På Telemark Airshow gikk alt strake veien til himmels. . .  

. . .  men det skjedde ikke på Svalbard lufthavn i går.

Men for å ta showet på Notodden først, det var virkelig en del halsbrekkende øvelser. Og det er ikke slik at jeg egentlig har flydilla.

Snarere tvert imot.

Men når man har fått fotodilla er det brått mye forskjellig som blir interessant.

Til dette showet kom det fly og piloter fra mange steder i landet.

Det var mange imponerende øvelser som ble utvist.

Jeg vet bestemt at jeg ufrivillig ville levert måltider fra siste døgn om jeg skulle vært med på noe av dette.

Og det var heldigvis mye røyk uten ild.

Men jammen ble det litt pyro med mer ild enn planlagt også. Og det er jo helt på sin plass at speakeren sier fra over høyttalerne at de 8-10 som prøver å smugrøyke mellom ca 10 000 andre fremmøtte burde skjønne selv at man ikke røyker på en flyplass. Med mange fly på bakken og i luften til enhver tid. Og store tanker fulle av drivstoff.

Så da var det godt å se at bakkemannskap og brannvesen kom kjapt til stede og slukket gressbrannen som oppsto etter litt pyroshow på bakken.

Vi var ikke til hele oppvisningen var slutt. Men det var en nydelig avslutning for oss å se et seilfly som viste luftballett.

Det hele hadde antagelig foregått i total stillhet om det ikke var for den mektige musikken som ble spilt underveis.

Det var en øvelse med stor ståpelsfaktor.

I går kveld hentet jeg Søtnosa på Knutepunktet i Kongsberg, etter noen dagers tur opp til sin hjertens kjær som for tiden jobber på Svalbard. Flyplassen der er, sett i målestokk med de fleste andre flyplasser, rett og slett bitteliten. Det er èn flyavgang pr dag, de dager det i det hele tatt er avgang. Og når personalet med dette ansvarsområdet allikevel ikke klarte å få sendt med bagasjen til de reisende, vel DA var det noen som gjorde jobben sin ganske kleint.  Jeg er glad de ikke satt i kontrolltårnet for å si det sånn. . .

Hilsen ei Fotokjerring som liker seg best på bakken.

På besøk i bigården til Per Ågren. . .

. . . og hans TUSENVIS av bier.

Per er en aktiv og engasjert mann med mange interesser.

Birøkting er en av dem, og dette har han holdt på med i 3 år.

Eksperter mener at Norge trenger 30 000 nye bikuber. Antall bikuber er nesten halvert siden 1980-tallet. Mens det den gang summet i mer enn 70 000 kuber, er dagens tall omtrent 40 000.  Norske birøktere produserer ikke bare honning. Biene bidrar som kjent også til pollinering/bestøving av både frukt, bær og ville vekster i naturen. Deres ferd fra blomst til blomst sørger for spredning av pollen som er viktig for plantenes formering.

Honningbien er viktig for pollinering, men mer enn tusen andre insektarter bidrar til pollinering i Norge-  både ville bier, sommerfugler, biller og blomsterfluer. Mange pollinerende insekter er i tilbakegang fordi leveområdene deres forsvinner.

Det handler også om at birøkterne sikrer norsk matproduksjon og holder et fag i live.

I snitt får man 25 kg honning fra hver kube pr år.

Den oransje flekken på biens ben er nektar den har vært ute og sanket. Nektaren som de omdanner til honning.

Det er ikke en anselig mengde pr individ pr tur akkurat. 

En liten dose røyk kan være nyttig for å dempe gemyttene før kuben åpnes. 

Minst hver 5. dag er Per oppe og jobber med kubene sine. Lister blir skrevet så det er full kontroll på alt som til enhver tid gjøres og sjekkes. Når cellene er fulle av glitrende honning må nye tomme voksplater settes inn, klare til å fylles opp.

I sommer har Per også klart å få frem 5 nye dronningemner. Det er utrolig viktig for å sikre både god produksjon og vekst i bigården.

For å bli en flink birøkter er nok tålmodighet en god egenskap. I tillegg til å beholde roen selv om det bokstavelig talt svermer hett rundt deg.  Lyden fra alle biene ble rimelig intens når han åpnet de mest bebodde kammerne.

Det summet godt rundt oss begge, og noen var så nærgående at de måtte utforske både meg og kameraet nærmere også. Allikevel hersket det en fullkomment fredelig stemning der oppe.

Så fredelig at selv skogmusa snudde ryggen til oss og fortsatte sitt måltid.

Nå har Per nye lagre med helsebringende honning til salgs. I størrelser fra 170 gr. til 2 kg.

Den kan anbefales. Jeg må ut og hente ny forsyning iallefall. . .

Og jeg vet at Per ikke hviler på noen som helst laurbær. Bigården hans har vokst i passende tempo. Og senere i høst skal han delta på verdenskongressen for birøktere. Tipper han kommer tilbake med ennå mer inspirasjon og glede til videre jobb med biene.

Kilder: Per Ågren, Norges Birøkterlag og Dagbladet

Tusen takk Per, dette var  utrolig interessant og spennende å få være med på. Og fredelig.

Og om noen skulle lure:

Det er ikke biene som er innpåslitne gjester rundt grillmat eller reker på terrassen. Det er veps.

Hilsen ei Fotokjerring som liker bier og te med honning.
 

 

Roadtrip 2017-DEL 6,  SKÅNEVIK er et GODT eksempel . . .

. . . på at kombinasjonen møte med et nytt sted og mennesker som byr på seg selv gir minner for livet.

Vi ankom litt utpå kvelden, og heldigvis hadde vi ikke funnet overnatting før vi kom til Skånevik Fjordhotell. Stedet var en perle, og vi ble mottatt av selveste Direktøren, Inger Karin Larsen. En dame med et utrolig engasjement og en sjeldent god og personlig service . Vi fikk låne nøkler til flere rom slik at vi selv kunne velge i hvilken del av hotellet vi ville bo!

Maten var altså helt usedvanlig god og nydelig anrettet. Jeg har jo mine utallige matintoleranser, men fikk fantastisk mat uten noe problem.

Johansen sukket henført mens han inntok hovedretten, og ble en smule fraværende under desserten.

Terningkast 6 for dette måltidet.

At Skånevik også er kjent som ei fantastisk bluesbygd var ukjent for meg.

Hotelldirektøren selv har hatt en viktig rolle i den sammenheng, les gjerne mer om henne her: http://www.skaanevik.no/bluesbygda/om_prosjektet_bluesbygda.htm

Dette er ikke et stort sted med sine ca 600 innbyggere, men allikevel plasserer de seg på kartet med god hjelp av noen ildsjeler. Midt mellom Preikestolen og Trolltunga ligger stedet der og blomster.  Pippifestivalen går av stabelen i hotellhagen hver sommer.

http://www.pippifest.no/

Språkforsker og dikter Ivar  Aasen har også vært her. «Millom bakkar og berg» er vel kjent for de fleste.

Og stedet ligger virkelig nydelig til millom bakkar og berg.

Jeg fikk en fin rusletur etter middagen. Dette stedet har så klart sin historie. 63 ansatte ved Norway Foods fikk i september 2000 beskjed om at den 92 år gamle fabrikken skulle nedlegges. Ikke vanskelig å forstå at det var dramatisk i ei så lita bygd.


Inger Karin har også mange bilder av kunstneren Lars Hertervig på sitt hotell.

Med skam å melde visste jeg ikke mye om ham fra før heller. Men vi fikk et godt innblikk i hans liv og virke av den engasjert direktøren.

https://nkl.snl.no/Lars_Hertervig

Hotellet har sykler til fri disposisjon for sine gjester.

Vi kom for sent og reiste for tidlig, så vi fikk dessverre ikke sjekket om det stemte.

Vårt opphold  ble kort men godt.

Takk til Inger Karin, du plasserte Skånevik på kartet for oss.

http://www.skaanevik.no/bluesbygda/om_prosjektet_bluesbygda.htm

 

Hilsen ei Fotokjerring som gjerne kommer tilbake i bluesfestivalen.

 

 

.

 

Roadtrip 2017, del 5- Avaldsnes, Norges eldste Kongesete . . .

. . . har vært et hellig sted helt siden bronsealderen for mer enn 3000 år siden.

Jeg synes derfor beliggenheten og inngangen til Nordvegen Historiesenter var lagt utrolig diskret og fint i et så historisk område.

Vi startet besøket på kinoen i kjelleren og fikk se en utrolig flott og informativ kortfilm i den spesielle lille kinosalen.

Vi fikk høre historien om hvordan Avaldsnes ble Norges eldste Kongesete. Harald Hårfagre presenterte oss for herskerne som kontrollerte Norvegen fra Avaldsnes -  helt fra bronsealderen og inn i middelalderen. Mange av de kjenner man igjen fra kongesagaer, heltesagaer, kvad og arkeologien.

Denne mannsfiguren var så naturtro at jeg nesten måtte ta på den for å sjekke. 

Vi fikk også et innblikk i den magiske verden som folk en gang trodde var virkelig. Vi så både seidmenn, skjoldmøyer og norrøne guder.

Kilde: avaldsnes.info

Vi ble ganske imponert, både av filmen og det flotte, underjordiske senteret.

 

Etter runden innendørs tuslet vi nedover lia ved Olavskirken, og ut til Vikinggarden Avaldsnes som ligger på ei lita øy.

 

På gårdstunet finnes det både langhus, leidangsnaust, rundhus og flere mindre bygg.

 

Utenfor langhuset satt damer i tidsriktige klær og jobbet med ulike typer håndarbeid.

Kjerra var parkert. . . 

. . . og husbonden selv tok seg en liten hvil.

Med min store lidenskap for vinduer. . .

. . . fant jeg noen skatter her også.

Utenfor gårdstunet finnes mange fine turstier, for de som søker skogens ro. Vikinggarden er åpen for turister hver sommer, og den andre helgen i juni arrangeres det også Vikingfestival her.

I 2012 fant Kongsgårdprosjektet ruinene av middelalderens kongsgård. De ble funnet bare et par uker før Kongsgårdprosjektet avsluttet sine undersøkelser. Dette er den fjerde kongsgården fra middelalderen som er funnet i Norge.

Vår "Norges-vev" fikk virkelig påfyll på Avaldsnes, et fantastisk interessant sted.

Hilsen ei Fotokjerring som liker lukten av historie 

AIRSHOW på Notodden . . .

. . .  oh yes indeed! It was show :-).

Det var mange forskjellige flytyper, og halsbrekkende øvelser. 

It was a lot of different airplanes, and extremely different exercises.

Det startet med fallskjermhoppere, flere av de var 70 år!

The first event was 12  parachutists, some up to 70 years!

Jeg tok alt for mange bilder, og trenger derfor litt mer tid til å presentere de beste.

I took to many pictures, and need a little bit more time to present the best.

Men for en dag ! Og jeg er egentlig litt målløs over hvor stort dette arrangementet var! 

This was a beautiful day in our neighbor municipality.

Gratulerer til Notodden med vel gjennomført!

Hilsen ei dødsimponert Fotokjerring.

Greetings from a really impressed Fotokjerring

(that is going to have a really long flight next year)

I`ll be back with more from Notodden Airshow.

Roadtrip 2017, del 4 - og veien går videre . . .

. . . over sjø og land, mot Haugesund. 

Herlige motiv å hvile blikket på for en ekte landkrabbe.

Vi var en drøy sving utom Karmøy. Men på daværende tidspunkt hadde vi begynt å kikke etter neste overnatting.

Det var stort sett ingenting å finne der ute så vi satte dermed kursen mot Haugesund.

Ikke så mange motiver å finne på veien videre heller.

Og bildene av fugler jeg ikke ser så mye av i innlandet er ikke mye å skryte av.

Men det er noe med øyeblikket der og da

Og brått var vi på vei inn i Haugesund . . . 

. . . og så var det bare å se om lykken stod oss bi angående overnatting der.

Sånn er det å reise litt på lykke og fromme, som man sier. Man vet ikke hva dagen bringer, eller om man finner en ledig seng.

Men vi var særdeles heldige med airbnb igjen.

Madrassen ble raskt testet og godkjent.

Kjøkken og andre faciliteter var i sin skjønneste orden.

En smule andpusten ble jeg riktignok da jeg våget meg ut på verandaen i 5. etg, med bare glassvegger.

Langt ned ja!

Men utsikten og solnedgangen i Haugesund var fantastisk! 

Neste ettermiddag skulle vi en snarvisitt innom Johansens tante Gerd. Sist vi var i Haugesund var i forrige årtusen. Nå bor hun på en annen adresse, og det skulle vise seg at vi egentlig kunne se bort på hustaket hennes fra vår airbnb leilighet. 

Men før den visitten skulle vi besøke spennende Avaldsnes.

Hilsen ei bråtøff Fotokjerring som overvant høydeskrekken.

Roadtrip 2017, del 3- Vanligvis er det JEG som oppfører meg som en elghund med los . . .

. . . når jeg får ferten av gamle steder.

Men denne dagen var det Johansen som først utbrøt da han så skiltet: «Utstein kloster! Der må vi stoppe».

Utstein kloster på Mosterøy ble bygd i 1260-årene, og er Norges eneste bevarte middelalderkloster. Det drives i dag som museum, konsertarena m.m.  

I sine naturskjønne omgivelser ligger det bare ca 30 minutters kjøring fra Stavanger.

Harald Hårfagre hadde sin kongsgård her.

 Så var det altså kloster for augustinermunker i middelalderen, og senere fogdegård på 1700-tallet.

Munkene tilhørte augustinerordenen. De eide betydelige jordeiendommer og hadde nok inntekter til å brødfø 250 personer årlig.

Etter reformasjonen var klosteret ubebodd i lengre perioder.

Ser dere noe på treet ?

Da Christopher Garmann flyttet dit i 1750 ble det forfalne stedet både satt i stand og forandret.

Familien Schanche overtok klosteret i 1885. Koret i kirken ble overført til staten i 1899.

Klosteret eies i dag i sin helhet av Stiftelsen Utstein Kloster.

 

Det sies at det hviler en forbannelse over klosteret. Da Christopher Garmanns unge kone lå for døden, fikk hun sin mann til å love at han ikke skulle gifte seg igjen. Da han allikevel falt for fristelsen og stod foran alteret i Stavanger Domkirke, med en ny brud 20 år senere, så han med ett Cecilia for sitt indre blikk. Han døde åtte dager senere og ligger begravet under klosterkirken. Hans avdøde kone kalles for Den Kvite Dama. Det sies at Cecilia vandrer hvileløst gjennom østfløyen i flagrende, hvite klær.

Dessverre fikk jeg ikke se henne.

Men denne damen kunne jo vært et godt motiv.

Dessverre ødela vesken og mobilen motivet mer enn at klærne var grå ;-).

I et av rommene i 1. etg. fikk vi en magisk og hårreisende vakker opplevelse. Vi hørte før vi ! Men idet vi kom inn i rommet så vi en ung mann som stod med hendene foldet over brystet. Han hadde et aldeles åpent og nesten forundret uttrykk i ansiktet, mens han sang en nydelig gregoriansk sang. Klangen i rommet var til å miste pusten av. Og det var vel det både sangeren selv og vi holdt på å gjøre. Et av disse magiske øyeblikkene man aldri glemmer.

Og det å ta opp kameraet for å ta et bilde av sangeren var overhodet ikke i mine tanker.

Det var noen øyeblikk i mitt liv som alltid kommer til å minne meg om et fantastisk historisk sted.

Som Johansen fikk skikkelig los på. Og det er jeg glad for.

Hilsen ei Fotokjerring som er fornøyd når Johansen får los;-)

Med nål og tråd skal man sy sine bunader . . .

. . . i alle fall om man ser på den imponerende produksjonen til Haldis Bergan.

En gang i tiden ønsket hun seg egentlig en Tinn-stakk. Men det er ikke sånt man bare hiver seg rundt og gjør alene første gang. Så da det ble arrangert kurs i brodering av øst-Telemak bunad ble hun med på det. Selve broderingen startet i 1976, og den var ferdig montert i 1979. Det setter i alle fall tiden litt i perspektiv for egen del. Det var det året jeg traff min hjertens-kjær, og jeg hadde alt annet enn bunader i tankene. Så fikk hun idèen om å brodere bunad til de av sine nieser/nevø som ønsket det til konfirmasjonen! Dermed ble det en øst-telemark til, som Lise Kristin, den eldste av niesene ønsket seg.

Nestemann ut var Lise`s søster Tove Helen. Kurs i Uvdal fulgte. Dermed ble stakken og skjorta til hennes skjæling fra øvre Numedal produsert. Ferdig i tide til konfirmasjonen.

Så ble det en øst-telemarking igjen, som også Helle Merete gjerne takket ja til. Noen kaller den også for Heddalsbunad eller Anne Bamble.  Det er hun som har utarbeidet denne bunaden etter eldre drakt-deler, og hun lagde mange forskjellige mønster til broderingen.  

 

På disse bunadene blir motivene påtegnet delene.

Man velger farger på garnet, og bestemmer til en viss grad selv hvor man vil ha de forskjellige fargene.

Så var Søtnosa mi, Maria, neste i rekken. Ja takk til øst-Telemark bunad igjen.

Nok en bunad ferdig i god tid før den store dagen.

Og at raudtrøya (jakka) ble ferdig noe senere var i sin skjønneste orden.

Inga Yunan og Haldis svinger på stakkene.

Siden Haldis påbegynte denne generøse gaven fikk de selv sin datter Inga Yunan. Og herved tror jeg muligens at min storesøster snart kan begynne å holde kurs i brodering av øst-Telemark bunaden selv. For jammen ble det èn til. Nå bør det riktignok nevnes at hun også sydde en skjælingsdrakt fra øvre Numedal til henne, da hun var mindre. Pluss noen deler til andre bunader.

(We miss you Vilde, Tennessee is too far away. Picture from May 17.th)

Også var det bare Jentungen min, Vilde, igjen. Men der slapp Haldis lettvint unna. Vilde var nemlig så heldig å få overta den broderte Numedalsbunaden etter sin bestemor til den store dagen. Og dermed er mor Aase også med på noen av bildene. Hun broderte den så klart selv for mange år siden. Og siden det har vært en travel sommer for damene i familien, kunne hverken Lise Kristin, Tove Helen eller Vilde delta på dette lille bunadstreffet i naturskjønne omgivelser.

Min blide far i trivelig samvær med Maria og mor Aase som heldigvis poserte selv i bunaden hun har gitt til Vilde.

Min andre søster Reidun har jammen produsert 4 bunader hun også. 2 i barnestørrelse og både skjælingsdrakt og Tinnstakk til seg selv.

 

 

Riktig skotøy er viktig.

 

Jeg vet at Haldis ble snytt for den siste konfirmant gaven. Men hun fant tilbake til sitt opprinnelige ønske om Tinnstakken. Hun fant ut at det skulle gå kurs i Atrå i Telemark. Og dermed har hun og Reidun fartet oppover der med jevne mellomrom i to år. Først saumet de rosesaumen, som broderiet heter, og dermed var det å lære monteringen. Deretter ble det kurs for å veve forkleband/belte, samt søm og brodering av skjorta.

Fantastisk at folk liker å drive med så forskjellige ting.

Og nøkkelen til denne interessen er ikke på mitt knippe.

Hilsen ei trådløs Fotokjerring ;-).

Roadtrip 2017, del 2 - Har du fyr, har du løkte langs din vei . . .

. . . har du fyr, et signal om riktig lei.

Fjøløy fyr, som ble bygget i 1849, ligger i Rennesøy kommune rett nord for Stavanger. Så vi kom ikke så langt før neste stopp. Vi var på vei til Utstein kloster, men så dukket det altså opp et skilt om fyret.

Siden vi hadde et par busser med cruisebåt turister foran oss (fant vi ut senere) kjørte vi like godt ut til fyret først.

Min private linselus er med ;-).

Fyret ligger nydelig til ved Kvitsøyfjorden, med utsikt mot Karmøy i nord, Kvitsøy mot vest, og Tungenes og Randaberg mot sør. Noen av stedene var vi innom sist sommer.

Selve bygningene er dessverre stengt for publikum, men det går en tursti fra fyret og inn til friluftsområdet ved Fjøløy fort. Vi brukte ikke tid på den vandringen, men det er helt klart en flott tur i naturskjønne omgivelser der ute ved havet.

Høye topper også her ute ved havet.

Fyrene skal ikke bare lyse, de skal også fungere som dagmerker. Deres funksjon er nettopp å være synlige fra sjøen både dag og natt. Mens kystbefolkningen ellers har for vane å legge husene ned i landskapet , står fyrene og troner mot havet.

Fantastisk stein-gard laget med hjelp fra naturen selv.

Fyr-bygningenes form har en sammenheng med funksjon. Høyden på fyret er f. eks. bestemt av lengden det skal lyse. Et fyr som står innaskjærs og skal markere leia, er derfor lavt fordi det er i det nære farvannet det har sin funksjon.

Kystfyr skal lyse langt, og er derfor høye for å kompensere for jord-krummingen.

Så da skal jeg vel ikke nevne at det er pga mitt objektiv på dette bildet at det er en viss, eh, vann-krumming.

I Norge er 83 fyr fredet og 11 ligger i Rogaland.

Kilder: Wikipedia og infotavle ved fyret.

Utrolig hva man lærer på sin vei rundt i Norge!

Til slutt vil jeg anbefale dere å sjekke inn på youtube eller spotify og høre på «Hekla stålstrenga» eller «Lars Bremnes»: Har du fyr. . .

Hilsen ei Fotokjerring som liker fyr.

Hvordan er det med DEG . . .

. . . når dubimmelim eller bommelom? På jobben? Går du bare og gjør det, eller passer det liksom ikke helt? Har du noen gang jobbet på kjøpesenter? Åpningstider 10-20, eller 10-21? Kanskje du til og med er dame? Ja det jobber vel også en håndfull menn på kjøpesentre, meeen det er vel ikke menn som er i flertall! Og unnskyld at jeg nevner det, men damer er i ganske mange år i såkalt menstruerende alder!

Jeg har jobbet en del timer med å se gjennom bilder fra Roadtrip?en til Johansen og Fotokjerringa i dag. For å finne utfyllende informasjon om stedene vi fant underveis. Men, jeg har liksom ikke klart å finne roen til å skrive historien på min måte. Fordi jeg fikk en påminnelse om hvordan det var å ha sin jobb på kjøpesenter i mange år, og hvordan det fortsatt er!

Kjøpesentre skal alltid være tilgjengelig, flotte åpningstider, og helst gratis parkering. De fleste kunder er utrolig hyggelige, og er med på å gjøre arbeidsdagen til et fint sted å være.

Men dere,  man, så man. Bare IKKE om man jobber på kjøpesenter, og må ta HELE vakten alene.

10 -21.

Tisse? Nei

Bærsje? Nei

Bytte tampong? Nei

Nå er jeg usmakelig ærlig. Men slik er det for veldig mange kvinner rundt om i vårt kjære Norge, som visstnok er et av verdens beste land å bo i.

Da jeg bestemte meg for å begynne å blogge hadde jeg tenkt at jeg bare skulle skrive om positive ting. Etter hvert ser jeg at det er flere temaer jeg brenner  for, som jeg synes fortjener dagens lys! Så neste gang DU går på et kjøpesenter og synes du får litt dårlig service:

Tenk om du har en person foran deg som har vært på jobb i en 4-5, eller 8-9 timer, som noe INNMARI! Blårussen har laget et budsjett som skal matche Oslo, Bergen, Trondhjem og andre større byer i Norge. Men de færreste byer i Norge har så mange innbyggere og kunder at det er økonomisk forsvarlig å ha åpningstider som matcher storbyene.

Tenk om den personen du har foran deg har tatt seg en togtur for å hjelpe en annen avdeling med en vakt.

Og den siste beskjeden den ansatte får på et nytt sted fra en avdelingsleder ER: På dette senteret nekter vekterne å passe på om man på do!!!

Unnskyld dere, for at jeg brått er ei surmaget Fotokjerring. Men vær så snill å tenk igjennom deres egen arbeidsdag:

 Kan dere i det minste gå på do når dere ? Og tar dere ikke det som en selvfølge?

Med vennlig hilsen ei SKIKKELG forbannet Fotokjerring

Roadtrip 2017, og vi fortsetter på Norgesveven vår. . .

. . . som blir en blanding av minnerike steder og herlige mennesker vi møtte underveis.

Første dag var retningen satt mot Stavanger siden det var der vi snudde sist sommer. Før vi kom så langt måtte vi forsere noen mil ut av Buskerud, mange flere mil gjennom Telemark før vi fortsatte inn i Aust-Agder og endelig til Rogaland. Vi hadde en liten proviant stopp i Seljord. Og mens jeg ventet på min bedre halvdel som gjorde et privat ærend, ble jeg ganske flirfull av noen utrolig skranglete campingvogner som ble fraktet forbi av ditto skranglete biler. (Unnskyld, men en av de hadde malt Sandsvær bak på vogna, så kanskje det er noen jeg kjenner. . .)

Tilbake i transportetappen møtte vi stadig flere vogner i usedvanlig shabby stil, ofte flere i følge. Vi måtte derfor google om noe vi var usikre på, men straks fikk bekreftet: Dagen for åpning av den 19. festivalen i Seljord, som faktisk er Nordens største Countryfestival. Ganske imponerende vil jeg si!

Vi hadde en bitteliten stopp ved Eidsborg stavkyrkje, som jeg for øvrig aldri har hørt om før.

Da vi nærmet oss Dalen måtte vi ha en stopp nedi den hel . . . es bratte lia, slik at jeg unngikk et infarkt! Jeg ble en smule opptatt av rester av dyreskjelett som var malt i sterke farger og hengt opp i fjellveggen. Google har ikke hjulpet meg så langt, jeg vet ikke om de har en bestemt historie eller er hengt opp for «moroskyld».

Biler og campingvogner sleit seg opp denne lia også, og noen av de kjente vi duften av en stund.

Og så kjørte vi og kjørte og kjørte over Sirdalsheiene. De er sikkert flotte, men i regnvær hjemover sist sommer, og i regnvær bortover i år! Vel, det ble nok Sirdalsheier! Byrkjedalstunet er et fantastisk lite sted. Vi stoppet der sist sommer. Jeg hadde gledet meg til å stoppe her igjen. Det gjorde vi også, men p.g.a tunnelarbeid og utbedringer var det sommerlig kolonnekjøring og jeg hadde 20 minutter til rådighet. 

Da var det bare å frese gjennom det fantastiske utsalget, plukke med meg et kjempestort kubbelys som passer i en av mine store lykter og frese ut igjen. Litt sorg i hjertet kjente jeg, men vi hadde et visst tidsskjema. Om dere kommer forbi her vil jeg virkelig anbefale dere å ta en stopp. Stedet i seg selv er kjempehyggelig, men lysstøperiet er i særklasse. 

Bygningen helt til høyre er bygget helt inntil fjellet og dermed er fjellet den innerste veggen i butikken.

Et usannsynlig stort utvalg av varer, og spennende for ei med en viss kjøpelyst.

Smale veier og enorme stein- og fjellmassiv møtte oss på den videre ferden. . . 

. . .i kolonnekjøring inn i Bjerkreim kommune.

Og så var vi brått i Stavanger . . .

. .  . vi fant vår fine airbnb leilighet i gåavstand til sentrum . . .

. . . og lempet våre ting inn før vi ruslet mot byen . . 

. . . og møtte vår gode venninne Gro fra Kongsberg.

Hun har vært sporty nok til å flytte fra hus og hjem en periode for å ta et vikariat i en annen oljeby enn Kongsberg.

Og brått var vår første dag på tur, og en hyggelig kveld over.

Hilsen ei megafornøyd Fotokjerring

 

 

WOW, Tor Magnus Anfinsen . . .

Dette vakre Kongsbergmotivet er det nyeste bildet, og er satt sammen av totalt  24 bilder. Dermed fremstår det akkurat slik øynene oppfatter det i virkeligheten. Foto: Tor Magnus Anfinsen

. . .  for noen bilder, og gratulerer med flott utstilling på Kåre João Café & Bar! Jeg visste vel egentlig at jeg ikke kom til å bli skuffet da jeg gikk på denne utstillingen. Tor Magnus har fotografert i 25 år, og har tilegnet seg masse kunnskap. Han er en blid og sympatisk bergenser som havnet her i 2009. Hans kone var ikke helt fornøyd med å bli boende på Vestlandet, med sin familie langt unna, og dermed fant hun en passende jobb for sin mann å søke her på Østlandet. Det kaller jeg en løsningsorientert kone:-).

Bedriftens signaturbilde av Saggrendadammen er etterhvert sett av svært mange. Foto: Tor Magnus Anfinsen

Tor Magnus og hans medarbeider og kompanjong Terje Dalseng har kjent hverandre i mange år. De var de første som flyttet inn på Innovasjonsloftet i Kongsberg. Tor Magnus ringte sin venn 23. desember 2016 og spurte om han ville være med å starte firmaet Tema Innovasjon. Terje sa ja, og allerede 14 januar 2017 var han på plass som førstemann på dette spennende loftet, som hadde åpning dagen etter.

Tema Innovasjon driver med innovasjon og salg av produkter og tjenester innen data, foto og rådgivning. De har 3 avdelinger: Tema Foto, som leverer foto produkter og tjenester med høy kvalitet til spiselige priser. Tema Rådgivning løser utfordringer, finner nye løsninger og ser nye muligheter. Tema Forskning og Utvikling utvikler og finner opp løsninger for å gjøre hverdagen lettere for samfunnet rundt oss.

Motiv fra Kvalvikstranden i Lofoten, og fotografens favorittøyeblikk. Dette er et HDR panorama bilde som er satt sammen av 15 bilder. Dermed får man frem  alle detaljer både i de mørkeste og lyseste partiene. Foto: Tor Magnus Anfinsen

Beautiful Norway ble opprettet allerede i 2010, og Beautiful Kongsberg har vært planlagt like lenge. Jeg vet tilfeldigvis at Tor Magnus er en av flere dyktige fotografer som har blitt fremmet av Visit Norway. Beautiful Kongsberg siden er alle velkomne til å dele bilder, filmer og historier om Kongsberg. Altså en side hvor alle kan være med å promotere den vakre byen vår uten at det koster noe.

Hyggelig at ordføreren vår også besøkte utstillingen på åpningen. Foto: Anlaug BJ

Disse flotte herrer har ikke akkurat små visjoner for fremtiden. De ønsker å skape 100 arbeidsplasser i og rundt sin bedrift. F.eks ved å være med å lage en ekstra aktivitet som denne utstillingen hos Kåre João Café & Bar, og samarbeide med andre mindre og større bedrifter. Lise Kristin Hjermundrud er en av deres samarbeidspartnere på Innovasjonsloftet, og jeg vet at det kommer til å skje mye spennende hos henne også utover høsten. Tema innovasjon har allerede 3 ansatte og er i ferd med å bli 4.

De føler også et stort samfunnsansvar. De har lyst til å lage et ungdomshus/møtested for ungdommene i Kongsberg. Gjerne i samarbeid med Kirkens Bymisjon, Fontenehuset og PS Hotell i Oslo.

Som langtidsvisjoner kan de kreative herrer by på dette:

1. Lage verdens beste spill. De har intet mindre enn 12 års strategi klar.

2. Selge flomvernsystem og timelaps system globalt.

Her har vi altså to totalt uredde menn som har store planer, store kunnskaper, tro på seg selv og dermed stor gjennomføringsevne.

Jeg fikk nylig servert et passende motto av min venninne Elisabeth D, uttalt av selveste John F. Kennedy: Sikt alltid mot månen, selv om du bommer, lander du blant stjernene.

Kjære Tor Magnus og Terje, jeg er sikker på at dere lander blant stjernene.

Og det skulle ikke forundre meg det minste om dere brått lander på månen også. 

Hilsen ei Fotokjerring som heier på dere.

Dalen Hotel i Telemark. . .

. . . ble høydepunktet på siste etappe av fjorårets roadtrip med Johansen. Etter å ha overnattet på en litt sliten familiecamping i nærheten, fremstod hotellet som det reneste Soria Moria da vi ruslet bort utpå morgenen.

Og stedet har jo også en lang historie.

 

Allerede på 1800-tallet var turiststrømmen stor på Dalen pga Telemarkskanalen. Men stedet manglet et luksussted for rike og prominente gjester. Hotellet stod ferdig i 1894 og bærer preg av inspirasjon fra både stavkirker og vikingtiden. Kong Oscar II, kong Haakon VII og dronning Maud med daværende kronprins Olav er noen av gjestene som har vært der.

Tyskerne tok bygget under andre verdenskrig, og senere kjøpte predikanten Aage Samuelsen stedet. Han klarte aldri å få fullført restaurering av bygningene, men sørget for mye oppmerksomhet.

I 1992 gjenåpnet hotellet, og har senere fått flere priser for restaureringen.

 

Hotellets historie omtaler også Miss Greenfield, en berømt engelsk lady som ankom stedet på slutten av 1800-tallet. Hun skal ha født et barn på rom nr. 17, og deretter returnert til England uten å ha gitt beskjed til noen på hotellet. Døren til rommet var barrikadert, og etter at den ble brutt opp, fant man et dødt barn. Det er ukjent om ladyen drepte barnet eller om det var dødfødt. Hun skulle uansett stilles for retten i England, men tok sitt eget liv før rettssaken begynte.

Hun vandrer visstnok hvileløst rundt på hotellet, og det sies at spesielt menn merker hennes nærvær på dette rommet.

Her kunne jeg gjerne vært noen dager, og tatt et dypdykk i dette fantastiske hotellets historie!

Kilde: Wikipedia

Vår videre ferd hjemover måtte uansett fortsette.

I Fyresdal passet det å ta en liten matpause. Bygdemuseumet tok seg godt ut i det vi tuslet forbi. . . 

 

. . . vi fant også et hyggelig galleri med mye fint å se på. Da jeg kom ut igjen derfra følte jeg meg liksom litt beglodd . . .

. . . eller rett og slett Uglesett ;-).

Dette motivet hadde jeg med på fotoutstillingen tidligere i sommer, og var en del av "Vindu mot verden" serien min. 

Jeg elsker vinduer, om noen skulle lure:-).

 

Og vips så var vi på Meheia, Kongsberg kommune, bare noen kilometer til vi var hjemme. . .

. . . men vi tok ikke sommerens siste bad der. Vi reiste rett hjem.

Etter en herlig tur.

Litt slitne etter mye skog og fjell og landevei det siste døgnet. 

Men fulle av mange fantastisk flotte inntrykk av en liten del av Norge.

Vi likte det så godt at vi har planer om å ta en snei av landet hvert år heretter om vi får det til.

Vi fikk det til i år igjen, og jeg håper jeg kan klare å formidle noen av årets opplevelser på en god måte utover sensommeren :-).

 Det er så mange flotte steder og fine folk som byr på seg selv.

Hilsen ei takknemlig Fotokjerring.

Smakebiter fra vår roadtrip 2017. . .

. . . og det er utrolig vanskelig å velge bilder etter en innholdsrik tur! Her har vi en sommerlig kolonnekjøring fra Byrkjedalstunet (som jeg må nevne senere), pga av veiutbedringer og farlig smale veier ;-).

Vi hadde magiske opplevelser på Utstein kloster.

Avaldsnes. Hvordan kan hår og skjegg se så ekte ut på en dukke . . .

Skånevik Fjordhotell og en fanastisk vertinne som visste å by på seg selv på en herlig måte. . . 

 

. . . i Bluesbygda Skånevik. Ikke bare Notodden altså;-).

Baroniet Rosendal.

Et fantastisk sted.

Da vi kom til Flåm ble jeg overveldet over den enorme tilstrømmingen av turister.

. . . jeg sang stadig vekk for Johansen: No ser eg atter slike fjell og dalar. . .

For de så vi mange av. Og tuneller, bobiler og campingvogner :-)

Og så kom vi til fantastiske Lusterfjorden. En utsikt man bare kunne drømme om. Og ja, det var på vår 35 bryllupsdag :-).

Vi fikk en ekstra gjest utpå natta, og dermed fikk vi alle en opplevelse vi hadde drømt om dagen etter :-)

Etter at Johansen og fr Lind hadde servert meg både kake, jordbær, mørk sjokoloade, fyrverkeri og pakker,

tok Johansen seg uten å nøle et forfriskende bad i Lusterfjorden:-)

 

Og så var vi på vei gjennom trollskog, oppover mot Harastulen. . . 

. . .  til Luster Sanatorium. 

 

Et sted med en lang historie.

Og en fantastisk utsikt fra 4 etg !

Hågen er en bemerkelsesverdig ung mann. Veldig kunnskapsrik og en flott formidler.

Jeg har ikke klart å fordøye alle inntrykkene fra dette stedet ennå - det var sterkt og flott!

Historie, fotomotiver og ikke minst en engasjert guide :-)

Dagen på Luster ble lang, men vi fant en overnatting i siste sekund.

Alle var nok litt støle i kroppen etter en natt i lavvo, men det var glemt i det vi så denne utsikten i Vang i Valdres:-).

Vi hadde noen stopp underveis, dette var jo bare starten på dagen :-). 

Bl a på Hønefoss sammen med NRK :-)

Jeg gleder meg til å stupe ned i bildemappen fra årets roadtrip. Men først bør jeg nok avslutte med fjorårets tur . . . 

Hilsen ei Fotokjerring som har hatt noen

fantastiske dager :)

 

 

 

 

 

Å kutte navlestrengen er oppskrytte greier . . .



. . . særlig den andre gangen det gjøres. Nå er det ikke slik at jeg fysisk har kuttet noen navlestrenger før, jeg ble jo selv kuttet i da vi fikk disse to fine jentene våre. Og vanligvis er det en papsemann som tar det kuttet.



 

Men nå har jeg for annen gang gjort det psykiske kuttet, og det er ikke helt godt. Kuttingen skjer med mye skarpere redskap, og altfor brått!

(To cut the umbilical cord is scratched, especially in the psychological way)

Gleden ved å få et nyfødt under i armene gir ofte en nybakt mor ukontrollerte og vedtatt godkjente gråtetokter.

( The pleasue of getting a newborn child in the arms, can give a newborn mother uncontrollable crying.. . .)

Gleden ved å sende dette underet alene ut i verden 17 år senere, er for øyeblikket diskutabelt for min del.

(The pleasure of sending this great child half around the world alone 17 years after, is debatable to me right now.)


 

De ukontrollerte fossefallene av kortere og lengre varighet er trolig ikke like vedtatt godkjente heller.

Jeg går aldri på butikken uten et lite lag med ansiktsmaling. Men, jeg gjorde det i dag. Det er ikke så lekkert å komme med svarte striper nedover kinnene akkurat. Det er trolig bedre å komme blek, men noenlunde fattet.

(I never go to the store without a small layer of face painting;-). But I did today. It is probably better to look pale than hysterical. . . )

Denne kjære Jentungen påsto for noen dager siden at jeg også holdt på med øyevasking da storesøsteren flyttet ut. Søtnosa flyttet merkelig nok også første gang da hun var 17. Da var altså Jentungen bare 5 år, og jeg tror nok kanskje, muligens at hun husker feil. Altså Søtnosa flyttet jo bare til Drammen, og kom hjem stort sett hver helg! Hm, kan hun huske rett . . . ?


 

Vel, nå har vår kjære Vilde vært på farten i snart et døgn, og snart er hun på plass på camp i New York. I slutten av neste uke drar hun videre til en flott familie i Tennessee. Og dermed starter eventyret som hun har drømt om så lenge, og som de sa på avreisemøtet med EF.: This is not a year in your life, its a life in a year.

(Well now our dear Vilde, or Venus ,for my third cousins Greg and Dave, has travelled half around the world and has arrived New York. I can't really believe it yet! She is now going to a great camp with the  EF organization, and then heading for Tennessee).





The pigeons will keep the trampoline busy.

Have a wonderful year my dear Vilde, love you to the moon and back 😊

Hilsen ei Fotokjerring med utrolig blanke, fine øyne.

(Love from your mum Fotokjerringa.blogg.no with beautiful bright eyes)

Det var en gang en mann . . .


 

. . . som red forbi en elv. Ved et fossefall satt Nøkken og spilte på sin fiolin mens han sang:



"På dommedag, på dommedag,
da skal jeg få Guds nåde. . . 



På dommedag, på dommedag,
da skal jeg få Guds nåde."




Mannen ropte til Nøkken: "Du hører til trollpakket og kommer aldri til å bli salig.



 

At du skal få komme til himmelriket er like sannsynlig som at dette sopelimet jeg har i hånden, skal få nye skudd og blad på det."

 





Da Nøkken hørte dette sluttet han straks å spille, og dukket gråtende ned i fossen og forsvant.

 


 

Mannen fortsatte videre på hesteryggen.

Men da han hadde ridd en liten stund, begynte det plutselig å spire grønne skudd og blad fra sopelimet.

 


Svensk sagn oversatt av Eirin Edvardsen, 2014


Hilsen ei Fotokjerring som elsker både gamle sagn - og nøkkeroser :-).

De siste liflige toner . . .

. . . fra årets jazzfestival i Kongsberg er stilnet for denne gang. Det har vært mange fantastisk flinke artister som har gjestet byen også dette året. Personlig har jeg fått med meg flere musikalske opplevelser jeg kommer til å huske lenge. Men i år innledet jeg festivalen med besøk hos Sølv frisørsalong i Stasjonsbakken og motevisning som de arrangerte for 4. gang i forbindelse med festivalen.



Det var et yrende liv i salongen da jeg kom. Både barn, ungdom og damer skulle vise klær for Junior på Stortorvet og Fashion in the Forest. Sistnevnte hadde også stand ute i gata disse dagene, så det var ikke bare selve  festivalen som "gav det lille ekstra" i disse tider.



Innehaver Sandra Andreassen hadde jobbet seg ferdig med frisyrene. . . 



. . . sammen med sine sprudlende kollegaer, og Lena Fredrikke Bjelde Hansen fortsatte ute foran mikrofonen.  



Visningen startet med Linedance av noen spreke damer som vanligvis danser med ennå flere spreke damer oppe i Jondalen. Siden jazzfestivalen etterhvert har blitt ganske komersiell og favner mye mer enn jazz, synes jeg dette var et herlig innslag som passet like godt inn som f.eks. Vazelina Bilopphøggers eller Silya & The Sailors (skulle forøvrig gjerne fått med meg de også). Ingen tvil om at et bredt spekter favner mange flere publikummere enn reinspikka jazz. Og jeg er blodfan av festivalen, men ærlig snakka.: Er det ikke like feilaktig  å kalle dette for en jazzfestival etterhvert, som å tillate et navn som TIMekspressen - når bussen absolutt ikke går hver time lenger? Nok om det.

 



Flotte unge damer . . .

 


 

. . . inntok løperen på rekke og rad.

Kanskje de ikke hadde gjort noe som dette før . . .

. . . men de gjorde det  med både charme og stil.

Elegant ung dame og herlige jenter kledd for fine sommerdager.

Jeg hørte egentlig jubelen før jeg oppfattet hva som skjedde . . .


. . . en del av sjarmøretappen fra Tislegård inntok løperen . . 

. . . og det var ingen tvil . . .

. . . de hadde med seg en hørbar gjeng av fans.

 

Og brått var det over . . 

. . . sporty modeller tok en siste runde nedi bakken.

. . . før linedancerne avsluttet. Rannveig, Marianne, Eline, Turid og Inger Kristine - det var så kult å se på dere! Danseglede og uhøytidelig moro er helt topp, tommel opp!

Og til innehaver av en historisk bedrift som Sølv vil jeg bare si til deg Sandra: Så flott at du og dine yter det lille ekstra hele tiden, men også i festivaltider:-).

Dere ligger et lite steinkast unna skjenkestedene og scenene, og bidrar fra næringslivet som skal overleve hele året på en flott måte. 

Tusen takk for invitasjonen Sandra:-).

Til slutt:

Jeg var ikke på mange jazzkonserter. Men jeg holdt stand i regnet under konserten til Hanne Boel. Ventet søkkvåt og tålmodig på Red Hot. Det tok litt VEL lang tid å rigge om scenen så sent på natta- og særlig i vått vær. Beklager til sistnevnte fantastiske band at vi måtte trekke hjem da vannet i skoene begynte å rekke opp til knærne.

Ikke var det typiske jazztoner fra Jan Eggum heller,men jeg likte det jeg hørte usannsynlig godt. Så om jeg hadde stått sånn til at han hadde snublet i bena mine på vei ut, og bedt meg på middag som unnskyldning: vel, da hadde jeg nok takket ja.

Fantastisk konsert. Dette årets store opplevelse.

Hilsen ei megafornøyd Fotokjerring

(til tross for at jeg ikke lenger skjønner definisjonen av JAZZfestival og TIMekspress ;-) )

 

Siden jeg hadde sagt TJA . . .



. . . til en dame ved navn Alice Enderud Tollefsen, var det bare å sette kursen  mot Dagali for et par uker siden.  Nå var ikke det i seg selv så skummelt, men det jeg hadde svart TJA til er en annen sak.

Så Unn Tove og jeg freste oppover vakre Numedal, la Uvdal bak oss, kjørte over fantastiske Vasstulan. . . 

. . . og ankom Dagali på eksakt avtalt tid. Ikke dårlig for to som klør akkurat like mye i  pekefingrene.


Dølhall ligger bare et steinkast unna sentrum og området hvor selve Dagali dagan går av stabelen 21. og 22. juli, med masse aktiviteter og salgsboder. Jeg syntes umiddelbart at selve rommet var skremmende stort for en fotoutstilling. Men planleggingen var kjapt i gang og de to andre så ikke skremt ut i det hele tatt. Så i løpet av kort tid var TJA  blitt til JA, og forslagene ble kastet ut som perler på en snor.

Andre i nabolaget så betraktelig mer avslappet ut enn jeg følte meg etter at avgjørelsen var tatt.

Så ble det kaffe og mat og mer effektiv planlegging høyt oppe i lia over Dagali.

På et nydelig sted med gamle bygninger, bratte lier, mulighet for å få et glimt av ørn. . .

. . . og en fantastisk panoramautsikt mot Lågen og fjellene rundt.

Bare noen dager senere ble fotograf Jan Gogstad Thorsen velvillig med oss på tur, behengt med diverse kameraer og var klar for fotoshoot med tre  naTURISTER.

Litt tull og tøys blir det alltid når vi møtes, men jeg må si vi var imponerende effektive til oss å være. Far i huset var også særdeles effektiv med layout og printing av plakat. Så nå er det altså ingen vei tilbake. Jeg skal gjøre noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle komme til å gjøre. Motiver er plukket ut til kort, bilder granskes og utvelgelsen er møysommelig og en smule vanskelig. På dette tidspunkt har jeg samme følelsen som jeg alltid har hatt de siste ukene før konsert : jeg grugleder meg. Det kommer uansett til å bli en koselig tur, og jeg blir definitivt en erfaring rikere.




 

Om du tar turen til Dagali og Dølhall er du hjertelig velkommen, og jeg lover at vi skal ha på klær. Vi måtte bare leke oss litt med ordet naTURISTER. Om man deler det opp finner man både natur, tur og turister. Og det kan vi godt identifisere oss med. Vi tolker også naturister på vår egen måte, siden alle 3 er glade i både naturen og andre motiver. Og det er en kunstnerisk frihet vi tillater oss.

Hilsen ei småstresset Fotokjerring


 

En herlig dag ved Norefjord . . .

 



. . . og sommeravslutning med Numedal fotoklubb. Vi møttes ved Nore kirke, og der ventet Grethe Karin Rødberg Pettersen og mannen Frank Robert Pettersen med hesten Kvitfaks. Grethe Karin eier denne nordlandshesten sammen med Ola Grøvdal, og Frank Robert er trener.



På spørsmål om noen ville sitte på bort til stavkirka var det ingen som umiddelbart svarte, og dermed entret jeg vogna og fikk en uventet opplevelse med meg denne dagen også. Frank Robert fortalte villig vekk både om denne hesten spesielt og rasen generelt.

Den er en av tre nasjonale norske raser av meget gammel opprinnelse.
 På 1930 tallet ble det satt i gang organisert avl av nordlandshest/lyngshest. Da var populasjonen lokalisert til de nordligste fylker med hovedtyngde langs Lyngenfjorden i Troms.

Nordlandshesten var nær ved å bli utryddet etter tyskernes herjinger under krigen.

Det var visstnok kun 33 hingster og 15-20 hopper igjen i hele Norge. 


 

Rasen er ikke lenger ansett som utdøende, men på grunn av begrenset genmateriale og et ønske om å bevare rasens særpreg uten innkryssing av andre raser, kreves strukturert og målbevisst avlsarbeid for å oppnå avlsframgang.


 

Rasen har alltid hatt et allsidig bruksområde og ble tidligere brukt til all slags gårdsarbeid og som skyss- og ridehest.

Den er en allsidig hest alle i familien kan bruke og er sterk nok til å bære en voksen rytter og god i størrelse og lynne også for barn og ungdom. Den er en velegnet konkurransehest i alle vanlige disipliner innenfor ridning og kjøring, og er også godt egnet til turridning og kløving.



Grethe Karin viste forskjellige øvelser hun gjør med hesten.

F.eks for å få den til å rygge holder hun hånden mot brystet dens. 



For å få den til å komme til seg skal man sette seg ned som Ole Jørn gjorde her. 



Før man starter ridetrening i treårs alderen, begynner man med å legge et teppe over ryggen, og lene seg over den. Dermed blir de gradvis vant både til vekt og følelsen av å ha noe på ryggen.

Etter utførte øvelser fikk Kvitfaks seg et velfortjent bad.

Det var ingen tvil om at han koste seg der han stod og sparket og plasket i vannet . . . 

. . . før han la på svøm inn mot land igjen.

Greit å holde seg litt unna når han kom fossende til land, ellers kunne man fort bli ufrivillig våt.


Så fikk han slippe tilbake til livet i den grønne eng. . .

. . . mens matmor like gjerne tok seg en svømmetur hun også.

Dernest hadde vi noen nydelige timer med grilling og sosialt samvær i fantastiske omgivelser ved Nordefjord.




Numedal i mitt hjerte.

Hilsen ei fornøyd Fotokjerring 

(som håper dette ikke var den ene, varme sommerdagen vi fikk i år)

Det sku bo folk i husan . . .



 

. . . husan e som folk. Folk træng hus og hus træng folk i all si tid.

Denne nydelige sangen, "Folk i husan" av Kari Bremnes, popper ofte opp i tankene mine når jeg snubler over gamle steder. Den passer egentlig til hvert eneste ensomme hus som står der ute, alene og forlatt. Og jeg deler hennes ord til noen bilder fra et av de siste stedene jeg var på. 

Det ser unektelig ensomt ut. Huset er preget av vær og vind. Maskiner og gamle biler har vært parkert i atskillige år.



 

Pipa på hustaket ho e på raus, en stein ligg i grase og slæng.

Torvhaille sprengt sæ, jernan e laus. Tel års så vil torvtaket hæng

Det sku bo folk i husan, husan e som folk. Folk træng hus og hus træng folk i all si tid

Gamle syriner og andre hagevekster vokser fritt og uten begrensning av menneskehender og redskap.


 

Et vindu på sørvæggen slepte inn sola, nu e det åpent førr regn.

Når vøta kjæm inn vil det snart komme floa, av råte og mått ifra næraste eng

 Det sku bo folk i husan, husan e som folk. Folk træng hus og hus træng folk i all si tid.

 

Var det ikke en liten bevegelse i gardinen . . . 



Jeg synes det er trist at seder blir fraflyttet. Og jeg synes det er usigelig spennende å gå på gamle tomter med kameraet. 

Og kjenne på stemningen på hvert enkelt sted.

 

Døra mot nord e skjeiv i karmen, førr sylla puin bislaget tærtes bort.

Ingen går inn førr å komme i varmen. I dørlause hus man kjølne fort.

Det sku bo folk i husan, husan e som folk. Folk træng hus og hus træng folk i all si tid.


 

Grunnmurn e sprukken, hell ikkje stangen.Tela har hevve han opp og ned.

Et stormkast blir tel begravelsessangen. Når heile huset går bort - i fred

Det sku bo folk i husan, husan e som folk. Folk træng hus og hus treng folk i all si tid.

 

Jeg er ganske sikker på at folk legger igjen spor vi ikke kan se med det blotte øyet.

Men om man stopper opp litt, hender det at man kan føle spor.

Her følte jeg ingenting før jeg banket på døra.

Men da kjente jeg brått spor fra noen som iallefall ikke ville åpne for ei fremmed kjerring . . . 

 

Hilsen ei Fotokjerring som liker folk i de fleste husan

Hvem er det som tramper på min bro. . . .

. . . . ropte  trollet forleden. «Å det er bare ei Fotokjerring som er ute for å ta bilder av Rønningsfossene» svarte jeg. «Da har du gått for langt» sa trollet, «du må ta stien ned til høyre før brua».

Det var ikke helt sånn i virkeligheten da jeg kom hit for første gang for noen uker siden.  Men det er lett å tenke på gamle folkeeventyr når man befinner seg i trolske og spennende områder som dette.  Nå har det blitt mye fuktige innlegg i det siste, men jeg synes vann er umåtelig fascinerende. Og når man hiver seg med på turer med venner og fotoklubber oppdager man fort at det gjelder flere.

Rønningsfossene ligger litt ovenfor Heistadmoen utenfor Kongsberg. Når man tar av mot Sagvollen er det som dere ser bare 2,5 km opp til der man kan parkere.



Deretter er det bare å følge den brede vei noen minutter til man kommer til trollbrua.

Skogen står tett på begge sider av elven. Hyllene og avsatsene i elveløpet er utrolig spennende og varierte.


Med hjemmel i lov om naturvern ble i alt 67 fossilforekomster i Oslo-feltet fredet som naturreservat eller kulturminne ved Kongelig resolusjon av 15. januar 1988. Av disse ligger 20 områder i Buskerud. Formålet med fredning er å bevare geologiske lokaliteter som dekker viktige forekomster for forståelse av Oslofeltets fossilførende bergarter.

Kilde: Infotavle ved turstien :-)

På mitt første besøk her var jeg sammen med Unn Tove.

Så passet det brått å delta på Kongsberg Kameraklubb's sommeravslutning som var lagt hit i år. Jeg fikk en herlig velkomst av alltid blide og positive Povl. Det er bare et lite stykke av stien som er ordentlig bratt og steinete ned til dette punkt. Men når man er avhengig av hjelpemidler for å ferdes ute syntes jeg det var et herlig syn at han hadde forsert hindringene og kunne delta på avslutningen.


Jeg har alltid likt bilder av sløret vann, og forsker fortsatt på kamerainnstillinger for å få til bilder jeg er fornøyd med.



Monica er med oss som modell ved ulike anledninger.  Hun passer egentlig inn uansett omgivelser. Alltid strålende vakker, og med et herlig humør og ujålete holdning til det meste.

Fra dette punkt ser elven nesten flat ut. Men det er den ikke! Ca 1 m foran Terje går fjellveggen flere meter rett ned. Jeg var ikke av de som satt utpå pynten her og koste meg med maten. Jeg bare holdt meg liksom litt i bakgrunnen;-).

 

Om du er glad i vann, fossiler, skog og tur anbefaler jeg gjerne Rønningsfossene.



Og om man gidder å klatre og streve seg frem i litt ulendt terreng tror jeg det ligger mange flotte motiver og venter oppi skogen langs denne elven.

Og hvem vet, kanskje man møter et lite troll også.

 

Hilsen ei Fotokjerring som liker trollgubber.


 

Inntrykk fra 10 års flommen . . .

. . . i Kongsberg sist helg. Innimellom andre gjøremål rakk jeg noen småturer ut for å besiktige vannmassene som fosset frem.

Lørdag formiddag var vannet fortsatt stigende.

Nedenfor Labro møtes Lågen og Sølvverkselven, og det var et imponerende skue. Naturkrefter er vel noe som fenger de fleste i den ene eller andre retning. Personlig er jeg veldig fascinert av vann. Men det er uansett også skremmende når det tordner frem med øredøvende lyd og høy hastighet.


For noen år siden gjennomgikk broen på Labro en større oppgradering. For egen del må jeg si jeg synes det var en nedgradering! Jeg klarer fortsatt lett å hisse meg opp over at et av fortauene ble fjernet. Så klart henger det sammen med trafikksikkerhet og at gangveien ligger på øvre side av fossen. Dermed har man ikke lenger mulighet for å få meg seg det spektakulære synet som denne fossen er når det er stor vannføring her. Uten å sette både eget og andres liv i fare, og det gjør man jo ikke.

Helgen skred frem og søndag kveld var jeg en tur i Gravenfoss. På motsatt side av elven hvor jeg var med KKK bare noen dager før. Nå flommet naturlig nok vannet fritt over demningen, og ingen jettegryter var lenger synlige. Om noen enslige laks hadde forvillet seg så langt opp i Lågen tviler jeg på om de hadde klart å forsere trappen under slike forhold.

Godt plassert mellom trærne står tømmerrenner som ikke har vært i bruk på mange år.

Jeg tok en liten sidevei opp til Hedestad kirke . . . 

. . . og jordene var nesten selvlysende grønne etter regnet.

Jonsknuten er ett landemerke fra mange kanter av byen.

Jeg måtte en sving innom byen også.

Selv om vannmengden nå var på retur, var det nesten ubehagelig å stå ute på brua og føle at den dirret i sine grunnvoller. Men her er det iallefall ikke noen som har fratatt oss muligheten til å beundre utsikten.

Om jeg lar meg fascinere av vann, er det likevel skremmende med alle ødeleggelsene en flom kan medføre. Rart å tenke på at det allerede er 10 år siden  vi fikk byen delt i to, og hadde to stengte bruer pga vannmengder som var i overkant av en 50 års flom.

Sett nedenfra var fossen fortsatt et imponerende skue, med vannspruten som stod høyt til værs.

Atskillig verre var det i Gudbrandsdalen for ca 2100-2200 år siden, da de ble rammet av ekstremflommen Gammelofsen.

Eller på 1340-tallet  da Digerofsen rammet bl a Vågåmo.

Og i juli 1789 herjet 500-års flommen Storofsen her på Østlandet, bare for å nevne noen.

Kilde:Wikipedia

Noen ender levde et farlig liv, mens de svømte rundt blant stokker og skrot som elva førte med seg.

Linerla løp lettbeint oppå stokkene, og fløy i skytteltrafikk med nebbet fullt av mat.


I selve Fosseparken tok endene livet med ro. Her var det nå rikelig tilgang på drikkevann. . .

. . . og godt å varme seg i kveldssolen etter alt regnet.

Så får vi håpe det blir lenge til neste flom.

Og at vi snart får se sola noen dager i strekk.

Hilsen ei tørrskodd Fotokjerring
 

Med utgangspunkt fra Labromuséet . . .



. . . fant jeg brått en ny tursti sist uke. Eller jeg har jo visst at den har vært der, men har aldri sjekket den nærmere.


Så da det planlagte reisemålet i Kongsberg Kameraklubb måtte utgå, kom dette opp som forslag. Når man kjører helt ned til den gamle kraftstasjonen og inn på parkeringen til venstre, ser man straks veien som svinger seg inn mellom trærne. Her er det plass til både syklister, joggere og folk med barnevogn eller rullestol med kraftige dekk. Om jeg ikke tar helt feil kan du ta med deg en caddy og køllene og fortsette helt ned til golfbanen også. Men siden vi var en engere krets ute med kameraer rakk vi aldri å sjekke det på en liten kveldstur.


Etter bare få minutter ser man en perle av et sted som ligger på andre siden av elven. Jeg kjenner jo egentlig til dét også siden jeg har vokst opp i strøka like bortenfor.

Men jeg har ikke sett det fra denne siden før. Hadde jeg vært megler og fått dette til salgs ville jeg definitivt valgt dette som salgssiden.

Nydelig beliggenhet om du spør meg.

Vi befinner oss nedenfor det som var demningen til gamle Gravenfoss kraftstasjon.

Det var ikke veldig mye vann som rant over demningen.

Men det var nok til at det var artig å leke seg litt med innstillinger på kameraet.

Laksetrappen på motsatt side hadde ganske rolige forhold. Både vannmessig og besøksmessig.

Etterhvert ble jeg også oppmerksom på en jettegryte. . . 

. . . og ennå en . . . 

. . . og ennå flere. Riktignok ikke veldig store, men fascinerende allikevel.

Jeg vet at jeg i oppveksten hørte fra flere hold at det var farlig å bade i Lågen. Blant annet p.g.a. jettegryter som lagde farlige understrømmer.

Jettegryter finnes mange steder, bl a i Espedalen i Gausdal.

De har fått navnet "Helvete" som er noe av det villeste du kan finne i norsk natur. Et stort juv, hvor det på slutten av siste istid ble dannet store "gryter" ved at vann og stein fra issmeltingen roterte i fjellet. Flere av de er over 50 meter dype og 20 meter brede ! Visstnok kan formasjonene i Helvete spores tilbake til slutten av siste istid for ca. 10.000 år siden. Kilde: Wikipedia


Jeg tror ikke jeg hadde badet i de. Navnet jettegryte kommer fra troll eller kjempe.De kan være attraktive badeplasser , fordi vannet varmes opp på fjellet og samles i grytene. Men bl.a.skjedde det dødsulykker under bading i jettegryter i Farå og Otra i Setesdal i 2003 og 2006. Det finnes mange historier og teorier, men jeg skal ikke gå inn på alle her. 

Mens jeg kryper rundt nede i elveløpet for å finne riktig vinkel på jettegrytene blir jeg også oppmerksom på andre ting. Som  denne bregnen som har funnet seg et sted å vokse, riktignok med et veldig lite lag med jord og plass for røtter. De klorer seg fast ja. . . 

Igjen så tenker jeg at her kunne jeg likt å bo. Så utrolig fredelig og flott ved siden av demningen.

Når jeg etterhvert kravler meg opp i knestående og løfter blikket fra jettegryter  og andre småting der nede i elveløpet ser jeg at himmelen bak oss begynner å bli ganske mørk.

Tiden er kommet for å lukke kamerabager, termoser og andre ting som må lukkes. Vi rusler de få minuttene tilbake til bilene. Og idet vi nærmer oss parkeringen begynner regnet for alvor. Det varte noen dager, og det kommer jeg plutselig tilbake til ;-)

Hilsen ei Fotokjerring på tur 

Unn Tove Lind, FOR en fotokunstner du er . . .



. . . og FOR ei dame. Du har vært på sporet en god stund nå. Tydeligvis det helt riktige sporet for deg. Det har vært en glede å få et lite innblikk i prosessen frem til din første separat utstilling i Kongsberg. Jeg så for noen år siden en utstilling som var på Fossesholm. Før det var det bl a flere utstillinger i Hokksund og Vestfossen, både alene og sammen med andre.



Jeg vet at det først og fremst ligger mye tankevirksomhet og planlegging i forkant av hvert bilde. Kreativiteten din er uten grenser, og du er enestående til å få tak i nødvendige rekvisitter og finne riktig location for hvert enkelt bilde du planlegger. Noen ganger hadde det vært greit med en handyman for å ordne bedre lysforhold . . . 

. . . eller lempe på tunge møbler. Men til tross for at du ikke rager så veldig høyt over havet er det utrolig hva du fikser sjøl. Og ikke minst hva du klarer å få plass til i bilen, som ikke er den største jeg har sett.



Du finner frem til flotte og positive modeller, som bl a Monica. 



Uansett hvor vi drar, om det er blåtur eller planlagt reisemål, er det en ting som er gjennomgående.

Smilet er aldri langt unna og latteren sitter løst. Dette er sånn du er for meg.



Noen ganger er det helt forståelig når jeg ser hva du finner på, og modellene er med på leken.

 

Tenk å gjemme bort flotte damer sånn!




Du overlater ingenting til tilfeldighetene.

Og om du må krype oppunder skjørtene til modellen for å få underskjørt og blonder på plass,så fikser du det også.



Når du er i din kreative boble er du god til å koble ut ting rundt deg.

Og om det kommer forbipasserende som stusser over det de ser, og kanskje til og med må spørre hva som skjer, er du bare blid og imøtekommende.

Før du fortsetter på sporet ditt, dypt konsentrert.



Jeg vet at du har brukt masse tid på å tenke ut hvert enkelt motiv. Finne riktige rekvisitter, steder, modeller, riktig vær og riktig tidspunkt på døgnet. Før du fartet frem og tilbake til Drammen for å få printet bilder, og utvelgelsesprosessen var i gang.



Etter timer med innramming, pussing av glass og signering.

 



gratulerer med ny utstiling og fantastiske bilder som nå henger hos Kåre João Café & Bar i Bussedalen i Kongsberg.

En utrolig koselig Cafè, med både særpreg og god mat. 

Jeg så jo at bildene passet særdeles godt inn i miljøet her.

Og dermed fikk jeg nok en bekreftelse på at du hadde vært på riktig spor hele tiden.

Vi koste oss på åpningsdagen din, og var faktisk samlet hele kjernefamilien på Cafe for første gang på lange tider. 

Jeg så folk komme og gå, jeg var der når det strømmet på som mest, og jeg så når det roet seg.

Og akkurat da, når det var litt færre mennesker, og alle satt rolig på hvert sitt sete, da kom det ennå en gjest.

Denne gjesten pilte stille under bordene og rett ned til en sofa som egentlig var i perfekte kamuflasjefarger.

Skjønner godt at den også likte seg på Kåre João, men jeg tviler på at den fikk være veldig lenge. . .

Håper mange får mulighet til å se bildene dine Unn Tove.

Og jeg håper mange av de får nye vegger å henge på.

Tusen takk for at du er du, og at jeg fikk følge med deg i denne prosessen.

Hilsen ei imponert Fotokjerring


 

 

KJERRE . . .

 



. . .  ja, hva slags kjerre da? I dette tilfelle Kjerre stoppested. Som en gang var en jernbanestasjon på Numedalsbanen ved Kjerre i Rollag kommune i Numedal, Buskerud.

Jeg har ikke tidligere vært nede ved denne nedlagte stasjonen. Jeg trodde veiskiltet "Kjerrevegen" var veinavnet på en privat vei ned til en gård eller flere. Men der tok jeg heldigvis feil.

Kjerre stoppested står og strutter blant frodig gress og blomstrende syriner nå i juni.

Men Kjerre assosierer jo til flere ting; 

En tohjult møkkakjerre til transport av naturgjødsel fra møkkakjelleren.

En tohjult håndkjerre/drakjerre som var beregnet på mannemakt over ikke for store avstander. Mest brukt i byene.

Eller en firehjult transport av alt som kunne løftes av passasjerer, last og bagasje.



Nå for tiden fremstår Kjerre stoppested som en  naturperle.

Ekspedisjonsbygningen ble i 1996 kjøpt av en stiftelsele, og har siden fått nytt liv som leirsted for ungdomstrinnene på Frogner skole og kultursenter. 

Ca 164 km fra Oslo og ca 264 m.o.h. er nok denne plassen noe ganske annet enn Oslogryta. Det er mulig å leie stedet for andre også.

Ref: Wikipedia.



 Ekspedisjonsbygningen ble oppført allerede i 1921 og ble åpnet som stoppested betjent kun for reisende og gods den 20. november 1927 sammen med resten av banen. Kjerre fikk for øvrig ny status som holdeplass den 1. november 1957.

Og da lurer jeg litt. Var det bare menn som måtte noe, eller var det en selvfølge at kvinner fant en dør uten skilt?


Her er det også utsikt til dype daler og mektige fjell. Strømkabler er alltid irriterende for en fotograf.

Men trolig mye mer irriterende om vi ikke hadde strøm. . . 

Det var masse bekkeblom og insekter i vannkanten.

Også liljekonvall så tidlig på sommeren.

Denne linerlen ble brått oppmerksom på et insekt som satt rett under stjerten dens.

Jeg rakk ikke å fange  kampen på liv og død. . . 


. . . men linerla vant.

Mens også svalen var hørbart og en smule synlig tilstede.

Frodig og idyllisk å rusle her på denne tiden.

Hytta Fotoklubb fikk tidsnød og måtte begrense sin aktivitet siden 1/3 skulle tilbake til heimen og andre gjøremål. 

Men jeg drodlet en smule over om man er på riktig spor før vi forlot dette nydelige stoppestedet.

Uansett, kanskje stiftelsen som eier det vil leie det ut til en fotoklubb eller tre. Her var det iallefall mange motiver.

Til slutt må jeg bare få nevne at det var litt snodig at jeg også ble opptatt av sporet her oppe i Numedalen.

For nå er jeg tilbake i heimen og gleder meg stort til åpningen av Fotoutstillingen til min fantastiske venninne/turvenninne/fotovenninne/fotokunstner  Unn Tove Lind.

Hun har vært på sporet av noe i lange tider.

Og om noen timer åpner hun ny fotoutstilling på 

https://www.facebook.com/kaarejoao/?ref=ts&fref=ts

 

Følg med, følg med og kom å se :-).

Hilsen ei kjempespent Fotokjerring på sporet;-)

 

Etter regnet . . .

. . . kom sola tilbake på kvelden 1. pinsedag. 1/3 av Hytta Fotoklubb hadde reist tilbake til mer bynære strøk. 1/3 var fortsatt på Oasen og den siste tredjedelen sendte brått en melding utpå kvelden.

Og dermed var jeg på vei oppover til Vegglifjell for 2. gang denne dagen.

Klokka var vel nærmere 21 da vi kjørte oppover og Numedal lå badet i et nydelig lys bak oss.

"Jeg hadde en farm i Afrika, ved foten av fjellet Ngong".

Sitat: Karen Blixen

Om jeg noen gang har funnet, eller vil finne, mitt Ngong må det bli Vegglifjell .

Lysforholdene var veldig spesielle litt utpå kveld. Lys og skygger ble mer tydelige og viste naturen på en helt annen måte enn midt på dagen.

Og definitivt mer anderledes enn i tåka vi hadde skjært oss gjennom tidligere denne dagen.

Vel oppe på platået var panoramautsikten gjenopprettet.

Jeg gikk ikke langt nok ut på pynten til å se Gaustatoppen, men den ligger der bak den nærmeste toppen.

"Alder er som å bestige et fjell. Man blir nok litt andpusten men får en mye bedre utsikt.

Sitat: Ingrid Bergman.

Man kan skue ganske langt inn i dype fjell og daler i Telemark herfra.

Mektige fjell så langt øyet kan se.

Lave trær og busker holder stand mot vind og vær.

Om vegetasjonen ikke er veldig høy her oppe er det forståelig. Høyeste toppen er Skirveggen med sine 1381 m.o.h.

Jeg kan egentlig ikke huske at jeg noen gang har hatt det bekvemt her uten vindjakke på.

Og det sier litt, siden jeg tilhører varmblodsrasen.

Jeg har sagt det før, og kommer trolig til å si det igjen; Jag trivs best i ôppna landskap.

Det er vakkert og vilt, stort, mektig og befriende.

Og selv om det er i evig forandring hva synsinntrykk angår, er det allikevel permanent og varig tilstede.

På returen viste også Rustmyrene seg fra en annen side.

Eller rettere sagt, vi så de bedre enn tidligere på dag.

Trærne er tause vitner om hvor vinden vanligvis kommer fra.

En enslig furu stod forbausende rett i det friske området.

Jeg har faktisk vært her  på vinteren også og observert kitere i forrykende tempo oppe på Vegglifjell. Trolig et eldorado for de som liker den sporten.


Naturen speilet seg i en mye renere bil enn min. . . 


. . . mens solen sendte kveldens siste stråler nedover fjellheimen.

Reinsdyr har jeg aldri sett i dette området. Bjørn og elg forventer jeg å finne i de dype skoger. Uglen uteble.

Men ørnen svevde majestetisk og fri langt over oss.

Mye høyere enn at jeg kunne få dele et fint bilde av den. Så dermed ble det "Bil i solnedgang", og takk for denne gang.

Hilsen ei mektig imponert Fotokjerring



 

Fjellheimen i tåke . . .



. . . kan også være vakkert. Etter turen til de dype skoger var det herlig å kjenne den friske fjellufta og se et helt annet landskap.

Jeg hadde riktignok ikke tenkt at det skulle begynne å regne, hvilket det gjorde. 

Rustmyrene innunder Vegglifjell er et flott landskap uansett innpakning og lys.

Men det er ikke så hyggelig å rusle ute i vind og regn og speide etter ugler og ørn, eller en rein eller bjørn;-). 

Så mens vi ventet på at regnet skulle gi seg kjørte vi like gjerne en tur opp på Vegglifjell.

Tåka hang lavt over toppene, og det er ikke mange ganger jeg har vært her i sånt vær. Det blir gjerne noen turer opp hit hver sommer, og spesielt på høsten er det flotte farger og utrolig panoramautsikt på klare dager.

Det var naturlig nok få turgåere. Og sikten var så dårlig at vi nesten ikke skimtet neste dalside.

Vanligvis kan man stå ute på pynten her og se Gaustatoppen i det fjerne, men altså ikke i dag.

Noen få andre hadde funnet veien hit, og prøvde sågar fiskelykken i tåkeheimen.

Dunete og regnvåte knopper strekker seg uansett oppover mot sola som før eller siden kommer tilbake. 

Når jeg ser i denne retningen minnes jeg ofte en tur tilbake på 1980-tallet. Vi var 4 friske, unge mennesker som hadde tenkt oss inn til fantastiske Luftsjå. Etter det jeg minnes er det ca 1 mil å gå fra dette punktet. Jeg hadde ikke vært der siden jeg var barn og gikk dit med resten av familien, dengang riktignok med Breisetdalen som utgangspunkt. Jeg har ennå minnet på netthinna. Etter en lang tur for ei lita jente, så det ut som Soria Moria da vi endelig skimtet det glitrende vannet i sommersola.

Vel, vi 4 hadde pakket telt, blåprimus og nødvendig utstyr, kjøpt hermetikk og var klare for en eventyrlig fjelltur. Men bare litt lenger opp enn den toppen vi ser på bildet møtte vi en vegg av tåke, og da mener jeg vegg. Det var ikke mulig å skimte terrenget en meter unna. Så for å gjøre historien like kort som turen ble, vi slo opp telt ved bredden av et lite vann. Regnet kom etterhvert og hverken det eller tåka gav seg den dagen, natten eller neste morgen. Dermed var det bare å pakke sammen våte telt og frosne kropper og luske tilbake til bilen. Jammen godt vi hadde en tørr Oase i Veggli å komme tilbake til.

Enorme hyttefelt her oppe har kommet mange år etter vår mislykkede tur til Luftsjå.


Da vi svingte av mot Persbu og tok veien over Rustmyrene igjen hadde regnet gitt seg også her.

Om sommeren kan man kjøre over her og ned igjen til Norefjord.

En fantastisk utsikt er det på enkelte punkter på nedstigningen. Mot bratte lier og mektige fjell.


Noen steder er det stupbratt ned mot elven langt der nede.

Og da kan det iblant være godt å feste blikket på noe som er litt nærmere.

Som naturens egen blomsterkasse, fint plassert i en gammel stubbe.


Eller bregnene som er nesten selvlysende grønne nå tidlig på sommeren.

Og dekker store områder av skogbunnen mange steder.

De blir jeg ihvertfall ikke svimmel av å se på ;-).

 

Hilsen ei Fotokjerring som fortsatt drømmer om Luftsjå
 

Man vet aldri hva man finner. . .



. . . på tur i skog og mark. . . 

Beveren fant vi heller ikke her. Nå hadde jeg forsåvidt fått en god dose inntrykk på den gamle setra, men det hadde jo vært artig å fått et glimt av den. Bare en masse småfisk hoppet og spratt i det lette regnværet, og etterlot seg flyktige ringer i vannet. Så vi lot beveren få ha området sitt i fred og tuslet sakte videre. To av oss hadde fått et glimt av en elg tidligere på turen, så håpet var å få en i skuddhold for ivrige fotografer.


Brått fikk vi se en typisk positur nede i lyngen.

Røya stod som fastfrosset og trodde nok den skulle lure oss til å tro at den var en liten stubbe. Vi lot oss ikke lure, men avstanden var dessverre for stor til å få et blinkskudd av den.

En gammel demning står og vitner om en tid da det fortsatt var tømmerfløting og mye liv og røre langs denne elva.

Litt senere på turen reagerte vi alle tre på en spesiell lukt på et sted vi passerte. Vi hadde vinduene åpne for å være klar med kameraene om noe skulle komme byksende. På vei tilbake kjente vi igjen den sterke lukta og plutselig sier Jarle; der ligger den!

I grøfta rett ved siden av veien lå en død elg. Stanken var gjennomtrengende, og jeg trodde jeg måtte kaste opp da jeg så all marken som kravlet i kadaveret. Det var helt motbydelig.



Vi konkluderte raskt med at elgen hadde brukket det ene forbenet. 

Slik den lå i terrenget antok vi at den hadde hatt stor fart, og rett og slett falt utfor denne lille skrenten.

Med brukket fot klarte den ikke å komme opp igjen fra grøfta. Det er vondt å tenke på hvor store lidelser den må ha hatt før den døde. Og om den døde av sult, tørst eller smerter. Det kunne ikke ha vært veldig lenge siden det skjedde for noe av kjøttet var fortsatt rødt. Hele hodet var borte, og pelsen var dratt utover et litt større område. Så hardt og brutalt skjer det der ute i naturen, og jeg må si det var en sterk opplevelse. Jeg syntes lukta fulgte etter oss, og synet av elgen og all marken lå klistret i pannebrasken da vi fortsatte.



Det føltes derfor befriende da vi plutselig fikk se en sunn og flott rådyrbukk.

Den iakttok oss et øyeblikk. . .



. . . og klødde nok litt i pelsen som ennå ikke var blitt helt sommerlig. . . 

. . . før den luntet avsted inn i skogen.


En siste stopp på turen for å få ennå et vakkert minne etter tragedien oppe i skogen.

 


Men så stod det brått en hjort i skumringen i skogkanten og voktet på oss.

 



Den stakk så klart fortere enn lynet da vi stoppet for å få et blinkskudd. Det er virkelig ikke lett å få foreviget ville skapninger som aller helst bare vil få leve i fred for oss mennesker.

Men akkurat på slutten av denne turen var det godt å bare få et glimt av sunne friske dyr med livet i behold.



Og etter nærmere 6 timer på tur i de dype skoger, klarte omsider Hytta Fotoklubb å snegle seg hjem til hus og hytte.

Hilsen ei Fotokjerring full av inntrykk.
 

Jeg blir nesten åndeløs. . .

. . . når jeg kommer inn i ei gammel seterbu som trolig ikke har vært brukt siden 1969.

Da var jeg 8 år og ikke spesielt opptatt av hverken gamle steder eller historie. 

Se på dette da! Utrolig enkle kår.

Men jeg er ganske sikker på at noen levde bra her om somrene i forrige årtusen.



Lysestakene stod klar på hylla ved siden av senga.



Møblene var gode og hjemmelagede. Og gjorde helt sikkert nytta.


Blåbærplukkeren stod klar til bruk, men bare edderkopper har brukt den til alt annet enn bær pukking en stund.

 

Kjøkkenkroken bar preg av enkle kår.


 

 Kaffe Lars har trolig servert atskillige litre med kaffe opp gjennom historien.



Dette ligner på snusboksen min egen  bestefaren pleide å bruke.



Jeg kan tenke meg at blondegardiner på setra var ganske flott tilbake på 1950-tallet.

Og siden jeg har en dragning mot vinduer, gikk dette meg ikke hus forbi.


 

Det lå tykke lag med støv overalt. Det forsterket bare den spesielle atmosfæren i denne forlatte seterbua.

Stakkars humle som måtte takke for seg her. Jeg var ganske konsentert en stund. . . 



. . . og skvatt en tanke da jeg syntes jeg så et ansikt i et av vinduene.

 

 

Her er det uthus hvor ingen låser lenger trengs.

 

Og andre buer som heller ikke er i bruk.

Det var utrolig flott å få et lite glimt inn i en annen tid.

Og dermed er de 3 medlemmer av Hytta Fotoklubb på farten videre i de dype skoger, med enda flere opplevelser i vente. . . 

Hilsen ei ydmyk Fotokjerring

 



 

I dalstrøka innafor gjengrodde stier. . .

 

. . . er det bare ferske elgspor å se. De 3 medlemmene av den private Hytta Fotoklubb er på tokt langt utenfor allfarvei.

 

Jeg ser at vi befinner oss på solsiden, maurene vet hvor de bør bygge og bo. De to andre medlemmene av klubben har vært på denne hemmelige adresse før, og jeg angret bittelitt for at jeg ikke var med da jeg fikk se noen bilder fra den turen. Heretter får aldri Gutta Boys dra på fotosafari uten meg;-). Når stier er gjengrodd er det godt å ha med en som har tråkket de opp for oss før: altså vet vi at det venter noe spennende langt inni skogen et sted.

Og jeg ble ikke skuffet. Motivene ventet.


 

Jeg fant til og med et hjertelig speilbilde i flasken til venstre.

Og det tok jeg som et tegn på at det var noen som satte pris på vår interesse for historie og de som har levd før oss. 

Her var det mange spor fra en tyngre arbeidsdag enn vi har.

 

Mange årringer synlig under datidens byggverk.

 

Gamle filleryer og datidens verktøy ligger og råtner og ruster under det gamle uthuset.

Tenk hvor mange timer noen brukte på å lage dette en gang i tiden.



Skogen har vokst seg stor gjennom mange tiår.

Sopp og andre små vekster vokser også helt i fred for menneskers forstyrrelse langt inni ødemarken.

 

Og brått er vi ved ekspedisjonens egentlige mål :

ei skikkelig gammel seterbu. Urørt av menneskehender gjennom mange tiår.

Å så spennende! Vil dere bli med meg inn?

Ja, da får vi se om solcella lader nok strøm etter regnet til fortsettelsen.

Hilsen ei eventyrlysten Fotokjerring


 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
Anlaug BJ

Anlaug BJ

56, Kongsberg

Er lidenskapelig opptatt av foto; naturmotiv, gamle steder, historien bak, mennesker jeg kjenner og mennesker jeg møter. Jeg ønsker å dele bilder og små historier om det jeg finner langs min vei. Du vet, jeg fant, jeg fant.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits