Den Store Kjærligheten

Når døra til gutterommet er lukket og jeg hører skravla går, da skjønner jeg at noe er på gang.

Og denne gang skjønner jeg at det er kjærlighet i luften.

Stor Kjærlighet.

Men dessverre for meg er det ikke akkurat meg far i huset, altså Tommy Johansen, øver på å deklamere sin kjærlighet til denne gang.

Det er en ny stor teaterrolle. Jeg har nevnt det tidligere at han har spilt veldig ulike karakterer i mange sjangre. Nå er jeg som vanlig litt usikker på hva jeg kan vente meg. Som tidligere nevnt pleide jeg før å lese replikkene med ham. Men siden det brått finnes utrolig mange kjekke duppeditter på markedet, sitter han nå for tiden og leser inn egne replikker for deretter å øve med sin egen stemme i ørene. Det kan jo bare bli bra.

 

Den Store Kjærligheten er hele Buskerud fylkes kjærlighetsfortelling. Et helt nytt stykke basert på ekte fortellinger.

Fra 4 regioner er nå 4 regissører, 30 skuespillere og dansere, både barn og voksne, i gang med de første leseprøver og tilnærming til hver enkelts karakter.

10. og 11. oktober skal de gjøre entrè på Hovedscenen i Drammens teater.

Deretter skal de på turnè til flere kulturhus i Buskerud kommune.


 

Jeg er veldig glad på Tommys vegne. Han har jobbet jevnt og trutt hvert eneste år helt siden starten av Kongsberg Teaterlag. Neste år har han faktisk 30 års jubileum som amatørskuespiller. Og det bare noen dager før Søtnosa, vår førstefødte, fyller 30 år! Jeg synes de burde ta en skikkelig felles feiring. Og den skal jeg jammen meg være med på, for det var spennende tider for ei verpeklar myrsnipe den gang, åpenbart av flere grunner.

Enn så lenge venter jeg utålmodig på hva jeg kan vente meg denne gang. Det kan jo være så mangt når jeg tenker på tittelen: Den Store Kjærligheten!

Jeg ønsker deg lykke til Tommy, og sender noen små tanker til universet. . .


 

. . . O, bli hos meg.

Hilsen ei stolt Fotokjerring

BÅDE velvære og Fashion in the Forest. . .

. . . altså to fluer i en smekk. Tenkte jeg og tok turen opp til Fashion in the Forest igjen.

Jeg har sagt det før, og sier det igjen; For et idyllisk sted!

Stedet hadde skiftet til ny vårdrakt siden forrige gang jeg var her. Nå er det grønt og frodig og gamle frukttrær står midt i blomstringen. Og med det fantastiske været vi hadde i Kongsberg i går, hadde damene full klaff med værbestillingen for utendørs aktiviteter.

Åse er som alltid strålende blid og opplagt og ønsker velkommen til butikken i det gamle bryggerhuset.

Siden det skulle være litt ekstra aktiviteter der i går, hadde nok både Trine og Åse vært i sving noen timer før åpning. Stoler var satt ut under de skyggefulle frukttrærne, kald drikke, kaffe og kaker var tilgjengelig for alle som måtte ønske det.

Mange nye sommerkjoler i glade farger var på plass. Jeg kan godt innrømme at det var mye som fristet.

Og strømpebuksene herfra er de beste jeg noen gang har hatt, men de får jeg kjøpe fler av til høsten. Nå står det sandaler og barbeint-tid på min kalender.

Størstedelen av salget foregår via nettbutikken. På grunn av den har de mange utenbys kunder. Og jeg overhørte noen kunder si at de hadde tatt turen hit fra Tønsberg. Ikke verst tilbakemelding å få det.

Ute hadde Sigrun Tveito dekket et helt bord med aloe vera produkter. Hun har vært forhandler siden 2002 og har masse kunnskap om varene og aloe vera plantens fortreffelighet. Akkurat slike produkter har jeg klokketro på selv, så her var det definitivt mange fristelser. Ja trua er egentlig så stor at jeg blir utsatt for en smule mobbing i heimen. Om noen får noen småplager av ulik art kommer jeg alltid trekkende med de samme remediene; enten aloe vera eller Utrolig salven. Begge hjelper mot en rekke ting, og sånn er det bare med den saken.

Synnøve Kjær er en meget allsidig og kreativ dame.

Denne dagen var hun med som sminkør, og la makeup og kom med tips og råd til de som ønsket det.

Sandra Andreassen fra Sølv Frisørsalong  var på plass med sin medarbeider Lena Fredrikke Bjelde Hansen.

Sommerlige og flotte i kjoler fra Fashion in the Forest, såklart.


De rigget til med produkter, skjøteledninger til fønere og annet som måtte til for frisering i det grønne.

Det å være aktiv på sosiale medier er en viktig del av markedsføringen for mange. Det er damene klar over og Trine dokumenterte og filmet aktiviteter utover dagen. 

Og jammen så Fotokjerringa sitt snitt til å få stusset litt på luggen. Lena Fredrikke brukte egentlig alt for kort tid på det. For det var veldig hyggelig å sitte ute i hagen og få pyntet litt på sveisen. Med fuglekvitter, solskinn og blide folk på alle kanter. Et sted som Fashion in the Forest gir meg en helt annen handleopplevelse enn f eks et kjøpesenter. Her er det bare ro og fred. Og ikke minst dagslys og frisk luft. og selvfølgekig masse latter og moro. 

Sa jeg handleopplevelse? 

Jeg hadde jo funnet et kinder-egg igjen: mote, hudpleie og hårpleie.

Så det var faktisk helt umulig å dra herfra uten en liten handlepose.

Der oppe i skogkanten var tilogmed duene avslappet og rolige.

De satt i epletreet og fulgte med på folk som kom og gikk bare noen meter unna.

Og med nytrimmet lugg fartet jeg videre for å være med på saueslepp på Barmen.

Livet er herlig dere.

http://www.fashionintheforest.no

http://www.solv.no

Sigrun Tveito, tlf.: 92 43 42 87

 

Hilsen ei fornøyd Fotokjerring

 



 

MORO med fine folk. . .

. . . som byr på seg selv. To dager etter Labrodagen var jeg på plass der igjen.

Denne gang med en del medlemmer av Kongsberg Kameraklubb og modeller hentet inn for anledningen.

Og for noen flotte folk som stilte villig opp som modeller en tirsdag kveld.

På kjøretøyet skal godtfolk kjennes, tenkte jeg da jeg så Elin og bilen hennes. Det finnes vel knapt en mer charmerende bil enn en velholdt 2CV.

Bil og eier matchet hverandre til fingerspissene i både farger og personlighet. Til å bli glade av!


Tilfeldigvis var Eivor med denne kvelden også. Hun er datteren til Elin, og har ikke akkurat en mindre standsmessig doning.

Herlighet, jeg kunne tatt en roadtrip med denne altså.

Nå er det faktisk slik at ektemann og far i denne familien kjører 2CV han også.

Romantisk nok heter hans grønne diva på 4 hjul Lady Elin. Eivor poserer villig vekk i ferdig oppredd seng. Kjekt om kvelden blir for lang.

Hun viste også frem litt av sommerens bademote.

Alle modellene hadde diverse klesskift og ulike lokasjoner i løpet av kvelden.

Her er Monica N på vei til en ny plassering med nødvendig utstyr medbrakt.

Hennes flotte datter Celina var med og gjorde en utmerket jobb som modell.

Monica E var også med som modell for denne klubben for første gang.

Jeg blir utrolig imponert over hvor avslappet og lett folk ter seg foran kamera.

Det så virkelig ut som om hun slappet av i sine yoga positurer.


Søtnosa mi, eller den førstefødte, Maria, har vært modell for klubben mange ganger. Faktisk gjennom flere år før jeg ble medlem. Begge jentene våre er utrolig lettvinte foran kamera. Det har de ihvertfall ikke fra mora si som definitivt trives best bak kamera.


Jeg synes hun er både fotogen og vakker.

Og det kan jeg jo si med god samvittighet siden jeg er helt inhabil i denne saken.


Og om modellene har det travelt på slike kvelder, er det litt jobb for fotografene også. Fin vinkel og riktig lys er bare to av tingene man må tenke på. Så om man må gi føttene et isbad for å finne riktig vinkel gjør man det. Unn Tove er aktiv fotograf i klubben, og hadde ansvar for alle rekvisitter og modeller. Det var godt å se at hun rakk å ta egne bilder etter alt forarbeidet.

Klubbens formann Geir datt dessverre ikke ut i vannet mens han foreviget Monica N.

Jeg sier dessverre, fordi det kunne blitt gode motiver for oss andre.

Han foretok et par andre mer krevende øvelser, egentlig. Det gikk også bra.


Det var en utrolig morsom og lærerik kveld.

Folk som lekte både foran og bak kamera. Kaffe, kaker og sosialt samvær.

Og ikke minst en kveld hvor latteren satt løst.

Utrolig hyggelig at Alice fra Numedal Fotoklubb tok den lange turen nedover dalen og ble med oss.

Tusen takk til Unn Tove for alt du ordner med,  slik at vi andre kommer til dekket bord og bare kan knipse ivei.

Og tusen takk til FINE modeller.

Hilsen ei leken Fotokjerring

 

 

Siden jeg var i Museums modus på søndag. . .



. . . fortsatte jeg like godt med dyreslepp på Laagdalsmuseet på mandag.

Det var stort sett barnehager som fikk det med seg. Representant fra 3600, også meg da. Ei enkel landsens jente.

Siden jeg har den uvanen at jeg alltid er litt tidlig ute rakk jeg en runde på området før sleppet skulle skje.

Hønene var allerede på plass, og i hønsegården var det ymse aktiviteter. Mens enkelte var på god vei nedover mot Kina. . .

. . . tok andre livet med knusende ro. Og en høneblund er vel aldri å forakte.

 



 

Grisene gravde og spiste i fullkommen harmoni. De hadde tydeligvis funnet seg godt til rette, og brydde seg ikke mye om tilskuere.

Jeg så allikevel at blikket stadig var vendt mot meg, men de skjulte det godt under sine velformede ører. Foreløbig kan man jo få visse assosiasjoner til marsipangriser ved å se på de. Men om noen få uker er jeg redd flere får vann i munn og heller begynner å drømme om juleribba. Huff og huff. Godt de kan nyte livet så lenge, i bekymringsløs uvitenhet om det som venter dem.

Grønt og frodig gress stod fristende og klart til sommergjestene.

Og brått var transportetappen unnagjort.



Geiter, kjillinger, sauer og lam ble båret eller fulgt innenfor gjerdet.

Anne Lise har gjort dette mange ganger før, så her var det ingen nøling. Bare sterke armer og omtenksom håndtering.

Det hele foregikk aldeles knirkefritt og var unnagjort på bare noen få minutter.



Ennå kortere tid tok det før dyra var igang med sommerens første feriemåltid.

Vi snakker sekunder etter at de var sluppet innafor gjerdet. Tydeligvis ingen som hadde slitt med bilsyke her, siden apetitten var upåklagelig.

Her har de også mulighet til å søke ly for vær og vind.

Like smertefritt gikk det med ku og kalv.

Runar kan også håndtere dyr, så før jeg rakk å blunke var begge innafor gjerdet.

Og dermed var sleppet unnagjort for denne gang.

Ku og kalv hoppet og spratt i yr glede rundt hele området sitt. Jeg håper sommeren blir herlig.

Jeg håper de alle vil få det, ja som kua i den grønne eng.

Hilsen ei landsens Fotokjerring

 

LABRO dagen i år ble tydeligvis en suksess. . .

. . . for det eneste stedet jeg ikke så folk var i fossen. Og godt var det!

Det må være utolig moro å gjennomføre et arrangement med så bra oppslutning.

Og det la nok ingen demper på det hele at sola og varmen spilte på lag.

Det var biler, sykler og folk overalt! Men jeg tror jeg unngikk folk jeg ikke spurte om det var ok å være med på bilder.

Enkelte kjøretøy var dog mer standsmessige enn gjennomsnittet.

Martin forklarte og viste villig vekk i utstyr han kjenner godt.

Og sympatisk nok poserte han villig for gamle kjente. Kjekk kar :-).

Små barn utforsket ivrig store maskiner.

De var veldig travle inni førerhuset, og som noen i familien sa; Nå kan ikke vi gå videre ;-).

Selv om  landets største vaffelpresse var i sving sluttet aldri køen helt.

Det gikk derfor med utallige kanner vaffelrøre i løpet av dagen.

Det var faktisk aktiviteter hvor enn man gikk. Noen vasket klær på gamlemåten. . .

. . . før de ble hengt til tørk i sola. Det var barn som i dyp konsentrasjon malte fine kunstverk. 

Det var kransaging, demonstrasjoner av ymse slag, strikkbåtkonkurranse m.m.m.

Faktisk nesten 30 forskjellige aktiviteter.

Etterhvert var jeg egentlig på vei for å se på Leikarringen BUL Kongsberg.

Men underveis møtte jeg både en og flere kjente og dermed var jeg brått på vei til noe annet.  


Nemlig det som var Labro kraftstasjon da jeg var barn.

En utrolig flott murbygning. Og gigantisk!

Særlig hvis man er ca 11-12 år og kommer hit alene.

Etter å ha gått tømmerrenna fra Gravenfoss over Lågen til kraftstasjonen.

Jeg hadde riktignok førstehånds informasjon om at det var trygt å gå der. Og de gangene jeg gjorde det var det for å besøke fadern på jobb.

Uansett var det forbundet med en viss spenning, selv før høydeskrekkens inntog.

Atskillig mer spennende ble det når jeg kom frem til selve bygget. Jeg måtte ringe på døren nede , og vente til han kom og låste opp. Straks døren var åpnet ble man møtt av en utrolig støy, som bare tiltok innover i gangen. Når man kom inn i selve hallen med turbinene var støyen total.

Turbinene var iallefall gigantiske og spennende for ei lita jente, ennå mer enn selve bygget. 

Det føltes derfor en smule trygt å komme seg opp på brettet der fadern gjorde mye av sin jobb. Det var meter på meter med paneler og målere som skulle leses av og noteres med jevne mellomrom. Den gang var det tett vegg og vinduer ut mot hallen, men støyen var allikevel tilstedeværende hele tiden. 

Ekstra skummelt var det om jeg brått måtte på toaletten. For da måtte jeg ned i den enorme hallen, passere forbi de bråkete monstrene og gå ned under dem for å finne det lille rommet! Men det var jo spennende da! Allikevel skjønte jeg at jeg hadde gått glipp av noe da jeg senere pratet med en av de som anviste parkeringsplassene. Han og kompisene hadde ikke bare gått over tømmerrenna, de hadde kjørt rattkjelke der!

Uansett, det var en spennende dag for denne kjerringa å fremkalle litt av følelsen fra bardommen. 

Ikke sprang jeg så fort hverken da eller nå at jeg løp skoene av meg.

Men det hadde noen andre gjort.

Hilsen ei nostalgisk Fotokjerring.

 

Kjerringvik. . .

. . . er et sted som falt i smak hos ei Fotokjerring. Sist lørdag var Kongsberg Kameraklubb invitert til en av klubbens medlemmer. Han og hans kone har funnet sitt sommerparadis i Kjerringvik . Hytta deres ligger høyt og fritt og har en fantastisk panoramautsikt!

Når hytta ligger høyt krever det naturlig nok litt innsats å komme seg opp til herligheten. Jeg så mange slike trapper i området, så det var definitivt muligheter for å trimme benmuskulaturen om man ikke hadde andre gjøremål. Men nå var nok vi klubbvenner mer i faresonen for å få senebetennelse i pekefingeren enn å kjenne syra innta slitne lårmuskler.

Selve Kjerringvik er et utrolig sjarmerende sted som  ligger i Larvik kommune, ytterst i Sandefjordsfjorden 

Det var vanskelig å plukke ut et lite utvalg bilder fra alle motivene jeg kom hjem med.


 Det var idylliske steder og masse detaljer hvor enn jeg så. Rødmalte stuer og hvitmalt stakitt og hagemøbler. 

Alt det jeg forbinder med kysten.




Naturlig nok fantes en del maritime innslag her ute ved havet. . .

. . . og jeg syntes det var passende med en blå postkasse i stedet for de kjedelige grønne som er mer vanlig i mitt nabolag.

 



I tidligere tider var det tollsatasjon her, og stedet var også kjent som smuglerhavn på første del av 1900-tallet.


Dagen var helt strålende med sol fra bortimot skyfri himmel.

På stranden var sommersesongen allerede i gang med både lek i sanden, bading og grilling.

Gammel arkitektonisk byggeskikk er blandet med ny bebyggelse i den lille vika.

Her finnes hverken restauranter eller butikker, kun en sommeråpen kiosk.

Dermed er det fritt frem for å nyte havet og utsikten uten komersiell innblanding.

Spennende formasjoner og farger i berget, som her i denne lille vika.

Jeg lot meg allikevel ikke friste til å kjenne på badetemperaturen.

Måker hadde funnet trygge redeplasser i bratte fjellvegger.

Kjerringvik har også sin historie.


Det var allerede rik blomstring av mange slag.

 

Både ville blomster, fruktblomstring og hageblomster.

Det ble en utrolig hyggelig og flott dag i sosialt samvær med likesinnede. Her er vår vert for dagen, Jan Gogstad Thorsen.

Tusen takk for at du så gjestfritt inviterte hele hurven på kaffe, grilling og guidet fotovandring i naturskjønne omgivelser.

Og dermed fikk jeg vevd noen nye fine minner inn i livsveven den dagen også.

Hilsen ei Fotokjerring som falt pladask for Kjerringvik.

 

Inn til Det Lovede Land i Rollag stavkirke, del 2. . .

 

. . . og her bugnet det av den eksotiske frukten vi så en forsmak på ute på døren. Den praktfulle altertavlen er et Hollandsk arbeid.

Både  Det siste måltid (kan skimtes bak lysestaken) og Madonnaen 
er motiver som er satt inn i selve tavlen.



Mange detaljer og utsmykninger. Her et eksempel av en Hoding, altså en engel uten kropp.

I 1930 begynte en restaurering i koret. Denne gråblå fargen var også brukt der.

Det var nok noen driftige damer som gjorde vaskejobben. For etterhvert som vasken skred fremover forsvant mer og mer av farven og tilsyne kom all frukten fra Det lovede land. Godt at slike skatter kommer frem i dagens lys igjen.

Som nevnt i forrige innlegg var det i tidligere tider et gravkammer under koret. Både kirken generelt og trolig også dette gravkammeret spesielt har med ujevne mellomrom vært av interesse for ungdom. De tok seg inn i kirken på ulovlig vis og man kan tenke seg at det var spennende å utforske, særlig på kveldstid. Det sies at en ung mann som var der nede hadde fått hektet sin vide skjorte fast i en spiker. Da han ikke kom seg opp den smale trappen igjen fordi han satt fast, trodde han sannsynligvis at noen holdt ham igjen. Han døde visstnok av skrekk dernede. . . 

Dessverre er det ikke lenger et tilgjengelig rom, så jeg fikk ikke vært der nede og utforsket.

Og akkurat det skulle jeg gjerne gjort. . .

Det var også slik at hver gård hadde sine faste plasser med påmalte navn på kirkebenkene. 

Husmenn og andre som var lavere på rangstigen måtte ta til takke med en plass på galleriet, eller ute i gangen.

Det finaste jeg veit er er når en spelemann stemmer fela si, sa Olav Tråens bestemor.

Og denne kvelden skulle vi få en ganske så liten og privat konsert. 

Pål løytnantsdreng var husmann til prestegarden i Rollag, og var av de som måtte finne sin plass oppe på galleriet. Han utvandret eterhvert til Amerika, og fikk forhåpentlig sin oppreisning der. Even Tråen spilte gangaren Løytnantsdrengen til Pål, fra koret. Dermed fikk Pål endelig den plassen han fortjente.

Jeg kan jo ikke si det helt sikkert, men jeg syntes jeg kjente at han var tilstede i kirkerommet og fikk sin oppreisning også her. Hvorfor skulle jeg ellers ha gåsehud og strittende hår i nakken. . . 

Denne tavlen ble også tatt ned for restaurering.

Overrasskende nok fant man på baksiden av tavlen et maleri av Syndefallet.

Det ble etter moden overveielse plassert tilbake, men man fikk laget en kopi til ettertiden.

Jeg snuste i både kriker og kroker mens jeg var i kirken. Jeg hadde nesten forventet å finne igjen skyggen jeg så her foran dette vinduet, da jeg forrige gang stod ute og så inn. Men den viste seg ikke.

Kanskje det var Pål jeg hadde skimtet, og at han nå hadde funnet ro.

Jeg tror jeg må sjekke en kalender og finne ut når det er fullmåne på en torsdag neste gang. 

Og om jeg står musestille på vakt utenfor gjerdet, får jeg kanskje se tidligere tiders sjeler ta sin måneskinnsvals over kirkegården. . . 

Tusen takk til Even Tråen for en særdeles inspirerende kveld.

Hilsen ei litt spøkefull Fotokjerring

Rollag stavkirke er et staselig bygg. . .

. . . naturlig nok med masse gammel og spennende historie. Sist uke fikk Numedal Fotoklubb mulighet til en omvisning med lokalhistorikeren og folkemusikeren Even Tråen.

Så jeg fartet oppover Numedal for å få med meg det.





Dette er opprinnelig en stavkirke fra 1150 tallet. Kirken hadde sin opprinnelige form med svalgang rundt og apsis frem til 1650 årene. Da startet en ombygging av kirken som skulle vare i 100 år. I 1670 ble det bygd nytt kor og veggene ble dekorert. den praktfulle altertavlen ble gitt til kirken i 1671. Tverrskipene ble bygd i 1697-99. Sitt nåværende utseende fikk kirken i 1760, og det er bevart kirkekunst fra både middelalderen og senere.


Even Tråen er en engasjert og særdeles kunnskapsrik formidler av historien om stavkirken i Rollag. Dette store steinkorset ble funnet i det som viste seg å være  et gravkammer under koret i 1930. Det ble funnet skjeletter der, trolig av tidligere tiders prester. Det er litt usikkert om de ble begravet her under steinstøtten eller om de fikk fortsette sin hvile under koret.

Gamle steinkors er egentlig et vestlandsfenomen. Det er gjort 50 observasjoner av de i Møre og Romsdal.

Det ble en gang funnet en skatt her i dalen, som kalles for Tråen skatten. Det var en del arabiske mynter, og man kan saktens lure på hvordan de havnet her. Tråen skatten kalles dermed for det Numedalske paradoks. 

Denne steinstøtten, som altså var så uvanlig her, kalles derfor for det 2. Numedalske paradoks.


Disse jernkorsene la jeg merke til da jeg var innom kirkegården for noen uker siden. Her hviler en  liten Jens Stoltenberg som bare ble litt over en måned gammel. Og hans søster Camilla Jacobine som døde før hun fylte 20 år. Disse var begge barn av presten Kristian Bernhard Stoltenberg som hadde sitt embete her fra 1839-1879. Han er også en av forfedrene til Jens og Thorvald Stoltenberg som vi kjenner til i dag.

Her hviler  en annen person som bare ble 25 år gammel.

Det er naturlig nok mye historie på en så gammel kirkegård. Og trist å se at mange døde så altfor unge.

Prester var ansette menn og fikk dermed en mer ærverdig gravplass.

Her hviler presten Ole Gotås som hadde sitt virke fra 1816-1825.

Gedigne heller danner steingjerdet rundt kirken. En del av de ble trolig hentet fra Hellebrøttet, et sted som ligger langt oppi skogen. Man kan jo bare ane for et umenneskelig slit det må ha vært å få fraktet disse ned til bygda.

Voksne dimensjoner på en del av stokkene.

Farget av naturen og tidens tann.

Jeg synes jeg skimter en skygge innenfor rutene her. . . 

Jeg er igrunn helt sikker på at det er skyggen av en person jeg ser i høyre vindu, og jeg har hørt at det spøker her!

På døren inn til koret er det et maleri. Det viser speidere som ble sendt ut for å finne Det Lovede eller  Forjättede land. Som man kan se fant de det, siden de kommer bærende på eksotiske frukter det ikke fantes her på den tiden. Går man inn denne døren kommer man til det Lovede Land. Men det skal dere få se i del 2 om stavkirken.


Er det noen som vil bli med meg hit neste gang fullmånen er på en torsdag?

Da danser nemlig noen lyse, svevende skikkelser over kirkegården i nattens mulm og mørke.

Bare opplyst av strålene fra fullmånen. . . 

Hilsen ei fascinert Fotokjerring

(fortsettelse følger)



 

Etter regn . . .



. . . kommer sol. Men for å ta ting i riktig rekkefølge kom sola, i alle fall på disse kanter, til Fedrelandets egen dag. Dagen etter, som var min egen fars dag, åpnet himmelen slusene så man kunne tro det i perioder var syndefloden som var på vei. Faderen min har i hvert fall ikke syndet mye, så jeg skal ikke skylde på ham!

Siden begge ble feiret på skikkelig vis 17. mai fartet jeg oppover Numedal dagen etter. Og fikk sjekket at vindusviskerne fortsatt virket på alle nivåer.


 

For noen uker siden stoppet jeg ved Rollag stavkirke og tok en del bilder utendørs. Da det plutselig ble slik at Numedal Fotoklubb skulle besøke kirken, med lokalhistorikeren og spelemannen Even Tråen som guide, måtte jeg en svipp oppom i en travel uke (NF`s planlagte tur til Trillemarka måtte utgå pga store nedbørsmengder i vente).

Det ble en utrolig interessant og spennende kveld i det ærverdige bygget. Men for også å ta ting i feil rekkefølge viser jeg noen bilder fra hjemturen dagen etter før jeg kommer til de små spøkelseshistoriene fra kirken. . .

Lågen var trolig på sitt største mens jeg snuste på historien i kirken torsdag kveld. Det var allikevel rikelig med vann da jeg tuslet hjemover i retning Kongsberg i fotomodus neste dag.

Linerla var på plass i nærheten av Lågen.

 





Elven gikk langt over sine bredder mange steder.

Naturen speilet seg plutselig i nye speil.

 

Med litt fantasi i sving ser speilbildet av båten nesten ut som en hamburger.

Veeel, jeg brukte lang tid nedover den vasstrukne dalen og begynte å bli litt småsulten.


Dette motivet ble jeg ganske betatt av.

Det er ikke så lett å se hvor treet i vannet slutter og speilbildet overtar.

 


Hele skogen speiler seg.

 

Da Johansen og jeg kjørte forbi her i påsken var disse jordene beiteområder for tørrskodde  traner.

 





Selv mindre bekker og småelver ble til større vassdrag denne dagen.

Naturen er mangfolgig og spennende.

Og jeg gleder meg til å jobbe med bilder og tekst om Rollag stavkirke i morgen.

Hilsen ei tørrskodd Fotokjerring

(PS.: Da jeg havnet på uventet huggormsafari for noen uker siden,

og måtte kjøpe nye gummistøvler underveis, har jeg alltid et ekstra par i bilen :-) )
 

HURRA for 17 Mai. . .


 

OG 18 Mai for vår del. Jeg håper Nasjonaldagen blir flott for alle!

Vi er i alle fall forberedt. Huset er vasket og ryddet uppigarda, midtimellom og nerigarda. Når man ikke er i Bakkebygrenda vil det si loft, 1. etg og kjeller.

Verandaen er vasket og ryddet. Trappa på salgssiden (altså ut mot gata) er vasket, og noen blomster, bjørkekvister og flagg er kommet på plass for anledningen. Til tross for nylige snøbyger!



Mens Johansen gikk foran med støvsugeren gikk jeg etter med Grønnsåpe, Eddik, Jif og Vaskebøtta. Og dette skjedde mens Svineknokene stod og kokte seg møre og gode på komfyren. Dermed er betasuppa under kontroll.

 

Ekstra bord er båret inn i stua og montert for anledningen. Vi har 12 spisestuestoler tilgjengelig, noen i daglig bruk og noen på lager i den innerste dype kjeller. Tidligere har vi lånt det vi har manglet til slike storsamlinger. Men i dag dro far i huset ut og kjøpte noen ekstra klappstoler. Og de var ikke verst å sitte på heller. Håper morgendagens gjester blir fornøyd.

Uansett, vi har gjort noen forberedelser i dag. Det er alltid hyggelig å gjøre klart til fine samlinger. Og er det noe vi har funnet ut her i huset, er det at vi er veldig gode på å samarbeide, far i huset og jeg.

 Uansett trives vi med å ta et felles skippertak når anledningen byr seg.

Det er hyggelig å dekke et par langbord for slekta på selveste Nasjonaldagen. At vi i tillegg har en Ekte Høvding som fyller ærverdige 92 år den 18 Mai, gjør det ekstra stas å ta skippertaksjobben i forkant av Norges Nasjonaldag og Pappas Fødselsdag.

Jeg ønsker dere alle en flott feiring.

Hilsen ei Takknemlig Fotokjerring

REISEBREV fra sommeren 2016, med ALT for lite tid i Stavanger. . .



. . . som er en fantastisk by!

Tilbake på 90-tallet var jeg der to ganger i året på innkjøp. Jeg jobbet som butikksjef i skinnbransjen, og skinnfabrikken som var eier av butikkjeden holdt til der. Det var en utolig fin, spennende og lærerik tid. Men det meste av det jeg rakk å se på mine visitter til Stavanger var middag ute på kvelden etter å ha tilbragt dagene med nye jakkemodeller, tall, budsjetter og bestilling sammen med gode kollegaer og sjefer . 

Utelivet i Stavanger er i en klasse for seg.

Jeg ble fortalt at det var over 100 utesteder innenfor et lite område.

På denne turen hadde Johansen bestilt en leilighet til oss via nett kvelden før. Mens vi fortsatt var på det litt slitne Solastrand Motell. 

Vi møtte nøkkelperson til avtalt tid, leiligheten lå veldig sentralt, var ny og moderne og kunne konkurrere med campinghytter i pris. Siden jeg har en veldig hyggelig fetter som har bosatt seg i byen var det naturlig å melde med ham på forhånd. Dermed ble det for første gang på denne turen en deilig middag på restaurant, før vi inntok hvert vårt gode glass mot tørsten før vi ruslet hjemover i natten.

Natten senker seg over svanene på Breiavatnet.

Stavanger Domkirke ruver ærværdig i skumringen.

Denne ene blomsten får stå som symbol for vår inntreden i Gamlebyen i Stavanger neste formiddag.

Herlighet for et velholdt, vakkert og sjarmerende miljø. 

Vi startet i Øvre Strandgate hvor blomster og flagg ønsket oss velkommen .

Vakre og mangfoldige detaljer kom på løpende bånd, og vi hadde bare 1,5 timer på parkometeret. . . . 


Dette skulle jeg gjerne hatt foran egen inngangsdør ;-).


Fargerikt inngangsparti.



Jeg har en stor fascinasjon for vinduer av en eller annen grunn. . .

. . . så jeg måtte bare ha med et par utvalgte herfra også.

Jeg skulle gjerne sett mye mer av Stavanger. Der finnes utrolig mye flott og spennende, og ikke minst mange fotomotiv. Et av stedene jeg ønsket å besøke var Flor & Fjære. Men vi fikk ikke tid og dessuten var det meldt skikkelig dårlig vær den formiddagen vi kunne dratt dit. (Hvilket det også ble. Vi så oversvømmelser fra Stavanger på TV etterpå!)  

Man tar båt ut til stedet og den fantastiske hagen er naturlig nok utendørs. .  Dessuten har de laget et konsept der man betaler en pakkepris: båtturen ut dit, omvisning og middag :

OBS! PARKEN ER KUN TILGJENGELIG FOR GJESTER I RESTAURANTEN.


Det er ikke mulig å komme uten å spise" .

Det er ikke mulig å komme uten å spise, faktisk! Det var den mest negative beskjeden jeg fikk slengt midt i panna på en ukes tur langs kysten. 

Vel, med alle mine matintoleranser blir det dermed aldri Flor & Fjære på meg! Jeg skjønner at bedrifter lager sine unike konsepter, men jeg som ihuga hageelsker mistet brått lysten til å besøke dette stedet. Deres valg, og mine kjipe begrensninger. 


Dermed forlot vi oljebyen i det regnet begynte å dryppe, og pakometeret var utgått på tid.

Sirdalsheiene var inntil sist sommer et sted jeg bare hadde hørt om på værmeldingen på radioen.

På den gråeste dagen vi hadde hatt på vår snart ukeslange tur, ble dette etterhvert en litt monoton strekning. 

Terrenget var uten store variasjoner. Høye fjell ruvet over oss, men det tok liksom aldri slutt.

 Og som sagt var været grått.

Og det var slik lenge. Det var den ene dagen vi virkelig lette etter overnatting.

Det var få av de, og de var enten fullbooket eller stengt den første uken i august. 

Til slutt kom vi til Dalen i Telemark. Etter uendelig mye Sirdalshei! Det ville kanskje vært helt anderledes på en solskinnsdag. 

Via nett sjekket vi prisen på overnatting på Dalen hotell. Det var ganske avskrekkende for noen som prøvde å oppleve Norge med litt lavt budsjett.

Så vi endte opp på Buøy familiecamping, et steinkast unna det ærverdige Dalen Hotell.

Haha, det var overnattingen sin det :-).

Hilsen ei Fotokjerring som liker det enkle liv.



 

Tulipaner er IKKE til innvortes bruk!

 


 

Jeg vet ikke helt når jeg begynte å interessere meg for blomster og planter, men det var tidlig. Jeg flyttet sammen med herr Johansen før jeg fylte 19 år, i en liten leilighet midt i daværende råneløype i Kongsberg. På ett tidspunkt vet jeg at jeg hadde mer enn 60 potteplanter på de 3 små rommene. Jeg liker å ha planter som trives i huset mitt nå også, men størst er gleden ved å grave i jorda og se det spire og gro utendørs.


 

Jeg synes ikke det er lett å utnevne en favorittblomst. Det er så mange å velge mellom, som blomstrer til forskjellig tid og har stort mangfold i farger og fasonger. Men om jeg skal fremheve èn her og nå må det være tulipaner. Man putter bare noen løker i jorden utpå høsten, og dermed står de der og strutter neste vår.


 

Da jeg var ute og tok bilder av noen av  årets eksemplarer i går, kom jeg på en historie som hendte for ganske mange år siden. Faktisk tilbake i  forrige årtusen det også, som enkelte andre hendelser jeg har referert til.


 

Det var en ung, sprek dame som sammen med en del andre sportsutøvere hadde en velfortjent avslutning. Kvelden ute på byen gikk fort, og brått kjente hun seg både sulten og mere tørst. Dessverre var det brått stengetid og intet mer å få kjøpt. Hun ble et lite øyeblikk sittende en smule rådvill. Så falt blikket hennes på tulipanbuketten på bordet. Gode råd var dyre så sent på kvelden, og hun fisket resolutt en tulipan ut fra buketten og tygde den kjapt i seg. Smaken var ikke avskrekkende. Hun merket ikke de vantro blikkene fra de andre rundt bordet da hun like godt tygde seg gjennom resten av buketten. Siden tørsten fortsatt ikke var slukket avsluttet hun med å drikke vannet som var igjen i vasen. Som seg hør og bør på skikkelige etablissementer avsluttet hun med en sunn og hørbar rap etter måltidet.


 

Formiddagen etter kjentes hukommelsen hennes ut som et svart hull, og hun hadde en ukjent smak i munnen. Formen var også veldig dårlig.

Det var ikke noe rart. For selv om tulipaner er vakre å se på er de faktisk giftige. De bør derfor bare stå som pynt på bordet og ikke forveksles med et måltid.

Hilsen ei kjøttetende Fotokjerring

(Om noen skulle lure så er det ikke min egen opplevelse. Men jeg skulle gjerne vært flua på veggen)

Jeg gikk en tur på stien. . .

. . . og følte skogens ro. Men neimen om det varte lenge. Plutselig skvatt jeg til av en sånn dyp strupelyd som minnet om et Uueeææh. Det er helt utrolig hvor fort hjernen reagerer. Selv før øynene egentlig hadde gitt meg beskjed om at det var noe jeg burde se, hadde hjernen sendt melding til strupen om å skru på alarmen. For rett foran meg satt en stor og fin padde, og neimen om jeg ville ende dens liv en sånn vakker vårdag med å trampe over den som en dampveivals.

Vi stod der og kikket på hverandre en stund. Men padda fortrakk ikke en mine, den blunket ikke til meg engang. Det er egentlig en god taktikk. Hadde den vært en meter lenger unna kunne jeg gått rett forbi der den satt og gikk i ett med underlaget. Så jeg gikk sakte videre med kurs for Trondhjemmeren. Og så hørte jeg alarmen igjen. To til satt i min umiddelbare nærhet. En på hver side av meg.

 

Jeg forstår hva som menes med uttrykket paddeflat

Bare for å gjøre det klart med en gang, jeg er ikke redd hverken frosk eller padder. Jeg har bare ikke lyst til å tråkke på dem. Dermed måtte jeg stille øynene inn på klarsyn og virkelig se rundt meg. Enda to til befant seg ganske nær, i en liten søledam i veien. De levde ganske så farlig disse 5, bare minutter tidligere hadde det fartet en innover på terrengsykkel.

Jeg passerte restene av Sangerheimen, og myste nok litt etter orm da jeg oppfattet en lynrask bevegelse. Det var en liten firfisle av et eller annet slag. Jeg burde ikke bruke et så dårlig bilde, men gjør det bare for å bevise at jeg er sannferdig.

Da jeg stod på knausen på innsiden av vannet og tok et overblikk virket det dørgende stille. Jeg så små krusninger flere steder på vannet, og hørte lave lyder som fikk meg til å tenke på ender. Da jeg gikk ned til vannkanten fikk jeg øye på èn, så en til og enda en osv.

 

Det var så mange frosk. Innunder gresset i vannkanten, i sivet, midt ute på vannet, ved stokker og annet som lå i vannet, under vann inne på grunna. Når jeg brukte full zoom på kameraet så jeg at det hoppet og spratt i viken på motsatt side. Det må ha vært hundrevis der.




Det var et så yrende liv, men samtidig så stillferdig at her måtte man bruke sansene for å legge merke til det. Hadde dette vært i årene jeg jogget, hadde jeg garantert ikke sett hverken frosk eller padder. Og det er jo litt trist å tenke på.

Koser seg i sola.

Froskens vannseng.

 De er en del av vår mangfoldige natur, og det er hyggelig å få en titt inn i deres fredelige liv.

Det store vårmønstringen så jeg ikke denne gangen heller. Vel, jeg så tilløp til kropping, og jeg så ett par som var travelt opptatt innunder stråene. Men det bildet ble for uklart til å bruke. Trolig på grunn av deres slørede blikk. . .

Hilsen ei Fotokjerring som trives i naturen

Jeg satte kurs mot Trondhjemmeren. . .

. . . fortsatt på jakt etter froskenes store vårmønstring.

Hestehovene lyste mot meg da jeg parkerte innenfor Kongsberg Skisenter i Funkelia.


De fleste her i byen har nok frekventert området både en og flere ganger vil jeg tro. Her finnes uendelig mange stier man kan følge på kortere eller lengre turer. Og det er såpass store områder å ferdes i at man absolutt kan finne skogens ro her.

Det er ikke langt inn til Trondhjemmeren. Jeg vil tippe ca 10 min å gå, men jeg har aldri tatt tiden. Enten har jeg jogget videre oppover i skogen, vært på tur med andre, eller bare kameraet. Og da ser man ikke på klokken.

På toppen av bakken svinger man til venstre.

Der finnes et greit kart over området for de som ikke er kjent.


På veien innover passerer man ei gammel løe, og derfra kan man allerede skimte vannet.

Det karakteristiske kulturlandskapet med løkker steingjerder, fegater og låver som finnes på Kongsberg regnes i dag som helt unikt i nordisk sammenheng. Antakeligvis er løkkebruket et fenomen som er like gammelt som Kongsberg Sølvverk, og det kan ha vært tyske sølvverksarbeidere som brakte med seg skikken. Kongsbergs historie er sterkt knyttet til Kongsberg Sølvverk og arbeidslivet knyttet til det som i mange år var Norges største industribedrift. De som arbeidet her var stort sett menn. Kvinnene hadde ansvaret for hjemmet, barna, husdyrene og løkkene.
 

Løkkene er derfor kulturminner som i stor grad er knyttet opp til kvinners og barns dagligliv i bergstaden i sommerhalvåret. selv om mennene var med på å rydde løkker, bygge steingjerder og fegater, hadde kvinnene ansvaret for mye av det øvrige arbeidet på løkkene. Barna var gjetere.







Bare grunnmuren og  trappa står igjen av den gamle Sangerheimen som tilhørte Kongsberg Mannssangforening. Bygningen brant flere ganger, og det ble til slutt vedtatt at den ikke skulle bygges opp igjen.

Sola varmet og vannet lå og glitret noen meter unna. Med tanke på mine nylig gjennomførte ormesafarier følte jeg derfor ingen trang til å nyte utsikten fra den gamle muren med sine kriker og kroker. . . 

Tjernet Trondhjemmeren har trolig navnet sitt fra familien Trondhjemmer som bodde i Kongsberg på slutten av 1700-tallet.

På den tiden het det riktignok Kjærringtjernet! Ja, det burde jeg ha skjønt, siden jeg alltid har likt meg så godt der.

Og det til tross for at jeg alltid får frysninger og ståpels i nakken når jeg passerer et visst punkt.

Jeg har også ved flere anledninger blitt fortalt at tjernet fikk sitt navn etter at en mann fra Trondhjem druknet der .

Det ville ha vært en tragisk hendelse, men jeg har ikke forsket så mye i saken at jeg vet om det har skjedd en slik ulykke.

Uansett kjenner jeg alltid en spesiell stemning der.

Hilsen ei smågrøssen Fotokjerring på froskejakt


 

Nå går det for seg . . .

 


 

. . . både til lands og til vanns ute i naturen. Da jeg fikk se bildet over på FB forleden, syntes jeg det var litt komisk. For jammen er det heftig aktivitet på et lite område. Så jeg tenkte det hadde vært artig å finne ei lita vik, eller en liten dam med yrende liv. Derfor tok jeg en tur nedover langs Lågen igjen, litt lenger ned enn jeg gikk forrige gang. På jakt etter frosk og padder som er midt i sitt eget heite våreventyr. Tusen takk til Knut Erik Reisjå for at jeg får vise bildet ditt her. 

Utgangspunktet var også denne gang fra Veungsdalen. Det er bare det første partiet som er litt kronglete og bratt.

Denne delen av stien følger elven nesten ned til Solstad i Sunnegrenda.

Ganske snart åpner skogen seg, og denne dagen lå elven stille og blank i solskinnet.

Lange strekninger er stien kjempefin, og jeg møtte både joggere og turgåere som meg selv.

Skrim ungdomsskole ligger ikke langt unna og det var tydeligvis en klasse som hadde jogging i gymtimen. Det var ikke alle som var ute for å sette ny pers, for å si det sånn. . . 

Andre steder står skogen så tett at lyset fra solen bare tidvis kan ses som små, lyse flekker i skogbunnen.



Jeg er ikke favoritten til fuglene her nede.

Det sitter ei kjeftesmelle i midten av denne flokken som tydelig og høylytt ropte ut sin misnøye.

Og disse to fløy nedover elva langs motsatt side,

før de snudde og kom skrikende tilbake rett over hodet på meg.

Kvinanda er like jålete som alltid, og stikker nesten med det samme.



Om jeg ikke tar helt feil, er dette en liten bokfink hunn som studerte meg ett øyeblikk før den forsvant.

Og så fikk jeg øye på digre kladaser med froske-egg ute i et lite tjern.

Ikke et kvekk eller en bevegelse var å høre så jeg skjønte at i dette området var våryrheten unnagjort.

Et helt hjerte fyllt med egg.

Og en enslig frosk som passet på i den lille, grumsete dammen.

Bare noen få insekter levde et farlig liv i vannskorpa der den satt dørgende stille og ventet.

Neinei, da ble det ikke noen frosker i aksjon. 

Og hvitveisen fikk stå i fred for meg når jeg ruslet hjemover igjen.


Jeg passerte den lille bekken hvor jeg så froske-egg på forrige tur,

og tenkte at kanskje jeg skulle stikke opp til Trondhjemmeren dagen etter. Der kom vi engang  midt i ett av vårens eventyr.

Men det var før jeg interesserte meg for foto.

Hilsen ei Fotokjerring på jakt

Its not a year in your life. . .

. . . its a life in a year.

Helt fra første møte med EF har informasjonen vært god. Det har blitt nøye beskrevet hva som må gjøres og når. Mange begynner forberedelsene allerede høsten før. Av ymse grunner gjorde ikke vi det, og det ble derfor mye som skulle gjøres på ganske kort tid. Brev skulle skrives, video lages, vaksiner tas m.m. Men prosessen har vært problemfri så langt, og vi så frem til avreisemøtet som var sist helg.

Der var det over 200 studenter med foresatte samlet, og like mange skal ha samme møte senere. Altså over 400 studenter som skal til USA.

EF- Education First fremstår som en solid organisasjon. Entusiastiske og tydelige ansatte informerte om ulike temaer angående avreise og opphold. Flere av de hadde selv vært på utveksling. Vi møtte også en amerikansk mor som så langt har tatt imot 17 utvekslingsstudenter sammen med sin familie. Unge ambassadører som hadde vært av gårde forrige skoleår bidro med små innblikk fra egne opplevelser. Trygge og flinke stod de på scenen foran en fullsatt Klingenberg kino og pratet naturlig nok like lettvint på engelsk som på norsk.



Ved ankomst får elevene mulighet til å delta på et 4 dagers velkomstopphold, eller en 10-13 dager lang camp. Allerede her starter eventyret for ungdommene. De får mulighet til å opprette kontakter og bli bedre kjent med de andre elevene fra Norge. Så selv om de færreste av dem kommer til samme sted, er ikke det noe probblem med alle mediene de kan holde kontakten via nå til dags.


 

I løpet av vårsemester får de mulighet til å delta på en EF Dicovery Tour. Herlighet så spennende de kommer til å få det! 



Noen av de får også mulighet til å være ambassadør for EF i etterkant. Delta på møter for kommende studenter og f.eks. være med å jobbe på campen som Vilde ikke gleder seg noe særlig til å delta på. .

Denne herlige jenta er megaklar. Hun må bare gjøre unna noen eksamener og ha med seg et EM i dans først, og vipps så tenker jeg resten av sommeren forsvinner som dugg for solen.

Jeg håper familien som får låne henne et lite år tar godt vare på henne. At de bidrar til å gjøre hennes opphold så spennende og innholdsrikt som hun drømmer om.

Jeg unner deg deg det av hele mitt hjerte og håper det blir et fantastisk år, jenta mi.

Hilsen ei småbekymret Fotokjerring
 

Sjekk ut flotte fotobøker på adressen under:
 https://advrl.com/jmkGOONg
Sponset innlegg
 

Vi har de bare til låns. . .

Processed with VSCO with acg preset
 

. . . er ett uttrykk jeg har hørt mange ganger. Og nå får denne myrsnipa igjen kjenne på at hun ikke er helt fornøyd med lånebetingelsene. Søtnosa Maria, som altså er den førstefødte, dro av sted til Drammen da hun var 17. Men hun bodde sammen med daværende kjæreste, som vi kjente godt, og det var tross alt ikke langt unna. Hun kom hjem hver helg, og det var bare en kort kjøretur for oss om vi ville eller trengte å møtes.

På daværende tidspunkt var Jentungen Vilde 5 år. Så det var ikke slik at det ble stille hjemme selv om en plass rundt middagsbordet brått var tom. Men det er jo alltid litt rart når de ikke er rundt oss hele tiden lenger!

Processed with VSCO with acg preset

 For at overgangen ikke skal bli for stor har jeg lenge fleipet med at Vilde må bli hjemme til hun er minst 30. . .

Sånn blir det ikke. Hun har helt siden hun var liten hatt stor utferdstrang. Drømmen om Amerika har vært der i mange år.

Og nå skal hun snart få drømmen oppfylt.

Jeg skal ikke si annet enn at hun har presset ganske godt på oss oldisene en stund. Men jammen har hun vært flink til å innhente nødvendig informasjon, sende mailer, ta telefoner og annet som har vært nødvendig i startprosessen og kontakten med EF, og mulighetene for et  EF High School Exchange Year.

 


 

Vi var på det første møtet med EF Exchange en lørdag i januar. Vi fikk masse info, og Vilde var igjennom et intervju som var en nødvendig del for å bli utvalgt til programmet. Hun kom kjapt gjennom nåløyet, og allerede mandagen etter fikk jeg telefon om at hun var godkjent som en sterk kandidat. Noen ganger går ting alt for fort. Jeg synes blant annet at de siste 29 årene har gått alt for fort (Søtnosa blir snart 29). Den helgen i januar gikk definitivt alt for fort. For meg! Jentungen min var så klart jublende glad og fornøyd, mens jeg sporenstreks så våren og sommeren forsvinne i tårer og avreisedato.


 

Nå skal jeg ikke la mitt egoistiske mammasavn ta over her. Men det er klart det blir rart når 17 åring nr. 2 stikker av gårde. Ikke til Drammen, men til Amerika. Akkurat som to av min bestefars brødre gjorde, og de kom aldri tilbake.

Og den Jentungen her, som aldri går men danser over gulvene, som midt i leksepugging brått står på hendene foran brannmuren fordi hun bare røre litt på seg, hun som skulle bo hjemme til hun var 30, hun kommer definitivt til å etterlate seg en like tom plass i heimen som storesøsteren. . .

To be continued . . .

Hilsen ei emosjonell Fotokjerring

 
https://advrl.com/x0hcVoDH

ABSTRAKT var temaet. . .



. . . på sist klubbkveld med Kongsberg Kameraklubb. Og jeg sa det egentlig høyt i heimen at da kom jeg ikke til å ta ett eneste bilde. Å JODA

sa Johansen, det gjør du nok.Jeg leste meg opp litt på forhånd, bl a via en eksempel link vi fikk på klubbsiden:

Sjangeren "abstrakt" er særdeles fornøyelig - da "alt" kan passe inn, men utgangspunktet er at motivet ikke skal gjengi noe som er gjenkjennbart.

Ser dere dragen ?

Mens jeg stod og lagde middag den ettermiddagen, tenkte jeg at jeg fikk starte i området rundt Smeltehytta/Kvarten.

Hva er et abstrakt bilde?
Som kunstform er den rundt 100 år gammel. I følge Wikipedia er abstrakt kunst en kunstbetegnelse som hovedsakelig benyttes om nonfigurativ kunst, det vil si et bilde som ikke forestiller eller etterligner noe gjenkjennbart. Den abstrakte kunsten bruker altså ikke form og farge til å representere noe bestemt ved å ligne dette, men snarere å gi en opplevelse av noe som ikke helt hører hjemme i vår sansbare verden. Tilskueren står dermed fritt til selv å legge inn sin egen betydning og tolkning.

Dette er jo et herlig utgangspunkt - du kan ta bilder av hva som helst, så lenge det ikke ser ut som noe.


Jeg går ut fra at dere ser hva dette er, men håper dere finner utsnittet spennende. Og så kan dere jo telle årringer om dere har god tid . . . 


Den lille speilkirken som står nede ved Lågen, nedenfor Smeltehytta har jeg ikke foreviget før. Den har vært der i noen år nå, men jeg er usikker på opprinnelsen. Egentlig kunne jeg trolig laget ett eget innlegg eller tre bare med bilder herfra. Ulikt utsnitt, forskjellig lys, detaljer. Jeg ble som vanlig dypt og inderlig revet med. . .

Jeg kunne godt forklart hva jeg så her.

Men jeg kan jo drøye litt og se om noen av dere lesere ser noe annet enn meg ;-)

En liten detalj jeg ble ganske bergtatt av.

Og det passer vel bra her innunder Kongens berg.

Ennå en detalj fra den lille speilkirken.

Jeg som var redd for at jeg ikke skulle finne ett eneste motiv denne kvelden kom som vanlig hjem med masse bilder på minnebrikken.

Stop! Don't come any closer.

Dere vet vel at det spøker på Kvarten, eller ?

Et av eksempelbildene vi fikk før denne kvelden var av hvitveis.

Så da måtte jeg så klart teste det. Litt lengre lukkertid enn vanlig og slik ble resultatet.

Da vi klubbmedlemmer møttes denne kvelden gikk de andre i retning Nybrua og sentrum av Kongsberg.

Etter at jeg hadde tunet meg inn på temaet måtte jeg bare gjøre meg ferdig med området rundt Kvarten før jeg tuslet etter i retning byen.

Old car.

Jeg møtte noen av de andre på bruenden og fikk litt input om hva de hadde holdt på med. Og dermed var jeg igang igjen ;-).

Litt lengre lukkertid enn vanlig og motivene blir helt nye.

Bilder jeg vanligvis ville slettet om jeg ikke hadde hatt temaet for kvelden i hodet.

Denne bussen tror jeg er på vei ut i Lågen. . . 

Mens vi stod med våre kameraer på bruenden i Kongsberg sentrum ble vi etterhvert oppmerksomme på at bilene bremset ned ved synet av kameraer.


 

Så da til og med politibilen kjørte sakte forbi var det på tide å bryte opp. . .

Men herlighet for en  morsom og lærerik kveld. Og så håper jeg dere finner noen abstrakte bilder på kveldens innlegg. Hvis ikke, er det bare fordi jeg har vært ute og kost meg med kameraet, lekt meg med nye innstillinger og egentlig tatt bilder av det jeg fant. . . 

Hilsen ei Fotokjerring med abstrakte tanker

Vi lever. . .

. . . etter flere timer i ormekrattet dere kunne lese om i forrige innlegg,

var det også på denne turen flott å nyte landskapet og andre detaljer rundt seg. Brunlaneskysten er et naturskjønt område, som garantert har noe å by på for de aller fleste (Det kan du lese mer om i  innlegget Helt ut mot havet).


 

Været var nydelig  og naturen viste seg frem på en hjertelig måte.

Denne lille vannpytten med grønne vekster i var bare en av flere hjerteformasjoner jeg så denne dagen.

Åpne landskap og hav er alltid som balsam for sjelen min. 


 

Tang og tare er små kunstverk i seg selv. Fantastiske variasjoner i form og farge finnes i strandkanten.

Svaner koste seg i solen akkurat som oss landkrabbene på svabergene. 







 

Strandnellik og andre vekster klorer seg fast i små bergsprekker og på forblåste topper.

Öppna landskap så langt øyet kan se.

Allerede om ett par uker tenker jeg det ser ganske annerledes ut når alt har blitt mye grønnere.


Vi så stor forskjell bare på den halvannen uken siden sist vi var her.

Våren skrider frem og knopper og skudd strekker seg mot lyset og varmen.


Denne formasjonen syntes jeg er utrolig flott. Når jeg legger godviljen til kan jeg se et hode i midten, med en lang kropp som slynger seg rundt.

Kanskje det rett og slett er ormens bumerke, vi befant oss ikke så veldig langt unna dens områder;-).

 

Tidligere på dagen hadde Søtnosa uttrykt en liten undring over det vi holdt på med. På daværende tidspunkt stod vi midt ute i sumpen og håpet å få se en ekte frierduell. Den tilstedeværende følelsen av skrekkblandet fryd var et lite øyeblikk bittelitt mer preget av skrekk enn fryd.

Jeg fikk ganske umiddelbart en strofe av Wenche Myhre i hodet,

Na na na na na na na, na na na na na na na,

Vi lever.

Jeg kan med hånden på hjertet si at fotointeressen har endret meg på flere måter.

Når jeg er ute i naturen der ville fugler og dyr bor har jeg en helt annen tilstedeværelse enn før. Jeg virkelig ser på det rundt meg, jeg lytter slik at jeg hører de små lydene og jeg kjenner at alle sanser er vidåpne.

Så når min førstefødte med sin fobi frivillig ble med på dette lille eventyret vet jeg nok svaret på hvorfor.

Vi kjenner blodet i årene, at pulsen øker, at hårene i nakken reiser seg, vi kjenner spenningen og gleden ved det vi får oppleve.

Vi kjenner rett og slett at

VI LEVER.

Hilsen ei livsglad Fotokjerring
 

Ups, I did it again. . .

. . .  jeg dro rett ut i ormesumpen en gang til.

Etter at jeg var med Lise utenfor Stavern første gang, var det flere som ytret at de gjerne skulle opplevd dette selv. Så derfor befant jeg meg brått på Brunlaneskysten igjen, en og en halv uke etter den første turen i området .

Lise ble med oss som lokalkjent og ormeekspert denne gangen også. Så var det Johansen, Søtnosa (vår eldste datter) og Odd Eirik som vi kjenner fra Kongsberg Kameraklubb. Vi ruslet kjekt i vei, og det føltes faktisk mye mindre ubehagelig denne gang. 

Og vi fikk full uttelling med en gang. Johansen dro rett ned i ormebolet etter at den første ormen var observert. Han listet seg rundt og bak knausen slik at han kom nærmere ormen uten å kaste skygge eller forstyrre den på noe vis. Her var det ikke snakk om å vise hverken frykt eller avsky, men tvertimot gjøre det som gjøres måtte for best mulige bilder ;-).



Søtnosa imponerte meg stort. Hun er nok i godt selskap med mange andre som kjenner på en liten snev av fobi for krypende vesner.

Men det tok ikke mange minuttene før hun lå langflat på fjellet for å komme nærmest mulig modellen . . . 


Jeg ble raskt oppmerksom på de andres reaksjoner og iver her i ormeparadiset. Siden jeg nylig hadde hatt mine første ormegrøss her selv, fant jeg det til tider veldig underholdende å følge med på de andre. Og jeg syntes far og datter var ganske søte der de lå side om side med nesa nesten nedi ormeskinnet.

Odd Eirik var ikke snauere. Han fikk pekt ut denne plassen og ble fortalt  at det var to store hunner der på forrige tur.

Så han gikk med lange skritt over myra og var på noen øyeblikk borte for å inspisere forholdene.

Og der lå den ene og koste seg i sola. Som nevnt i første innlegg om ormene, er de veldig vare på bevegelser. Hun trakk seg skyndsomt tilbake i skyggene ved flere anledninger. Men det varte som regel ikke mange minutter før hun kom frem og la seg godt til rette igjen.


At jeg skulle få se Søtnosa sitte på post og vente på en huggorm hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve.

Vel når det er sagt, hadde jeg vel ikke sett for meg en slik tur på egne vegne heller. Og ikke bare èn men to ganger.

Forøvrig lå både far og datter side om side en halv meter unna busken og huggormen innen dagen var over . . .  

Dette er på ingen måte noe jeg vil anbefale andre å gjøre. Men etter å ha observert deres adferd gjennom mange timer, så vi gang på gang at de trekker seg unna med en gang de merker bevegelse. 


Her har Lise stilt seg opp ute i myra. Innenfor en avstand på kanskje 1,5 - 2 meter befant det seg to hanner og en hun. Håpet var å få se de to hannene sloss om hunnen. Paringstiden pågikk for fullt så vi kunne vært så heldige at vi fikk oppleve det. Søtnosa og jeg grøsset oss utover den fuktige stien i frykt for å gå glipp av et spesielt øyeblikk. Jeg kan love at ståpelsen fra mitt første besøk en stund var tilbake på plass. Dessverre ble de nok vàr oss, for de forsvant brått mellom stråene.

Denne karen her hadde bestemt seg for å forlate sitt skjulested og la ut på en lengre ferd. Søtnosa og jeg fulgte den  

fra vår trygge plass oppe på en bergrabb, mens den ormet seg av sted nede i søkket.

Den hadde det ikke spesielt travelt så vi fikk rikelig tid til å følge den første delen av ferden. Både i gesset. . . 



. . . og like gjerne over som under busker. Før den etter hvert forsvant ut mellom stråene. 

Jeg så 8  forskjellige eksemplarer av rasen denne dagen. Lise beveget seg over ett litt større område, og hadde sett 13.

Da vi hadde kommet oss i bilen den kvelden og begynt på hjemturen så jeg at Johansen satt og smilte. Jeg spurte om han var fornøyd, og det kunne han bekrefte. Han kjente en sitrende, barnlig glede over det han hadde fått se og oppleve.

Han er jammen lett å glede han mannen min, det er bare å gi ham en tur til et ormebol faktisk ;-)

Hilsen ei gavmild Fotokjerring
 

Mangfold er spennende, og alle var ikke i Oslo for å løpe sist lørdag . . .

. . . noen stod med svømmehuden godt plantet på bakken også.



Mens andre poserte villig i vannet.

Jeg vet at ikke alle er like glad i fuglene som ferdes i byområder. Av flere grunner, og noen av de er sikkert ganske åpenbare. Personlig setter jeg pris på fuglene uansett hvor de er, og de er ofte fine fotomotiv.

Jeg kunne brukt både timer og dager i Oslo.

Men man får være fornøyd med litt om gangen kanskje, det var allikevel ikke byvandring som var målet med turen i dag.

Det er mange ærverdige bygninger å se, og Stortinget er en av dem.

Selv om kranene i bagrunnen ikke er typisk fotogene, er det engang slik at det er sånn det ser ut der nå.

Som nevnt i tidligere innlegg er jeg født i august, og er trolig en ganske typisk løve.

Det hadde ikke vært meg imot å ligge her og skue utover alle løperne som jogget frem og tilbake, varmet opp, tøyde og bøyde. Men jeg nøyde meg med synet av dette flotte eksemplaret, og lot den få ha plassen sin i fred.

Folk satt og koste seg i sola, spiste is og slappet av overalt hvor det var grønne områder og benker tilgjengelig.

Vann er ofte til fascinasjon for både liten og stor. Siden jeg har fått tildelt min rikelige dose med matintoleranser, synes jeg ofte det er lettere å ha med niste enn å prøve å finne noe ferdigmat jeg kan spise når jeg er på tur. Så jeg fant meg såklart en benk ved vannet, og nøt varmen fra solen som så mange andre. Så på barna som koste seg på denne fine vårdagen. At jeg nesten fikk ei sulten måke i fanget tar jeg som en kompliment. Rester av min egen hjemmelagde pizza fra dagen før så trolig uimotståelig godt ut . . .



Mere vann, her også med såpeskum.

Var det meningen at løperne kunne ta seg en kvikk dukkert etter endt løp?

Denne mannen var utrolig flink til å lage store såpebobler. De svevde elegant avsted rett over hodene på oss som stoppet for å beundre hans kunstverk. Tydelig interesse fra en ung tilskuer her.



Vi er nok flere som ikke helt liker oppførselen til en del representanter av romfolket. Denne ettermiddagen var flere av de svært opptatt med å samle tomflasker løperne kastet fra seg rett før start. Så med ca 11 000 løpere var det mange som tjente noen kroner. Og de kronene var det kamp om. Gatene var kjemisk renset for tomflasker lenge før siste løper var kommet i mål.



Full opp-pakning med både flasker og annet. Jeg observerte henne sittende ved et tre, mens en annen dame samlet flasker, lempet det fra seg hos henne og løp for å finne fler. Så dro de avsted med sine sekker, før de trolig kom tilbake for en ny runde. Mens de holdt på med det plaget de ihvertfall ikke noen.

Men når jeg får en kopp skranglende oppunder nesa, har jeg liten tålmodighet og ennå mindre høflighet.

Greit at de trenger både jobb og penger. Vel, det gjør jeg også, men jeg oppfører meg ikke som en pest og plage på det her viset !



Mangfold er et ord jeg liker. Og det finnes det mange eksempler på i Oslo. 

Flott dame i fargerike klær.

En mann for sin hatt.

Tøff mann med tøff hund.

Som jeg sa innledningsvis, her kunne jeg brukt masse tid. Jeg kunne tilbragt timer på en fortauskafe og bare betraktet mangfoldet rundt meg. Jeg synes det er både fascinerende, flott og underholdende. Men jeg måtte etter et par timer la mangfoldet leve sitt eget liv, mens jeg løp for å ta bilder av Johansen. . .

Wenche Foss tar ett verdig farvel med oss idet vi går til bilen etter en innholdsrik ettermiddag i Oslo.

Jeg er temmelig sikker på at akkurat hun satte pris på mangfoldet også.

Hilsen ei Fotokjerring full av inntrykk
 

Jeg ble med Mr. Duracell til Sentrumsløpet i Oslo. . .



. . . og her var det jammen mange slektninger av ham. Deltagerlistene viser at det var over 11 000 påmeldte.



Og det var virkelig et yrende folkeliv og trangt om saligheten da vi ankom tigerstaden på lørdag.



Vi hadde beregnet god tid, så familiens store løper tok livet med ro og delte litt hvetebolle med fuglene.



Mens han møtte kollegaer i Canon som også skulle delta i Sentrumsløpet 2017 ruslet jeg rundt i byen og kjente på pulsen, nesten bokstavelig talt. De som skulle løpe ti kilometer startet først, og det var utrolig mange engasjerte tilskuere utenfor løpefeltet.

 



 

Far i huset er opplagt og blid før start. 



I første rekke er konsentrasjonen stor 30 sekunder før det braker løs.



Også er tusenvis av løpere i gang med sin 5 kilometer.



Halvveis i løpet har Nadine (i hvit T skjorte) fortsatt lett og fin løpestil.

Hun er Tommy`s kollega og det var de to som deltok fra Kongsberg avdelingen.



Mr Duracell  kommer hakk i hæl og er ikke utladet ennå han heller. 



Rett før mål er konsentrasjonen og siste spurt litt mer synlig tilstede.



Løpet er unnagjort og medaljen på plass. Han gjennomførte på 30.33 . Målet var 30 blank.

Men etter kun 7 ukers trening med et par løpeturer i uken syntes resten av Fanklubben at han bør være strålende fornøyd med resultatet.

Han hadde passert Nadine i siste delen av løpet og hun kom inn på 33.17.

Gratulerer med vel gjennomført begge to!



Da vi ruslet oppover gata på vei mot parkeringen var flinke arbeidere allerede i gang med å rydde startområdet.

Det var fortsatt løpere ute i siste del av løypa, så her var effektiviteten stor.



Om jeg hadde en slik kul hatt i mitt eie, skulle jeg brukt den denne dagen, tatt den av og bukket i støvet.

For Nadine og Tommy, og alle de andre tusenvis av spreke folk som løp ei hel eller halv mil i Oslo`s gater på lørdag.

Hilsen ei imponert Fotokjerring

Tørst. . .

. . . jeg husker èn spesiell gang som jeg ble veldig, veeeldig tørst.  Det var i tenårene, og jeg befant meg på hytta i Numedal. Jeg ble med ei venninne og hennes far opp til setra deres. Faren brukte ikke så lang tid på det som skulle ordnes, og vi jentene var liksom ikke klare for å bli med hjem igjen så fort. Eplekjekke som vi var sa vi at vi godt kunne hjem igjen, hvis vi fikk bli der oppe ved vannet en stund til. Det fikk vi.

I de dager hadde jeg allerede funnet mine favorittsko. Sorte tresko. Jeg brukte det hver sommer og hele sommeren i mange år.


 

Selvfølgelig hadde jeg på meg tresko den dagen også. Og vi gikk og gikk og gikk og gikk. Jeg tror faktisk turen hjem igjen til bygda var på ei god mil.

Og sånn midt på sommeren når det er litt god sommervarme blir man etter hvert tørst. Jeg tror jeg ble en smule øm i føttene selv om de var godt vant med disse «trebånnene». Men det som etter hvert ble altoverskyggende var tørsten. Det eneste jeg kunne tenke på til slutt var iskald Solo. Ordentlig iskald sånn at du får hjernefrys når du drikker og kullsyren bobler så det nesten svir bakerst i ganen. Jeg kunne slaktet en sparegris for en Solo der og da!

Nå er det ikke det at jeg går rundt og er sånn tørst hele tiden, men det var følelsen jeg ville beskrive: Må ha det, bare ha det.

Og sånn har jeg det på våren, jeg bare ut. Ut og se naturen våkne til liv, kjenne på luktene, høre på lydene og rett og slett bare være ute. Utferdstrangen er like sterk som tørsten var den gangen. Jeg må ikke alltid på tur, jeg koser meg i hagen også. Men det å se og oppleve nye steder og ting er stort sett alltid fint.

Jeg har ikke noe problem med dørstokkmila i sommerhalvåret. Men jeg kjenner jeg blir litt snurt når det siste snøfallet kommer ganggang. Blir denne vinteren aldri ferdig med etter skjelvene ?

Uansett, jeg tror det blir fint vær i helgen og jeg skal nok få slukket tørsten min. Han far i huset tror jo han er Mr Duracell himself. Når han ikke er på fototur, klubbkveld, styremøter eller øver sine teater replikker må han ut og springe. Så i morgen får jeg bli med en tur til Oslo og dokumentere at han gjennomfører sentrumsløpet.


 

Og på søndag tror jeg jammen det blir en tur til ormebolet igjen. Var visst flere som hadde lyst til å dra dit, Mr Duracell er så klart en av dem. Han ligger ikke på latsiden den mannen min, nei. . .

Vi har en ledig plass i bilen om noen bare være med . . .

Hilsen ei turglad Fotokjerring som fortsatt bruker tresko men tar med Pepsi Max og gummistøvler på søndag.

Reisebrev fra sommeren 2016. . .


. . . vi fortsatte til flotte Randaberg etter å ha forlatt et litt slitent motell på Solastrand. Med slitent motell får jeg opp bilder på netthinnen av noen gamle detektimer og triste rom med enda tristere gjerninger. Det var renere og penere enn slike steder fremstilles som i småskumle filmer. Men det var slitent, og de ansatte som i perioder var å finne snakket enten begrenset engelsk, eller polsk seg imellom. . .

 

Randaberg er Norges minste fastlandskommune.

Området ligger i Rogaland som Jærens nordre spiss, med bl.a. Stavanger og Nordsjøen som nærmeste naboer.

Slepebåt i tjeneste.

Og veldig morsomt å kjenne igjen enkelte navn fra mine få år i oljebransjen.

 

Synkronhester.

Full fart ute i havet.

Sauer er ålræite dyr også på Jæren.

Her ser man raskt koblinger mellom oljeindustrien som har vært en stor og viktig næring i mange år, og landbruket som har vært det mye lengre.

 

 



Et fantastisk landskap som jeg kunne brukt mange dager på å beundre og utforske.

 

Solhatter og humlesurr er også hjertelig til stede.

Jeg har en lidenskap for vinduer. Dette "fiskebruket" og lyset traff meg midt i hjertet.

Måkene er alltid tilstedeværende ved kysten.

Denne nebbete fuglen hadde det faktisk godt lukket da den streifet over oss før vi dro videre.

 

Hilsen ei fornøyd men til tider smånebbete Fotokjerring :-)

 

Fiskumvannet naturreservat. . .

. . . der var det  ikke mange fuglene å se. . .

. . . da vi tok en tur dit en av de siste dagene i påsken.

Nå skal det sies at det var en ganske grå, kald og vindfull dag da vi dro fra Kongsberg, og det var ikke så mye bedre den ca 20 minutters kjøreturen unna.

Vi gikk gjennom et område med mye gammel bjørkeskog og mange spennende vekster.

Her finnes utallige fuglekasser av nyere og eldre dato.

Mange av de har nummer og navn slik at det er lett for "gårdeierne" og holde oppsyn med leieboerne. Denne har var av god, gammel årgang.

Vi møtte også en riktig gammel tørrpinn.

 

Noen av de få fuglene vi så skvaldret i vei langt over hodene på oss.

Det skjedde ganske umiddelbart etter at vi hørte en liten motorbåt ute i vika på vår vei utover til  fugletårnet . . .




Her ser dere fugletårnet som ligger i utløpet av elven Dørja.



Hm, en ekkel trapp for ei Fotokjerring med det som kalles høydeskrekk. Men første nivå ble forsert med deler av æren i behold. Det vil si at jeg kom meg opp til vinduene. Det var veeldig kaldt der den dagen så jeg prøvde ikke siste del av trappen som førte opp til panoramautsikten. 

Her er tydelige våtmarker, ja. Vi så noen fugler langt der ute. Men 300 mm zoom var ikke nok for bra bilder denne gangen.

Her har leieboerne bodd tett tidligere år.

Elven Dørja er ca 12 km lang, har sitt utspring i skogsvannet Dørsjø, og munner ut i Fiskumvannet.

Her blir det nok frodig og fint utover sommeren, og dette blir garantert ikke mitt både første og siste besøk.

Det er i sannhet et våtmarksområde. Gummistøvler er lurt å ha med om man planlegger en tur hit.

Men all ære til ildsjeler som har gjort det fremkommelig for hobbyfotografer, turgåere og fugleinteresserte.

Vi kjørte Åssideveien hjemover til Kongsberg.

I det vi tok en stopp og så oss tilbake så vi snøbygene komme tett innover mot området vi nylig hadde forlatt.

Åssideveien er av mange kjent for den rike forekomsten av blåveis.

På denne kalde dagen var de ikke så villige til å vise seg frem.

Men det stod utallige små tuer nedover åssiden, og flere blir det garantert når varmen kommer for alvor.

Når vi snudde blikket mot Kongsberg igjen så vi at snøbygene også nesten dekket Knuten.

Så vi reiste hjem til vårt lille rede og koste oss innendørs resten av dagen.

Hilsen ei forblåst Fotokjerring


 

 

Vi ankom den praktfulle Bøkeskogen i Larvik. . .


 

. . . etter en dag med mange inntrykk og mye vind. Vi begynte vel egentlig å bli litt småfrosne både UnnTove og jeg, men vi var ikke klare for hjemtur før vi hadde vært innom det som i utgangspunktet var målet for utflukten vår.


 

Og det er altså så vakkert her nå på våren med store deler av skogbunnen dekket med hvitveis. Den var som et teppe mange steder. Både rundt ærverdige gamle bøker og litt yngre og slankere utgaver.Trolig blir det ennå mer hvitveis de nærmeste par ukene.



Her er det brede fine turveier og lett fremkommelig for de fleste.

Så tidlig på våren er det luftig og åpent å gå her.

Senere på året, som her i oktober 2016, er det helt annerledes.

 



Rester av trær som har måttet takke for seg.



Et mosegrodd hjerte av stein.

Huff, det hørtes ikke bra ut, og jeg håper jeg aldri får det selv!

 



Nei da er det bedre med disse små vårtegnene som strekker seg mot lyset og sola.

 

Man føler seg ikke så kjempestor under disse langstrakte trær.

Om noen få uker, når løvet har sprunget ut, kommer trærne til å ligge som et tak over oss små mennesker som går her.



Igjen et bilde fra oktober 2016, men da hadde allerede en hel del løv falt av.



Det er stor bolignød blant flaggermus når det gjelder trygge og sikre steder hvor hunnen kan oppbevare ungene sine og selv sove på dagen. Henger man opp en kasse i et område med mye flaggermus, kan man hjelpe til å bedre livsbetingelsene for disse interessante og vernede dyrene og i tillegg få et lite innblikk i deres levevei.

Kilde: http://www.zoologi.no/flaggermus/kasser/

 


Her i denne skogen svermet bl. a. en av poesiens mestere, Bjørnstjerne Bjørnson. Kanskje risset han også sin kjærlighet inn i en av bøkestammene, slik mange andre har gjort opp gjennom tidene.

Han har i alle fall risset inn et spor hos meg:

 

Jeg velger meg april I den det gamle faller,

I den det ny får feste; det volder litt rabalder,-

Dog fred er ei det beste, men at man noe vil,

 

Jeg velger meg april, fordi den stormer, feier,

Fordi den smiler, smelter, fordi den evnen eier,

Fordi den krefter velter,- i den blir somren til !

Tusen takk for nok en herlig tur med deg Unn Tove Lind, denne gang på en flott aprildag. Det at du alltid er åpen for det dagen bringer, den tid det tar, i tillegg til mye latter og moro underveis, gjør at du er en perfekt turvenninne for meg.

Hilsen ei takknemlig Fotokjerring

 

Helt ut mot havet. . .

. . . etter de små ormegrøss jeg skrev om i mitt forrige innlegg var det etter hvert helt greit å forflytte seg til et litt annet terreng. 

 

Når man vanligvis ferdes mest i de dype skoger er det forfriskende godt med en tur til kysten.

 

Se havet, høre lyden og kjenne lukta av det.

Her ute på svabergene kunne jeg virkelig senke skuldrene og ta innover meg det flotte landskapet rundt meg.



Men vi måtte også ha litt påfyll av mat og drikke, og fant oss en lun plass for medbrakt niste.

 

Og det er jo så mye fint og artig å se.

Denne steinen over for eksempel.Om jeg ser bort fra fargene klarer jeg allikevel ikke helt å bestemme meg:

Er det en hval sett forfra?

Eller er det frosken Kermit som snurper litt på munnen etter en litt tåpelig kommentar?


Her så vi alle tre reinsdyret med hornene intakt.


Og dette er uten tvil en gulflyndre.

Nydelige farger og planter i vannkanten.

Og her er naturens eget pissoar.

Ikke så mange blomster å se ennå, men snart kommer de for fullt.

Tvistein fyr i det fjerne.

Spennende formasjoner.

Her finnes også Kyststien som går gjennom frodig svartorskog, over nakne svaberg, grunne viker og forblåste knauser.

Kyststien langs Brunlaneskysten går mellom Stavern - Nevlunghavn - Helgeroa - Ødegården ved Barkevik, en strekning på 35 km.  Kyststien starter ved Fredriksvern Verft midt i Stavern sentrum. 

Kyststien følger ferdselsveier som har vært i bruk over lang tid. Standarden på veien varierer med terreng og underlag, og kan enkelte steder være ulendt for deg som er dårlig til beins.  Husk at kyststien går langs skog, fuktige strandenger og glattskurte svaberg.  Lette gummistøvler kan derfor være egnet fottøy. 

Kyststien egner seg ikke for sykkel.

Hvis man velger å gå bare deler av stien, så er det skiltet til "Kyststien" flere plasser langs riksvei 301.  Der finnes det også godt med parkeringsplasser.  Går man raskt, bruker man ca. 10 minutter pr. km.  I kupert terreng bruker man dobbelt så mye.  Husk at strekningen er målt i "teoretisk luftlinje" og at den virkelige distansen, i kupert terreng, blir betydelig lenger. Med pauser og rasting går det fort 9 - 10 timer.  Du behøver jo ikke å gå hele med en gang. Velg deg ut en passende distanse og nyt den i stedet. Her er lengde og terreng nok til flere turer.

FERDSELSREGLER
Du ønskes velkommen som bruker av Kyststien, men vi ber deg å verne om natur og dyreliv.
Friluftsloven slår fast menigmanns rett til fritt å ferdes i utmark, men det er en frihet under ansvar.

Hundeeiere
Det er svært mange brukere av Kyststien, ta hensyn til disse, både folk og dyr.
Hundeeiere oppfordres til å ha sin hund i bånd langs Kyststien hele året.

Kilde.: Guide til kyststien


Og vips så er vi snart tilbake ved bilene. Unn Tove og jeg må ta farvel med Lise etter en fantastisk fin dag. Og vi farter videre i kveldingen for å stikke innom det som egentlig var målet med turen; Bøkeskogen :-)

Hilsen ei Fotokjerring full av inntrykk

 

Her begynner ormens område. . .


 

. . . sa Lise da vi rundet en sving, og et fuktig område med høyt siv lå foran oss. Det var lagt ut planker flere steder, så det var greit å forsere de våteste partiene. Jeg skal ærlig innrømme at jeg på dette tidspunkt gjerne skulle vært utstyrt med øyne i nakken også. Og vadestøvler. Jeg kjente jeg var ganske skvetten, og jeg hadde hivd meg ut i noe som var en smule utenfor min komfortsone.

Dette var kjent territorium for Lise og det var ikke spørsmål om men når vi ville finne orm. Jeg hadde jo mine tvil, men ståpelsen holdt seg uansett i stram givakt. Siden ormen ikke har ører gjorde det ikke noe om vi skravlet. Men den er utrolig var på bevegelse, så vi måtte trå uhyre varsomt.



Man skal bruke øynene godt for å få øye på de enkelte steder. . . 

(Jeg bare nevner det, men det blir værre altså)

Og Lise var utrolig treffsikker. Vi gikk opp på den ene av to knauser som hadde en grop mellom seg. Nedi der var det lunt og godt, steiner og lave krypende busker og mange gjemmesteder.

Her er 2 stykker fremme og varmer seg. 

Jeg skulle finne ut at jeg rett og slett så ned på et ekte ormebol. Jeg var i et område jeg ikke ville tenkt det skulle finnes orm, og så fikk jeg senere vite at dette trolig er en av de beste yngleplassene i landet!

 

Her ligger et par stykker stille for fotografene.


Rester etter hamskifte var ikke vanskelig å finne.


Som nevnt er Lise en dame som har utrolig mye kunnskap om huggormen. Hvor den lever, hvordan den reagerer på mennesker, hvordan man skal nærme seg uten å forstyrre, og uten eventuelt selv å være i fare. Her står hun en liten meter unna 2 stykker vi vet ligger rett under pilen min.Hun har gått ned fra fjellet, rundt busken på baksiden og står på stein. Når vi beveger oss på stein merker de ingen vibrasjoner og vil derfor ikke være så på vakt.

Norsk Helseinformatikk skriver at kun ca 30 prosent av bittene fra huggorm er såkalt tørre bitt. Altså uten gift.



De er super raske, og man må se de akkurat der og da. Ellers kan de være borte igjen.


Et forholdsvis langt eksemplar.

Jeg sier bevisst ikke akkurat hvor vi var, annet enn at det var utenfor Stavern. Jeg tenker at jeg ikke behøver å skremme turgåere unødig. De vil allikevel som regel skremme ormen lenge før de rekker å se den. Om man ikke har mer kunnskap enn jeg hadde, vet hvor man skal lete, beveger seg meget stille og ikke kaster skygge. . .
 

Og her kommer et par stykker og poserer villig før vi sier adjø.

Jeg syntes jeg fikk være med på et eventyr den dagen. At Lise Hetty Finstad på strak arm ba med ei fremmed kjerring på tur, (som viste seg å bli to) og at hun så villig delte sin kunnskap er jeg utrolig takknemlig for. I løpet av de timene jeg var i ormenes paradis (ja du leste riktig, jeg var der i flere timer) la ståpelsen seg pent til rette igjen. Jeg fikk se hvor sky disse skapningene er. De iler i ly så fort de føler seg truet. De er også litt nysgjerrige, og selvfølgelig varmesøkende. Så om man er litt tålmodig kommer de gjerne frem igjen. Jeg fikk såpass mye ny kunnskap at jeg følte meg betraktelig roligere da jeg dro enn da jeg kom. Og det var faktisk en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. 



Tusen takk Lise!

Hilsen ei Fotokjerring som på halvstrak arm utfordret egne grenser



 

På vei til huggormens paradis. . .


 

. . . og hvordan jeg havnet der.

I innspurten av påsken avtalte jeg en tur til Bøkeskogen i Larvik med min sprudlende fotovenninne Unn Tove. Turen skulle vi ta på onsdag.

Kvelden før kommenterte jeg bl.a. et huggormbilde på FB. Det ble noen kommentarer frem og tilbake. Og siden ormebildet var delt på siden til Numedal Fotoklubb tenkte jeg feilaktig at damen bodde i Numedal. Jeg er også medlem der og bor jo ikke akkurat permanent i Numedal jeg heller.

Hun tilbød seg å vise frem stedet, og jeg tok kontakt på privat melding som forespurt.

Mens jeg gjorde meg klar til tur morgenen etter tikket det inn melding på Messenger.

Tilfeldighetene ville det altså slik at vi venninnene fra Kongsberg var på tur til Larvik, og det er der vårt nye bekjentskap Lise Hetty Finstad bor. Hun lurte på når det passet å komme, og nevnte at hun hadde tenkt seg på tur igjen samme dag. Herlighet, hvor rart er det ikke noen ganger?

Så jeg fortalte dette til Unn Tove. Hun var som alltid åpen for det dagen bringer, og var helt klar for ormesafari.: «vi tar Bøkeskogen etterpå»!


 

Og dermed satte vi kurs mot Europris utenfor Larvik slik at jeg kunne kjøpe ekstra gummistøvler. De gode jeg hadde hjemme hadde jeg nylig parkert i skapet etter forrige tur. Tenkte at så vått var det ikke i Bøkeskogen nå.

Lise og jeg hadde sett bilde av hverandre på FB og fortalt hva slags biler vi kom i. Vi så hverandre derfor med en gang, og tonen var herlig lettvint og raskt til stede mellom alle tre.

Lise kjørte foran og vi etter. Etter en stund parkerte vi og begynte å rusle utover en grusvei.

Vi skjønte raskt at Lise var en dame med mye mer enn middels interesse, stor kunnskap og omtanke for huggormene.

Jeg syntes det var utrolig rart hvordan tilfeldighetene la ting til rette. Brått var jeg på tur inn i huggormenes mekka, med en utrolig kunnskapsrik og trygg dame. Mindre enn ett halvt døgn tidligere kunne jeg ikke i mine villeste fantasier forutsett at dette skulle skje!

I de dager hvor hoftene mine tillot at jeg fortsatt kunne jogge, hendte det at jeg brått og uventet fant den høye C på mine løpeturer i skogen.

Så jeg kan vel si det slik at jeg har en snev av slangefobi.

Tidligere hadde jeg ikke oppsøkt noe slikt frivillig. Men det var før fotodilla.

Nå tenker jeg heller på hva som kan gi meg ett bra bilde, eller et lite adrenalinkick.

Så dermed befant vi to fotovenninner oss brått på vei til ormesafari i stedet for Bøkeskog.

Er ikke livet herlig, dere?

Om du lurer på om vi fikk et glimt av en huggormhale, skal du ikke åpne mitt neste innlegg.

For jeg fikk et par bilder, må bare rekke å redigere de først siden jeg har vært på farten de siste par dager :-)

Hilsen ei Fotokjerring med ståpels. . .

Inn i de dype skoger. . .

. . . i Vergjedalen.

Litt ovenfor Veggli, nord for Lofthus gård finner man en grusvei som er skiltet Vergjedalsveien.

 

Det er et område jeg ikke har vært i så mange ganger, men her er det utrolig mye spennende å utforske. Og vil man ha følelsen av å være alene ute i villmarka kan dette være et sted å prøve. Det er såpass vilt og øde at jeg ikke drar langt innpå skogene der bare med meg selv i alle fall. Nå vet jo mange av dere at jeg er veldig glad i Japaneren min. Men han begynner å bli en voksen kar, så litt rusk i forgasseren eller andre steder vil sikkert forekomme en vakker dag. Siden mobildekningen ikke rekker så langt innover der heller, har jeg ikke noe ønske om at den vakre dagen skal inntreffe der.

Men nå i Påsken passet det for alle tre medlemmer av den høyst private Hytta Fotoklubb å ta en felles ekskursjon. Så vi dro av sted med til sammen 5 kameraer, trolig dobbelt sett minnebrikker på alle, ekstra batterier og skjerpede sanser.

Det er mye skog og tidvis bratt og ulendt terreng. Og det finnes mange spor etter dyrene som lever her.

 

 


 

I ett område var det veldig synlig at beveren bodde. Et ukjent antall trær var gnagd overende. . .

 . . . og hytta deres var nok ikke bygget på èn sommer.


 

Jeg regnet ikke med at vi hadde så flaks at vi fikk se elg, så da fikk jeg heller forevige det den hadde lagt igjen etter et godt måltid.



Det er mye som er mosegrodd i områder som ikke er overbefolket.

Det er ikke så mange bygninger å se. Men i tidligere tider var det et rikt seterliv mellom Vergjedalen og Eggedal. Mange gårder hadde både en heimseter og en langseter i området.

 


 

En av bygningene man kan se fra veien er den lille Petebua. Den ble trolig brukt av skogsarbeidere som trengte overnatting.

 


 

Mange har vært på stedet og flere har skrevet en hilsen på hytteveggen for utallige år siden. Som her hvor året for visitt var 1910.

 


 

Og så, idet vi er i ferd med å forlate det dypeste av de dype skoger utbryter Johansen.: Der er'n!

Etter å ha lagt ut bildet av elgen på IG og FB fikk jeg spørsmål om jeg ikke var redd. Jeg måtte ærlig svare at det eneste jeg ble redd for var at jeg ikke skulle rekke å få tatt et bilde av den!

På den siste delen av turen fikk vi et glimt av herr og fru Stokkand.

Og vi rakk også et panoramaglimt utover vakre Numedal. Her står vi på motsatt side av Eidsfjell.

Det var en fantastisk tur i godt selskap.

Og det er så utrolig spennende å være ute i naturen hvor ville dyr og fugler har sitt hjem. Man vet aldri hvor eller når man får et glimt av de. Eller om man i det hele tatt får ett glimt. Og kanskje det blir en bjørn neste gang, i Vergjedalen, i multesesongen. . . 

Hilsen ei turglad Fotokjerring

 

 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017
hits