått måtte på toaletten. For da måtte jeg ned i den enorme hallen, passere forbi de bråkete monstrene og gå ned under dem for å finne det lille rommet! Men det var jo spennende da! Allikevel skjønte jeg at jeg hadde gått glipp av noe da jeg senere pratet med en av de som anviste parkeringsplassene. Han og kompisene hadde ikke bare gått over tømmerrenna, de hadde kjørt rattkjelke der!

Uansett, det var en spennende dag for denne kjerringa å fremkalle litt av følelsen fra bardommen. 

Ikke sprang jeg så fort hverken da eller nå at jeg løp skoene av meg.

Men det hadde noen andre gjort.

Hilsen ei nostalgisk Fotokjerring.

 

Kjerringvik. . .

. . . er et sted som falt i smak hos ei Fotokjerring. Sist lørdag var Kongsberg Kameraklubb invitert til en av klubbens medlemmer. Han og hans kone har funnet sitt sommerparadis i Kjerringvik . Hytta deres ligger høyt og fritt og har en fantastisk panoramautsikt!

Når hytta ligger høyt krever det naturlig nok litt innsats å komme seg opp til herligheten. Jeg så mange slike trapper i området, så det var definitivt muligheter for å trimme benmuskulaturen om man ikke hadde andre gjøremål. Men nå var nok vi klubbvenner mer i faresonen for å få senebetennelse i pekefingeren enn å kjenne syra innta slitne lårmuskler.

Selve Kjerringvik er et utrolig sjarmerende sted som  ligger i Larvik kommune, ytterst i Sandefjordsfjorden 

Det var vanskelig å plukke ut et lite utvalg bilder fra alle motivene jeg kom hjem med.


 Det var idylliske steder og masse detaljer hvor enn jeg så. Rødmalte stuer og hvitmalt stakitt og hagemøbler. 

Alt det jeg forbinder med kysten.




Naturlig nok fantes en del maritime innslag her ute ved havet. . .

. . . og jeg syntes det var passende med en blå postkasse i stedet for de kjedelige grønne som er mer vanlig i mitt nabolag.

 



I tidligere tider var det tollsatasjon her, og stedet var også kjent som smuglerhavn på første del av 1900-tallet.


Dagen var helt strålende med sol fra bortimot skyfri himmel.

På stranden var sommersesongen allerede i gang med både lek i sanden, bading og grilling.

Gammel arkitektonisk byggeskikk er blandet med ny bebyggelse i den lille vika.

Her finnes hverken restauranter eller butikker, kun en sommeråpen kiosk.

Dermed er det fritt frem for å nyte havet og utsikten uten komersiell innblanding.

Spennende formasjoner og farger i berget, som her i denne lille vika.

Jeg lot meg allikevel ikke friste til å kjenne på badetemperaturen.

Måker hadde funnet trygge redeplasser i bratte fjellvegger.

Kjerringvik har også sin historie.


Det var allerede rik blomstring av mange slag.

 

Både ville blomster, fruktblomstring og hageblomster.

Det ble en utrolig hyggelig og flott dag i sosialt samvær med likesinnede. Her er vår vert for dagen, Jan Gogstad Thorsen.

Tusen takk for at du så gjestfritt inviterte hele hurven på kaffe, grilling og guidet fotovandring i naturskjønne omgivelser.

Og dermed fikk jeg vevd noen nye fine minner inn i livsveven den dagen også.

Hilsen ei Fotokjerring som falt pladask for Kjerringvik.

 

Inn til Det Lovede Land i Rollag stavkirke, del 2. . .

 

. . . og her bugnet det av den eksotiske frukten vi så en forsmak på ute på døren. Den praktfulle altertavlen er et Hollandsk arbeid.

Både  Det siste måltid (kan skimtes bak lysestaken) og Madonnaen 
er motiver som er satt inn i selve tavlen.



Mange detaljer og utsmykninger. Her et eksempel av en Hoding, altså en engel uten kropp.

I 1930 begynte en restaurering i koret. Denne gråblå fargen var også brukt der.

Det var nok noen driftige damer som gjorde vaskejobben. For etterhvert som vasken skred fremover forsvant mer og mer av farven og tilsyne kom all frukten fra Det lovede land. Godt at slike skatter kommer frem i dagens lys igjen.

Som nevnt i forrige innlegg var det i tidligere tider et gravkammer under koret. Både kirken generelt og trolig også dette gravkammeret spesielt har med ujevne mellomrom vært av interesse for ungdom. De tok seg inn i kirken på ulovlig vis og man kan tenke seg at det var spennende å utforske, særlig på kveldstid. Det sies at en ung mann som var der nede hadde fått hektet sin vide skjorte fast i en spiker. Da han ikke kom seg opp den smale trappen igjen fordi han satt fast, trodde han sannsynligvis at noen holdt ham igjen. Han døde visstnok av skrekk dernede. . . 

Dessverre er det ikke lenger et tilgjengelig rom, så jeg fikk ikke vært der nede og utforsket.

Og akkurat det skulle jeg gjerne gjort. . .

Det var også slik at hver gård hadde sine faste plasser med påmalte navn på kirkebenkene. 

Husmenn og andre som var lavere på rangstigen måtte ta til takke med en plass på galleriet, eller ute i gangen.

Det finaste jeg veit er er når en spelemann stemmer fela si, sa Olav Tråens bestemor.

Og denne kvelden skulle vi få en ganske så liten og privat konsert. 

Pål løytnantsdreng var husmann til prestegarden i Rollag, og var av de som måtte finne sin plass oppe på galleriet. Han utvandret eterhvert til Amerika, og fikk forhåpentlig sin oppreisning der. Even Tråen spilte gangaren Løytnantsdrengen til Pål, fra koret. Dermed fikk Pål endelig den plassen han fortjente.

Jeg kan jo ikke si det helt sikkert, men jeg syntes jeg kjente at han var tilstede i kirkerommet og fikk sin oppreisning også her. Hvorfor skulle jeg ellers ha gåsehud og strittende hår i nakken. . . 

Denne tavlen ble også tatt ned for restaurering.

Overrasskende nok fant man på baksiden av tavlen et maleri av Syndefallet.

Det ble etter moden overveielse plassert tilbake, men man fikk laget en kopi til ettertiden.

Jeg snuste i både kriker og kroker mens jeg var i kirken. Jeg hadde nesten forventet å finne igjen skyggen jeg så her foran dette vinduet, da jeg forrige gang stod ute og så inn. Men den viste seg ikke.

Kanskje det var Pål jeg hadde skimtet, og at han nå hadde funnet ro.

Jeg tror jeg må sjekke en kalender og finne ut når det er fullmåne på en torsdag neste gang. 

Og om jeg står musestille på vakt utenfor gjerdet, får jeg kanskje se tidligere tiders sjeler ta sin måneskinnsvals over kirkegården. . . 

Tusen takk til Even Tråen for en særdeles inspirerende kveld.

Hilsen ei litt spøkefull Fotokjerring

Rollag stavkirke er et staselig bygg. . .

. . . naturlig nok med masse gammel og spennende historie. Sist uke fikk Numedal Fotoklubb mulighet til en omvisning med lokalhistorikeren og folkemusikeren Even Tråen.

Så jeg fartet oppover Numedal for å få med meg det.





Dette er opprinnelig en stavkirke fra 1150 tallet. Kirken hadde sin opprinnelige form med svalgang rundt og apsis frem til 1650 årene. Da startet en ombygging av kirken som skulle vare i 100 år. I 1670 ble det bygd nytt kor og veggene ble dekorert. den praktfulle altertavlen ble gitt til kirken i 1671. Tverrskipene ble bygd i 1697-99. Sitt nåværende utseende fikk kirken i 1760, og det er bevart kirkekunst fra både middelalderen og senere.


Even Tråen er en engasjert og særdeles kunnskapsrik formidler av historien om stavkirken i Rollag. Dette store steinkorset ble funnet i det som viste seg å være  et gravkammer under koret i 1930. Det ble funnet skjeletter der, trolig av tidligere tiders prester. Det er litt usikkert om de ble begravet her under steinstøtten eller om de fikk fortsette sin hvile under koret.

Gamle steinkors er egentlig et vestlandsfenomen. Det er gjort 50 observasjoner av de i Møre og Romsdal.

Det ble en gang funnet en skatt her i dalen, som kalles for Tråen skatten. Det var en del arabiske mynter, og man kan saktens lure på hvordan de havnet her. Tråen skatten kalles dermed for det Numedalske paradoks. 

Denne steinstøtten, som altså var så uvanlig her, kalles derfor for det 2. Numedalske paradoks.


Disse jernkorsene la jeg merke til da jeg var innom kirkegården for noen uker siden. Her hviler en  liten Jens Stoltenberg som bare ble litt over en måned gammel. Og hans søster Camilla Jacobine som døde før hun fylte 20 år. Disse var begge barn av presten Kristian Bernhard Stoltenberg som hadde sitt embete her fra 1839-1879. Han er også en av forfedrene til Jens og Thorvald Stoltenberg som vi kjenner til i dag.

Her hviler  en annen person som bare ble 25 år gammel.

Det er naturlig nok mye historie på en så gammel kirkegård. Og trist å se at mange døde så altfor unge.

Prester var ansette menn og fikk dermed en mer ærverdig gravplass.

Her hviler presten Ole Gotås som hadde sitt virke fra 1816-1825.

Gedigne heller danner steingjerdet rundt kirken. En del av de ble trolig hentet fra Hellebrøttet, et sted som ligger langt oppi skogen. Man kan jo bare ane for et umenneskelig slit det må ha vært å få fraktet disse ned til bygda.

Voksne dimensjoner på en del av stokkene.

Farget av naturen og tidens tann.

Jeg synes jeg skimter en skygge innenfor rutene her. . . 

Jeg er igrunn helt sikker på at det er skyggen av en person jeg ser i høyre vindu, og jeg har hørt at det spøker her!

På døren inn til koret er det et maleri. Det viser speidere som ble sendt ut for å finne Det Lovede eller  Forjättede land. Som man kan se fant de det, siden de kommer bærende på eksotiske frukter det ikke fantes her på den tiden. Går man inn denne døren kommer man til det Lovede Land. Men det skal dere få se i del 2 om stavkirken.


Er det noen som vil bli med meg hit neste gang fullmånen er på en torsdag?

Da danser nemlig noen lyse, svevende skikkelser over kirkegården i nattens mulm og mørke.

Bare opplyst av strålene fra fullmånen. . . 

Hilsen ei fascinert Fotokjerring

(fortsettelse følger)



 

Etter regn . . .



. . . kommer sol. Men for å ta ting i riktig rekkefølge kom sola, i alle fall på disse kanter, til Fedrelandets egen dag. Dagen etter, som var min egen fars dag, åpnet himmelen slusene så man kunne tro det i perioder var syndefloden som var på vei. Faderen min har i hvert fall ikke syndet mye, så jeg skal ikke skylde på ham!

Siden begge ble feiret på skikkelig vis 17. mai fartet jeg oppover Numedal dagen etter. Og fikk sjekket at vindusviskerne fortsatt virket på alle nivåer.


 

For noen uker siden stoppet jeg ved Rollag stavkirke og tok en del bilder utendørs. Da det plutselig ble slik at Numedal Fotoklubb skulle besøke kirken, med lokalhistorikeren og spelemannen Even Tråen som guide, måtte jeg en svipp oppom i en travel uke (NF`s planlagte tur til Trillemarka måtte utgå pga store nedbørsmengder i vente).

Det ble en utrolig interessant og spennende kveld i det ærverdige bygget. Men for også å ta ting i feil rekkefølge viser jeg noen bilder fra hjemturen dagen etter før jeg kommer til de små spøkelseshistoriene fra kirken. . .

Lågen var trolig på sitt største mens jeg snuste på historien i kirken torsdag kveld. Det var allikevel rikelig med vann da jeg tuslet hjemover i retning Kongsberg i fotomodus neste dag.

Linerla var på plass i nærheten av Lågen.

 





Elven gikk langt over sine bredder mange steder.

Naturen speilet seg plutselig i nye speil.

 

Med litt fantasi i sving ser speilbildet av båten nesten ut som en hamburger.

Veeel, jeg brukte lang tid nedover den vasstrukne dalen og begynte å bli litt småsulten.


Dette motivet ble jeg ganske betatt av.

Det er ikke så lett å se hvor treet i vannet slutter og speilbildet overtar.

 


Hele skogen speiler seg.

 

Da Johansen og jeg kjørte forbi her i påsken var disse jordene beiteområder for tørrskodde  traner.

 





Selv mindre bekker og småelver ble til større vassdrag denne dagen.

Naturen er mangfolgig og spennende.

Og jeg gleder meg til å jobbe med bilder og tekst om Rollag stavkirke i morgen.

Hilsen ei tørrskodd Fotokjerring

(PS.: Da jeg havnet på uventet huggormsafari for noen uker siden,

og måtte kjøpe nye gummistøvler underveis, har jeg alltid et ekstra par i bilen :-) )
 

HURRA for 17 Mai. . .


 

OG 18 Mai for vår del. Jeg håper Nasjonaldagen blir flott for alle!

Vi er i alle fall forberedt. Huset er vasket og ryddet uppigarda, midtimellom og nerigarda. Når man ikke er i Bakkebygrenda vil det si loft, 1. etg og kjeller.

Verandaen er vasket og ryddet. Trappa på salgssiden (altså ut mot gata) er vasket, og noen blomster, bjørkekvister og flagg er kommet på plass for anledningen. Til tross for nylige snøbyger!



Mens Johansen gikk foran med støvsugeren gikk jeg etter med Grønnsåpe, Eddik, Jif og Vaskebøtta. Og dette skjedde mens Svineknokene stod og kokte seg møre og gode på komfyren. Dermed er betasuppa under kontroll.

 

Ekstra bord er båret inn i stua og montert for anledningen. Vi har 12 spisestuestoler tilgjengelig, noen i daglig bruk og noen på lager i den innerste dype kjeller. Tidligere har vi lånt det vi har manglet til slike storsamlinger. Men i dag dro far i huset ut og kjøpte noen ekstra klappstoler. Og de var ikke verst å sitte på heller. Håper morgendagens gjester blir fornøyd.

Uansett, vi har gjort noen forberedelser i dag. Det er alltid hyggelig å gjøre klart til fine samlinger. Og er det noe vi har funnet ut her i huset, er det at vi er veldig gode på å samarbeide, far i huset og jeg.

 Uansett trives vi med å ta et felles skippertak når anledningen byr seg.

Det er hyggelig å dekke et par langbord for slekta på selveste Nasjonaldagen. At vi i tillegg har en Ekte Høvding som fyller ærverdige 92 år den 18 Mai, gjør det ekstra stas å ta skippertaksjobben i forkant av Norges Nasjonaldag og Pappas Fødselsdag.

Jeg ønsker dere alle en flott feiring.

Hilsen ei Takknemlig Fotokjerring

REISEBREV fra sommeren 2016, med ALT for lite tid i Stavanger. . .



. . . som er en fantastisk by!

Tilbake på 90-tallet var jeg der to ganger i året på innkjøp. Jeg jobbet som butikksjef i skinnbransjen, og skinnfabrikken som var eier av butikkjeden holdt til der. Det var en utolig fin, spennende og lærerik tid. Men det meste av det jeg rakk å se på mine visitter til Stavanger var middag ute på kvelden etter å ha tilbragt dagene med nye jakkemodeller, tall, budsjetter og bestilling sammen med gode kollegaer og sjefer . 

Utelivet i Stavanger er i en klasse for seg.

Jeg ble fortalt at det var over 100 utesteder innenfor et lite område.

På denne turen hadde Johansen bestilt en leilighet til oss via nett kvelden før. Mens vi fortsatt var på det litt slitne Solastrand Motell. 

Vi møtte nøkkelperson til avtalt tid, leiligheten lå veldig sentralt, var ny og moderne og kunne konkurrere med campinghytter i pris. Siden jeg har en veldig hyggelig fetter som har bosatt seg i byen var det naturlig å melde med ham på forhånd. Dermed ble det for første gang på denne turen en deilig middag på restaurant, før vi inntok hvert vårt gode glass mot tørsten før vi ruslet hjemover i natten.

Natten senker seg over svanene på Breiavatnet.

Stavanger Domkirke ruver ærværdig i skumringen.

Denne ene blomsten får stå som symbol for vår inntreden i Gamlebyen i Stavanger neste formiddag.

Herlighet for et velholdt, vakkert og sjarmerende miljø. 

Vi startet i Øvre Strandgate hvor blomster og flagg ønsket oss velkommen .

Vakre og mangfoldige detaljer kom på løpende bånd, og vi hadde bare 1,5 timer på parkometeret. . . . 


Dette skulle jeg gjerne hatt foran egen inngangsdør ;-).


Fargerikt inngangsparti.



Jeg har en stor fascinasjon for vinduer av en eller annen grunn. . .

. . . så jeg måtte bare ha med et par utvalgte herfra også.

Jeg skulle gjerne sett mye mer av Stavanger. Der finnes utrolig mye flott og spennende, og ikke minst mange fotomotiv. Et av stedene jeg ønsket å besøke var Flor & Fjære. Men vi fikk ikke tid og dessuten var det meldt skikkelig dårlig vær den formiddagen vi kunne dratt dit. (Hvilket det også ble. Vi så oversvømmelser fra Stavanger på TV etterpå!)  

Man tar båt ut til stedet og den fantastiske hagen er naturlig nok utendørs. .  Dessuten har de laget et konsept der man betaler en pakkepris: båtturen ut dit, omvisning og middag :

OBS! PARKEN ER KUN TILGJENGELIG FOR GJESTER I RESTAURANTEN.


Det er ikke mulig å komme uten å spise" .

Det er ikke mulig å komme uten å spise, faktisk! Det var den mest negative beskjeden jeg fikk slengt midt i panna på en ukes tur langs kysten. 

Vel, med alle mine matintoleranser blir det dermed aldri Flor & Fjære på meg! Jeg skjønner at bedrifter lager sine unike konsepter, men jeg som ihuga hageelsker mistet brått lysten til å besøke dette stedet. Deres valg, og mine kjipe begrensninger. 


Dermed forlot vi oljebyen i det regnet begynte å dryppe, og pakometeret var utgått på tid.

Sirdalsheiene var inntil sist sommer et sted jeg bare hadde hørt om på værmeldingen på radioen.

På den gråeste dagen vi hadde hatt på vår snart ukeslange tur, ble dette etterhvert en litt monoton strekning. 

Terrenget var uten store variasjoner. Høye fjell ruvet over oss, men det tok liksom aldri slutt.

 Og som sagt var været grått.

Og det var slik lenge. Det var den ene dagen vi virkelig lette etter overnatting.

Det var få av de, og de var enten fullbooket eller stengt den første uken i august. 

Til slutt kom vi til Dalen i Telemark. Etter uendelig mye Sirdalshei! Det ville kanskje vært helt anderledes på en solskinnsdag. 

Via nett sjekket vi prisen på overnatting på Dalen hotell. Det var ganske avskrekkende for noen som prøvde å oppleve Norge med litt lavt budsjett.

Så vi endte opp på Buøy familiecamping, et steinkast unna det ærverdige Dalen Hotell.

Haha, det var overnattingen sin det :-).

Hilsen ei Fotokjerring som liker det enkle liv.



 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
Anlaug BJ

Anlaug BJ

55, Kongsberg

Er lidenskapelig opptatt av foto; naturmotiv, gamle steder, historien bak, mennesker jeg kjenner og mennesker jeg møter. Jeg ønsker å dele bilder og små historier om det jeg finner langs min vei. Du vet, jeg fant, jeg fant.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits