NM er over og jeg tar av meg hatten . . .



. . . for danserne, Mana Rambod og hennes trenere. Og ikke minst Kari Brun Kjeldaas som startet hele dansemoroa som nå har eksistert i mer enn 25 år. Nå blir dette et lite skråblikk fra en mamma som har sliti rompa på en tribune på Oslofjord Convention Center denne helgen. En stolt mamma!



For Studio3 på Kongsberg stilte med hele 9 lag i NM i Cheer og NCL-Finaler denne helgen.

Det blir ganske mange ungdommer, trenere og lagledere totalt. Faktisk tusenvis av mennesker som til sammen deltar og heier på alle disse dedikerte barn og ungdommer. i NM



Det er en del halsbrekkende øvelser som gjør at jeg nesten, eh, brekker halsen av å se på!

Det er så utrolig mye innlevelse, slit og øving som ligger bak!

Jadda, far i huset og jeg har kjørt noen mil til og fra trening .Både i år og tidligere år.

Men vi blir ikke særlig svette av de kjøreturene. Man kan sutre og klage fordi man ikke kan gjøre andre ting på grunn av umulige treningstidspunkter til den håpefulle. Eller man kan la være, og heller applaudere for en utrolig innsats!

Ok, jeg har vel pepet litt et par ganger fordi det liksom ikke passet. Men jeg kan love dere at det er glemt nå. Når man følger sin håpefulle på veien mot sitt mål, er det en liten ting å ofre sine egne ting iblant.

For vår, og Jentungens, del ble lørdagen litt lang. Etter endt konkurransedag skulle hun bare stille opp for utvalgte fotografer med et triks som ikke var veldig halsbrekkende i forhold til ting vi har sett tidligere, for eksempel på trampolinen. Men brått smalt det i albuen, den sviktet, og hun landet nesegrus på gulvet. Etter en prat med Røde Kors endte det med en tur på legevakta i Tønsberg. Vi fikk heldigvis bekreftet at det ikke var brudd. Men en kraftig senestrekk og en  muskel i spenn. Om det var NÅ det gjaldt fikk hun bare kjøre på, men ta det MED RO etterpå. Utstyrt med støttebandasje og smertestillende!

Vel tilbake til denne enorme hyttelandsbyen fulgte storesøster sin kjære lillesøster tilbake til «dukkehuset». De andre 5 jentene hun delte bolig med hadde pyntet seg og gått til kveldens Galla.

Etter en litt drøy venting kom Søtnosa tilbake til bilen. Jentungen var litt forsinket, men ved godt mot på vei til Gallaen. Vi var utmattet, men herlighet, vi hadde jo bare sett på!!

Vi var hjemme på Kongsberg kl 23.00. Måtte ta en superrask vask, sluke et knekkebrød, stille klokken en time FREM, og dermed SNORK.


 

Så var det på'n igjen 06.45. Dusje, smøre niste, pakke småting, hente storesøster som er verdens Beste Supporter. Burde ikke de fått en medalje også?

Dagen ble ulidelig spennende.




 


 

Men FOR en premie! 3 av 9 lag gikk videre til EM i Praha! Fra lille Kongsberg.

Så derfor tar jeg av meg hatten for en formidabel innsats fra unge dedikerte dansere.

Jeg er kjempeimponert over utøverne, trenerne og det de til sammen har fått til!

Jeg var helt utmattet i går kveld, og gikk og la meg MOT normalt kl 22.00.

Og jeg hadde ikke engang danset. . .



Gratulerer kjære Vilde. Jeg er så stolt! Men du bør være SÅ mye stoltere. Det er DU som har gjort jobben sammen med trenerne:-).

Sølv og bronse i NM - vel, DET tar jeg av meg hatten for!

Hilsen en utrolig stolt Fotokjerring og mamma .-)

Hvordan er det med synet deres . . .


 

. . .  føler dere i blant at noen spiller dere et puss?

. . . er ikke brillene pusset?

. . . eller er dere pussa?

Jeg vet i hvert fall ikke hva som skjer med meg noen ganger. . .


 

Det som er helt sikkert er at jeg er ubekvem med best før dato, og bør brukes før.

 

Vel, jeg skjønner forskjellen, men det er neimen ikke lett å se det hver gang.
Og bør brukes før bør vel være synlig?

Nå er det slik at jeg som bruker av progressive «sjåglas» sliter litt med å finne enkelte varedeklarasjoner på det jeg kjøper i butikken.

Jeg er dessverre, for meg selv og mine nærmeste, allergisk mot en hel del matvarer. Og innholdsfortegnelse er enda vanskeligere å se enn best før eller bør brukes før.

Da må man  ha lupe. 


 

Og så er det de gangene man er på butikken og handler. Hjernen forteller deg at du ser rett ned på Gildes kjøttpølser. Når man står der i kjøkkenkroken etterpå, klar for å tilberede middag, er derfor forbauselsen stor når det står Gildes karbonader på pakken!

 

Jeg opplevde det igjen sist uke!

Jeg skulle lage en Wok rett til min lille familie. Kyllingfiletene var kuttet og stekt. Olje og ferske krydderurter tilsatt. Jeg tok Wok posen fra fryseren, åpnet den med saks, og tømte innholdet rett ned i pannen. Med mitt ultrafiolette blikk mot alt som er rødt og minner om paprika eller chili så jeg det med en gang. Dette var ikke Wok Classic.

Brillene var nypusset før jeg dro på butikken.

Jeg kjører ikke bil når jeg har inntatt flytende antioksidanter og dermed var jeg ikke pussa,

Jeg må derfor si at noen til stadighet spiller meg et puss. . .

 

Hilsen en forundret Fotokjerring

Reisebrev fra sommeren 2016, ferden går videre mot Stavanger . . .


. . . etter at vi hadde forlatt vakre Varhaug ble første stopp ved Obrestad.

Det er både et område og en gård i Hå kommune på Jæren i Rogaland.

 Obrestad fyr er fra 1873 og ble automatisert i 1991. Fyrbygningen er i dag fyrmuseum og står slik som det var i 1991.Fyrvokterboligene blir nå brukt til utleie. Hå kommune kjøpte fyret av Kystverket i 2006.  

Stormannen Eirik Bjodaskalle, som levde rundt 950, skal ha hatt sin storgård her på Obrestad. Han var far til Astrid, mor til kong Olav Tryggvason. Snorre Sturlason skriver om dette i sagaen om Olav Tryggvason i Heimskringla. Det var her Astrid og Olav måtte søke tilflukt før de dro østover.

Obrestad havn fra 1870- årene var den første havnen på Jæren. Den ble bygget for å kunne gi sjøfarende ly og hjelp langs jærkysten.​

Her finner man også skulpturen Konvoi som ble laget av Elisabeth Jarstø i 1999. 

Installasjonen er 24 båtbauger i sort betong, plassert ytterst mot havet ved havna.

 

Det er noen fantastiske strender i dette området.

Men temperaturen og vinden denne dagen gjorde sitt til at vi ikke akkurat måtte bade.

 

Det er blomster og insekter. Om man stopper opp litt eller senker blikket er det lett å få øye på enkelte fargerike arter.

 

Vi ankommer fantastiske Solastrand på ettermiddagen. Uværet lå allerede da og lurte i det fjerne. Derfor lempet vi tingene inn på vårt bosted for natten, og gikk strake veien til stranden.


 

Det var flyvende objekter i luften over oss, både med vinger og propeller.

 


Det var masse detaljer og farger, og ikke minst vakkert der.

Solastrand er et populært utfartsområde. Både for bading, vind- og vannsport.

 

Jeg nøt å kjenne lukten fra havet og sjøsprøyten i ansiktet igjen.

Sandstranden er 2,3 km lang, og det finnes krigsminner i form av bunkerser og rester av kanonstillinger i sørenden av stranden. Den er også blitt kåret til verdens sjette beste strand av The Sunday Times

Uværet kom stadig nærmere og middagstid var for lengst passert.

Dermed var det tid for å rusle tilbake til motellet vi skulle sove på den natten.

 

Motellet på Solastrand er nok ikke det stedet jeg først oppsøker igjen. Men det var forutbestemt at det var her vi skulle bo, i leilighet nr 1, på bursdagen min som var denne dagen 1 august. En av flere små rariteter som fulgte oss på turen. Og mens uværet raste utenfor  veggene resten av kvelden, hadde vi det tørt og varmt innendørs. Vi hadde nettverk og strøm, slik at vi fikk lastet opp bilder og gjort det utålmodige hobbyfotografer må gjøre med stinn minnebrikke. Johansen serverte middag, vi hadde sikkert litt godt i glasset og hadde hatt nok en strålende dag. (Kilde: Wikipedia)

Hilsen Fotokjerringa





 

Skal vi sette hengelåsen på?

Jeg fikk etter hvert med meg gårsdagens kampanje Down syndrome day. At man skulle bruke ulike sokker for å vise at mangfold er bra, og sorteringssamfunn ikke er det. Det kunne jeg gjerne vært med på, men jeg rakk aldri å skifte mine ensartede sorte med lilla kant til et umake par. Og jeg ble  betenkt da jeg leste en del om hva organisasjonen som fronter denne kampanjen står for. Flere organisasjoner har markert på denne måten i mange år.  Men den ultrakonservative stiftelsen «Menneskeverd» er totalmotstandere av bl.a. kunstig befruktning og abort. De har kjørt en heftig kampanje rundt noe de kaller Rockesokk, og derunder ligger altså deres konservative meninger.

Jeg klarer derfor ikke annet enn å se denne kampanjen i litt videre forstand.

Vi skriver året 2017, og vi har hatt selvbestemt abort siden 1978. Og takk og lov for det. Jeg kjenner noen som for mange år siden kom i den situasjon at abort var eneste utvei. Den gang måtte man sitte foran et råd av menn med harmdirrende og moralske pekefingre som skulle bestemme hvem som skulle få det innvilget.(Menn som kanskje kjente til følelsen av noe dirrende. . .) Må alle milde makter forby at det noen gang skal bli slik igjen.

Det har skjedd ufattelig mange tragedier rundt kvinner og ufrivillige svangerskap opp gjennom århundrene. Mye vold og mange overgrep. Og jada, vi er nok mange damer som frivillig har rullet oss i halmen både en og flere ganger. Og godt er det siden det er slik menneskeheten består, og vi har fått litt moro med på veien. Så at noen mister hodet og glemmer fornuften der og da er selvforskyldt. Men uansett, det skal være frivillig.

Senest i dag kunne jeg lese i avisen om en rettssak der en ung kvinne sist sommer gikk utørst hjem fra byen en kveld under Jazzfestivalen. Hun ble dratt inn i et hus og voldtatt av TRE av våre nye landsmenn. Enda ett av mange triste overgrep. Nå er det heldigvis ikke alltid det blir svangerskap etter en voldtekt, men det skjer også.

Kvinner får samlivsproblemer, de blir syke, noen i deres nærhet er syke, de har dårlig råd, de har mange barn fra før, de er unge, de er gamle, mannen har vært utro, de har ikke noe sted å bo. Det er mange grunner til at en kvinne, og ev. hennes partner, må ta det tunge valg at abort er eneste utvei for henne, eller de.

Nylig begynte den sveisne presidenten på andre siden av dammen å pirke borti dette temaet også. Jeg får gåsehud, og det er ikke av fryd kan jeg love dere. Det er som et kaldt og skremmende gufs fra fortiden.

Da vi ventet Jentungen fikk jeg tilbud om å ta fostervannsprøve, men vi takket bestemt nei til det.  Vi ventet ett etterlengtet barn, 12 år etter det første. Vi ønsket ikke å komme i en eventuell situasjon om å velge vekk barnet, om det for eksempel skulle være et kromosom ekstra. Det var vårt valg.

Jeg vil ikke utnevne meg selv til dommer over hvem som skal få utført abort eller ikke. Og jeg tenker at det bør heller ikke du. Det må være opptil hver enkelt kvinne, eventuelt i samråd med en tilstedeværende «gravør», om de er i stand til å ta imot et barn eller ikke, av en eller flere grunner.

Som sagt innledningsvis, jeg kan ikke annet enn å se denne kampanjen i litt videre forstand.

Dette handler ikke bare om at vi trenger mangfold, og ikke skal ha sortering av mennesker. Hvis gammeldagse og trangsynte holdninger som dette skulle få overtaket igjen handler det også om undertrykking og mangel på respekt for kvinner. I alle fall i regi av stiftelsen «Menneskeverd».

Så jeg lurer meg på om vi ikke bør innføre en ny kampanje som vi kaller «Med hengelås og kyskhetsbelte». Det er ikke sikkert en dag er nok, det kan hende vi burde ta ei uke eller to om vi først er i gang. Og rett og slett hente frem hengelåsen, og rasle kraftig med det forhistoriske kyskhetsbeltet.

Hengelåsen kan være et symbol på et rom der vi stenger alle gammeldagse, mannssjåvinistiske, religionsrelaterte og kvinneundertrykkende tanker inne.

 Kyskhetsbeltet er et metallbelte med en bleieformet bøyle som kan lukkes som et stengsel om en kvinnes underliv, og låses med en nøkkel for å hindre henne i å ha samleie. Slike innretninger skal ha blitt brukt i middelalderen og framover for å forhindre utroskap eller VOLDTEKT.

Bildet av det kan dere finne på google om dere ikke vet hvordan det ser ut. . ..

Vi vil ikke tilbake til middelalderen.

Hilsen ei oppbrakt Fotokjerring

 

 

Dagens sitat, Hund. . .

"En hund er det beste selskap man kan tenke seg. Den forstyrrer ikke ens tanker og avbryter ikke når man snakker med seg selv. Hundene blir slik de oppdras. Ettersom de fleste mennesker selv har fått en gal oppdragelse, må deres oppdragelse av hunder bli elendig. Det er ikke hundens skyld".

Sitat: Victor Andreasen

Vestsiden speiler seg i Krona

 

Vi var et par damer ute og luftet kameraene våre i går. Min venninne hadde et spesielt motiv på en bestemt lokasjon i tankene. Og vi befant oss derfor på en liten avsats i nærheten av Krona. 

Litt etter at vi hadde ankommet stedet kom det brått noe firbent løpende mot oss i stort tempo. Forholdsvis hakk i hel kom det en tobent som etterhvert prøvde å rope den firbente til seg, egentlig uten nevneverdig suksess. Etter å ha unngått øyenkontakt og snudd ryggen demonstrativt til den firbente sa jeg tydelig til eieren at  jeg var veldig allergisk og ikke ønsket nærkontakt. Da hadde den allerede vært «på meg» to ganger, og den tredje fulgte raskt etter. En stor hund, labbene langt oppover kroppen min, hundehår lå definitivt igjen på min nyvaskede bukse og ganske nye vindjakke. Klærne kunne ha blitt ødelagt av klørne, de  ble heldigvis ikke det.  Men de måtte strake veien ned i vaskekjelleren igjen, for at jeg skulle slippe å gå med nesa i en klut det neste døgnet eller så. Hadde jeg vært av de som er redd for hunder i tillegg, ville dette vært en meget ubehagelig opplevelse.

Denne hundeeieren hadde tydeligvis fått gal oppdragelse, og påført det videre til hunden. Jeg har ikke noe imot hunder. Men jeg misliker hundeeiere som ikke er seg sitt ansvar bevisst. Og når de ikke har kontroll over dyret sitt bør det være en selvfølge å bruke bånd.


Et lite stykke Kongsberg

Siden vi  var to blide damer på tur  lot jeg ikke dette ødelegge hverken dagen eller humøret. Vi fikk tatt våre bilder, både der og andre steder. Mens sola fortsatt skinte og fuglene sang. Med nød og neppe kom vi oss hjem uten hundebæsj på skoene også. For jammen hadde det gått mange uoppdragne hundeeiere før oss på strandpromenaden langs Lågen. 

Og bare for å nevne det, hundeeieren var ikke i nærheten av å beklage hverken sin eller hundens mangel på oppdragelse.

Det eneste han sa var: Oi, nå våknet jeg gitt.

Vel, det gjorde jeg også!

Hilsen ei småkritisk Fotokjerring 

Forandring fryder . . .

Jeg deler adresse og mye annet med en mann som har vært amatørskuespiller i nærmere 30 år. Tommy begynte i det nystartede Kongsberg Teaterlag i det Herrens år 1987. Sin første premiere hadde han sommeren etter, i de dager vi ventet vår førstefødte, altså Søtnosa. Heldigvis rakk han både forestillinger og fødsel.

Siden har det gått slag i slag med nye stykker hvert eneste år. Han har vært innom mange sjangre, flere scener og mange store roller.

Det har vært utrolig morsomt å følge ham på denne ferden. I de første årene hendte det ofte at jeg leste replikker med ham og dermed ble kjent med handlingen. Det er det helt slutt på. Nå lukker han døren til gutterommet mens han pugger, eller rett og slett leser inn replikkene slik at han kan høre på de og memorere på denne måten.

Et stykke jeg ble virkelig bergtatt av var «Veven» som ble vist flere steder under «Middelalderuka i Numedal». Det var en fantastisk historie fra 900 tallet, skrevet av Ola Grøvdal. Morsomt, dramatisk og spennende. Det jeg ikke ble like bergtatt over var denne skuespillerens iver etter å tilegne seg en «lookalike» til datidens menn. «Veven» ble spilt både i 2010 og 2012. 2011 utgikk pga tragiske hendelser Norge aldri glemmer. Flere år på rad hadde jeg derfor en mann i heimen som så mer vill enn tam ut på grunn av en rolle. . .

 


 

«Vaktmesteren» var en styrkeprøve. Tre menn på scenen i nærmere 3 timer. Ufattelig mye øving, stor innlevelse og sterk historie. De hadde en så dyktig instruktør i Adam Levine at jeg tror det føltes som en liten teaterskole for aktørene. Nå skal det sies at jeg har en mann som vanligvis er ganske ren og pen i tøyet, og dermed ble denne opplevelsen litt sjokkartet. Han spilte en uteligger og hadde blant annet på seg en lang, under, vinter, innsmurt med diverse remedier som kaffe og te .Klærne var også blitt dratt rundt i støvet ute i garasjen. De så ganske så møkkete ut, og luktet neppe av såpe og skyllemiddel etter den behandlingen. Det var rart å se ham sånn, det var liksom ikke han jeg kjenner. Både Tommy, Trond Magne Sandvik og Stein Oddvar Rasmussen formidlet historien på en måte man ikke kunne la være å bli berørt av.

Og så var det våren 2016. Charleys tante. Mhmm, mannen min det ja. Tante.

Det var faktisk ganske rart å se ham med kjole og langt svart hår. Ustyrtelig morsomt også.

Interessant å komme hjem fra hyttetur etterpå og observere  at klesvasken mannen hadde tatt hånd om i mitt fravær var en kjole. . .

Nå er det like før det braker løs igjen. Det har vært intensiv øving flere kvelder i uken fra januar og frem til nå. Generalprøve på Beksvart Komedie er førstkommende mandag kveld, etterfulgt av 7 forestillinger de neste to uker. Denne gang skal skuespilleren fremstå som homofil, og særlig mer har jeg ikke fått vite.

Johansen er i sannhet en mann med mange ansikter, og jeg tipper at jeg blir overrasket igjen.

Alle bilder er fra skuespillerens arkiv.

Hilsen ei frydefull Fotokjerring .

Med sure sitroner kan litt av hvert fordrives. . .



 

Når noen i ens nærhet sliter med større eller mindre problemer vil vel de fleste prøve å finne hjelp på en eller annen måte. Det finnes mange kjerringråd der ute, og det er ikke godt å si om de hjelper for bare noen, alle eller ingen.

Søtnosa fikk sist sommer elveblest, og det viste seg etter hvert at den var kronisk. Hele januar måned tilbrakte hun hjemme med utslett som klødde og klødde og drev henne til vanvidd og ned i kjelleren. Ikke bare en time nå og da, men dag etter dag og døgnet rundt.

Mens jeg søkte om råd mot elveblest fant jeg mye interessant og lærerikt.


 

Ifølge både kjerringråd og andre kilder er sitronens egenskaper uvurderlige. Det er bare å skvise saften ut av den og skride til verket.

Sitronsaft kan roe ned en urolig mage og fjerne kvalme. Inneholder mineraler som kan redusere sårhet etter trening.

Kommentar: Endelig noe som kanskje hjelper etter trening. Kjekt å vite om jeg kommer til å oppleve det.

Kvalme er ubehagelig uansett om det skyldes svangerskap, biltur eller båttur.

Kommentar: Det er godt å vite at to dråper iskald sitronolje på en sukkerbit hjelper om noen drar meg etter håret om bord i en båt igjen.

Sitron gjør arvesølvet skinnende rent.

Kommentar: Jeg må virkelig se om jeg finner igjen de der barneskjeene i sølv og putte de i en plastbeholder sammen med ti sitroner.

Har du maur på kjøkkenet kan du prøve å bruke sitronskall i de områdene du ser de oftest.

Kommentar: Lurer på om det hjelper mot slukhalser også?

Mikrobølgeovner absorberer raskt lukt og blir lett dekket av matrester. Plasser en kopp med vann og sitronsaft i mikrobølgeovnen et par minutter. Deretter kan du bare tørke av med en svamp.

Kommentar: Åh det trenger jeg ikke prøve, mikroen min er alltid gullende ren.

Har du lyst på naturlig brunfarge før du går på stranden? Da er det bare å mikse en te av diverse ingredienser:

Vann, grønn te og sitronsaft. Koke, trekke og avkjøle. Påføre blandingen på huden og ha på over natten. Dette bør ikke gjøres for ofte fordi sitron kan være irriterende for huden og dermed gi hudproblemer etter langvarig bruk.

Kommentar: Så glad for at jeg har en sånn naturlig, lys, blåhvit teint i huden. Dermed kan jeg glatt hoppe over dette punktet.

Det kan være lurt å desinfisere badet iblant, ettersom det gjerne samler seg en del plakk der. Lag en eterisk olje av sitron, en teskje kremotartari og to spiseskjeer vodka. Spray dette deretter på problemområdene. La virke i 10-30 minutter.

Kommentar: Tømte en god slump vodka i blandingen, og sprayet rikelig for å være sikker på effekten. Så prøver bare å summe meg litt her nå . . .

 

Mot elveblest: Del en sitron i to og stryk den over vablene. Ofte forsvinner både kløen og utslettet.

Kommentar: Jeg er redd Søtnosa hadde fått et stort forbruk av sitroner om hun skulle holdt på med dette en hel måned. Jeg er også redd for at det ville vært i kategorien langvarig bruk og dermed ikke å anbefale. Trolig hadde hun blitt sur både utenpå og inni også om det ikke hadde gitt ønsket effekt.


 

Så ikke til forkleinelse for hverken kjerringer eller kjerringråd, men jeg er glad det finnes legemidler som hjelper mot en hel del plager og lidelser.

I hennes tilfelle en liten håndfull allergitabletter hver dag og et par sprøytestikk i måneden.

 

Hilsen ei lett syrlig Fotokjerring

En liten smak av Sagaøya Island. . .

Alle Islandsfoto: Ron Jansen.

Ron Jansen er en av de jeg har blitt kjent med etter at jeg begynte i Kongsberg Kameraklubb sist høst. Jeg hadde sett en del av bildene hans før jeg ble medlem i klubben selv, og var dypt imponert over det jeg så. Senere på høsten viste han på forespørsel et slideshow fra Island for kameraklubben. Han tilbrakte 1 uke der i mars 2016.

Tidligere denne uken viste han det samme for Drammen Fotoklubb, og jeg ble med som nissen på lasset for å se det en gang til.

Jeg har vært så heldig å få lov til å vise en håndfull av bildene hans her i bloggen min.


 

Island med sine 330 000 innbyggere og et areal på 103 000 km² er et yndet reisemål. Reykjavik med sine forsteder og omkringliggende områder på sørvestkysten er hjemsted for to tredjedeler av øyas befolkning. Innlandet er preget av lavaørkener, fjell og vulkaner, og er ubebodd.

Ifølge Landnàmabòk var nordmenn de første bosetterne på øya i år 874 e.kr, da Ingolf Arnarsson slo seg ned der. Fra 1262 til 1918 var Island en del av det norske, og sist det danske monarkiet. Island ble uavhengig fra Danmark under  andre verdenskrig, og republikken Island ble etablert den 17. juni 1944. Kilde:Wikipedia

På Island finnes det både variert, dramatisk og urørt natur. Det er vulkaner, geysirer, fosser, breer og vidstrakte lavamarker.

I bilen nedover til Drammen ble vi vel egentlig enige om det, Ron og jeg, at han iallefall er kontrollfreak når det gjelder egne bilder. Og det kan jeg forstå; han kjenner hver innstilling på sine kameraer ned til minste millimeter. Han publiserer garantert ikke noe han ikke er fornøyd med selv.

 

Etter sigende er Island et sted som både overrasker, imponerer og tar pusten fra deg.

Det er på mange måter likt Norge, men samtidig veldig annerledes.

Ron tar ofte flere bilder av hvert motiv,før han setter de sammen til ett sluttresultat. Dette gjør han for å få frem detaljer i lyse og mørke deler, skarphet eller dybde i bildene.

Jeg synes han gjør det på en utmerket måte.

 

Det må være magisk å utforske de fantastiske isgrottene. Nydelig lys og fantastiske formasjoner.

(Og her ser dere fotografen som har tatt en selfie.)

Å se dette slideshowet er nesten som å sitte foran TV'n hjemme i stua. Det er lekkert redigert og ledsaget av dertil passende behagelig, dramatisk og underbyggende musikk.



Så tusen takk Ron, for at du deler noen av dine store øyeblikk fra naturen med oss på denne måten. Det er særdeles inspirerende og jeg håper mange flere får muligheten til å se det.

På følgende sted kan dere se flere av bildene hans:

 https://www.facebook.com/eyeseelightronjansen/

Hilsen ei reiselysten Fotokjerring
 

 

Fashion in the Forest. . .

. . . selve navnet innbyr til en god opplevelse. Og det fikk jeg virkelig i går.

Fashion in the Forest ligger i skogkanten oppunder Svartås, rett utenfor Kongsberg sentrum. Dette er på hjemstedet til Åse, og hun har sammen med sin venninne Trine tatt i bruk bryggerhuset fra 1900 tallet til deres felles bedrift.



 

Sola skinte og det så ut som en ren idyll da jeg kom frem og parkerte. Det lille bryggerhuset var innbydende og hyggelig, med blomster på trappa og lys i vinduet.

 

Vel inne ble jeg møtt av en særdeles god stemning. Damer som pratet og lo, kaffe og hjemmebakte kaker stod klart til de som måtte ønske, og de fargerike og morsomme klærne viste seg med en gang man var inne i det første av de to små rommene.



 

 

Her er det klær med masse artige motiv og stilige detaljer.



Stort utvalg av festlige strømpebukser.



Jeg fant mitt favorittmotiv.



Marit Becker var en av de fornøyde stamkundene jeg møtte der i går, og hun var kjempefin i begge kjolene hun prøvde. Nå kan man jo si at alt kler den smukke, men jeg tror kanskje at godt snitt i klærne må få litt av æren også.



 

Damene driver først og fremst nettbutikk, men har åpent noen dager i måneden. Jeg kan virkelig anbefale stedet til andre som ønsker noe nytt og sprekt til våren. Også er det jo noe med å kunne handle på et sted der historien bokstavelig talt sitter i veggene.

Faren til Åse drev med bier og brukte bryggerhuset til å slynge honning i.Han og broren pleide også som barn å sove i det innerste rommet om somrene. Bestemoren hennes både vasket klær og hadde bakerovn der.

 Under krigen var faren en av gutta på skauen. En gang han var hjemom for å besøke foreldrene og få seg litt god mat, kom tyskerne og spurte etter ham. Bestemoren løy dem rett opp i ansiktet og sa at han hadde de ikke sett. Faren gjemte seg da i bryggerhuset, trolig i den lille kjelleren. Tyskerne tok heldigvis beskjeden fra bestemoren for god fisk og undersøkte ikke nærmere.

Jeg er sikker på at tidligere generasjoner ville vært fornøyd med at det er nytt liv i bryggerhuset. 

Hilsen ei handlelysten Fotokjerring

 

 

Det er makt i de foldede hender. . .

. . . og mye penger.

Jeg fikk et aldri så lite nedfall i hakeregionen da jeg leste Laagendalsposten i dag.

Der stod det skrevet at det finnes 198 tros- og livssynssamfunn registrert bare i Kongsberg og Numedal! Alle disse samfunn kan kreve et årlig tilskudd fra staten. Dette tilskuddet skal tilsvare størrelsen som Den norske kirke får per medlem. I 2016 var summen på 637 kr per medlem i Kongsberg kommune.

Under har jeg hentet noen vilkårlige eksempler fra en liste over trossamfunn med tilskudd i 2015:

Familiekirken i Follo, medlemmer: 12, tilskudd: 5.832

Menigheten Betel Rælingen, medlemmer: 17, tilskudd: 8.262

Trossamfunnet Restoration Oslokirken, medlemmer: 10, tilskudd: 4.860

Albansk Islamsk Kultursenter, medlemmer: 4173, tilskudd: 2.028.078

Metodistkirken i Norge, medlemmer: 10.566, tilskudd:  5.135.076

Det er ikke for å henge ut noen eller sette èn religion opp mot en annen. Men ærlig snakka; noen av disse samfunn er jo ikke større enn en syklubb eller et middels familieselskap. Mens andre igjen henter anselige summer ut av statskassa.


 

Jeg kan innrømme at jeg personlig gjorde et valg i forrige årtusen. Man skal ikke snakke stygt om de døde så jeg nevner ikke navn. Da var det en «abortprest» som herjet bortimot fritt gjennom flere år. Jeg går ut fra at flere av dere husker hans store motstand mot selvbestemt abort, og de stygge aksjoner han gjennomførte. Jeg ble dypt sjokkert og rødglødende av raseri over hans metoder, hans gammeldagse syn og ikke bare kvinnediskriminering, men hets mot kvinner i en vanskelig situasjon. Jeg kunne ikke godta at dette skulle være kristendom i praksis, og ville definitivt ikke at en del av mine skattepenger skulle støtte opp om slike holdninger. Jeg var også svært uforstående til at Den norske kirke som arbeidsgiver syntes dette var ok. Det syntes de heldigvis ikke heller, og vedkommende ble etter noen år avsatt fra sitt embete.

Men det var først flere år etter at jeg møtte opp på byens kirkekontor. Jeg hadde en lang monolog inne, og bøttevis med argumenter på hvorfor jeg ville melde meg ut. Skuffelsen ble derfor stor da jeg bare fikk utlevert en penn og et skjema for utfylling.

Meg bekjent gjorde Olav Haraldsson kristendommen til Norges offisielle religion rundt 1020.  Så det er jo etterhvert gammel historie. Kanskje er det sunt med et mangfold innen trosretninger også. Jeg kritiserer ingen for den tro de har, så lenge de ikke kommer på min dør for å prakke den på meg.  Men jeg stiller virkelig et stort spørsmålstegn ved kriteriene for å få støtte.

Jeg gjentar: 198 tros- og livssynssamfunn registrert bare i Kongsberg og Numedal! Hvor mange guder kan man be til, og hvor mange måter kan man folde hendene på da?

Hilsen ei Fotokjerring som først og fremst tror på det gode i mennesker.

Dagens sitat, Et kyss . . .


 

Av en eller annen grunn har jeg lenge hatt sansen for sitater. Når eller hvorfor den interessen oppsto er jeg ikke helt sikker på. Jeg skal ikke påstå at jeg husker uendelig mange heller, men jeg har en god gammel bok jeg liker å se i med ujevne mellomrom.

I går var jeg igjen på utflukt med en venninne. Vi skulle til et hus av litt eldre årgang som helt klart ikke har vært bebodd på en stund. Hun skulle få bruke et bestemt objekt der i fotosammenheng, og jeg var med som assistent og likesinnet.

I et av rommene var det noe som så klart fanget denne fotokjerringas interesse; intet for stort, intet for lite til det. Både på brannmuren og flere andre steder i rommet var det en hel del kyssemerker laget med leppestift i ulike farger.

Og da var det noe som demret . . .

Et kyss er et uttrykk for et inntrykk . Som regel med ettertrykk og av og til med avtrykk.

Kilde: Anonym

Det er jo litt spennende å fundere på forhistorien til dette. Utfra den rosalilla veggfargen å dømme var det trolig en dame som hadde bodd der. Altså neppe en storsjarmør som hadde fått avlevert minner på den måten. Kanskje det var noen jenter som hadde hatt det moro med å bruke opp gamle leppestifter før huset skulle tømmes? Mange muligheter, og det er det som er så spennende med å få et glimt inn i gamle steder.

Man kan bare ane eller gjette . . .


 

Uansett husker jeg veldig godt et sitat jeg hørte for mange år siden. Jeg vet dessverre ikke hvem som har uttalt disse kloke ord, men jeg tok det sporenstreks til mitt hjerte:

«Min kjærlighet volder meg ingen kvaler. Jeg elsker meg selv og har ingen rivaler.»

Umiddelbart høres det jo ganske selvsentrert og egoistisk ut, og jeg innrømmer gjerne at jeg har fleipet med det noen ganger. Men sånn helt seriøst: Om du ikke klarer å være litt glad i deg selv, hvordan skal du da klare å være glad i de rundt deg?

Høres banalt ut ja, men er dessverre veldig sant.

Så dere, om dere har noen dere er glad i, da er det vel bare å uttrykke inntrykket ? Og kanskje sette avtrykk.

Hilsen Fotokjerringa med nesa i ei bok

Kongsberg Marken, og noen refleksjoner . . .

 



Så er den over igjen. Den årlige vintermoroa som har vært en tradisjon i byen siden 1633.

Nå har ikke jeg personlig hatt muligheten til å delta like lenge.

Men jeg har gjort meg noen tanker, og kan på egne vegne dele inn mine «Markens-år» i 3 faser. Hver av de tre fasene har også en underfase.

 



 Jeg kan fortsatt huske forventningen og gleden jeg som barn hadde til «Marken». Den var på en måte en av vinterens høydepunkt -  etter julen.       Med karuseller, smultringer, lodd og ekte juggel.

Som voksen, og småbarnsforelder, kunne jeg hente frem litt av den samme gleden gjennom mine barns glede.​ 

(Herlighet, det er SÅ høyt)




 

Etter hvert som man ble eldre var det mye mer moro å kunne «Gå Marken» med jevnaldrende, uten foreldre.

Når man er ferdig med egne barneår og småbarnsalderen til egne barn er det egentlig helt OK at barna er så store at de vil forsere Marken uten oss oldiser.

Vi er voksne, barna er store, og vi kan gjøre andre ting.​

Det gjør vi også. Men kommer tilbake til byen et par timer før Kongsberg Marken skal stenge for i år. Og da måtte vi jo"Gå Marken".

Det tok oss faktisk ca de siste to timene før det stengte i år. Vi møtte mange kjente på vår vei, det var smaksprøver til de som ønsket, og kameraene måtte luftes.

Hahaa, Johansen er en smule fartsgal. . . 



Fotokjerringa er på vei opp ;-)

 

Ready for take-off
 

Til slutt må jeg bare nevne at Johansen og undertegnede hadde et par fine år i Arendal for ca 30 år siden. I den perioden jobbet han på fritiden i "Radio Pollen". Tilfeldigvis passet det slik en helg at han hadde vakt for denne nærradioen og vi fikk besøk av mine to søstre og (på den tiden) 2 nieser. Han fikk bl a i oppdrag å besøke tivoliet som gjestet byen. Han gjorde nok en god jobb, for han kom hjem med en veeeldig stor bunke fribilletter til tivoliet. 

Dermed entret hele gjengen tivoliet senere på ettermiddagen og kjørte så mye karusell som jeg nok ikke hadde gjort før, og definitivt ikke vil gjøre siden.

Alderen innhenter oss alle :-)

Hilsen ei Fotokjerring som trives veldig godt på landjorda.

P.S.: Men fy søren så artig det var å være barn for en liten stund :-)

 

 

 

 

Når ble idrett galskap. . .



 

Jeg skal ikke gi meg selv tittelen sportsidiot. Eller er det nettopp det jeg burde? Altså, jeg skjønner ingenting, og er jeg derfor en sportsidiot?

Jeg fulgte etter hvert mer og mer med på TVen som stod på i går kveld. Programmet som fanget min interesse mens jeg egentlig holdt på med andre ting var: «Therese Johaug: Dommen».

Jeg er i alle fall ikke sportsidiot på den måten at jeg vanligvis blir vill og gal under diverse sportssendinger.

Jeg er egentlig allergisk mot fotball, jeg begynner å klø så fort jeg hører det starter en kamp på en eller annen kanal. De få gangene jeg kan tåle noen minutter er når jeg er i nærheten av en dame i familien jeg setter veldig pris på. Om det er en kamp med action lever hun seg så inn i det, at underholdningsverdien av hennes innlevelse for meg en liten stund blir større enn allergiplagene.

Jeg synes det er veldig spennende å se på skiskyting. Der skjer ting så fort, at man aldri kan vite utfallet. Og når vi gjennom mange år har hatt gode utøvere der også kjenner man jo et visst snev av patriotisme.

Skøyter. Akk og ve. Runde etter runde etter runde. Jeg er dyktig imponert over utøverne. Men som seer får jeg ekstremt sterke allergiske reaksjoner på ensformigheten i landskapet.

Og så har vi langrennsløperne. Jeg ble dessverre ikke født med ski på bena selv. Men jeg synes det er helt utrolig spennende å følge med på prestasjonene til de som er i eliten.

Man kan bare ane hva som ligger bak av timer og slit til hver enkelt utøver, uansett disiplin.

Disse toppidrettsutøverne har et stort team av ekspertise rundt seg. Jeg skal ikke gjette på lønnen til hver enkelt ekspert, men de bør i alle fall ha topp kunnskap innen feltet de er ansatt i.

Når det gjelder saken om Therese Johaug: legen tok sin hatt og frakk og gikk, og all ære til ham for det.

Men at en travel toppidrettsutøver skal måtte underkjenne en landslagsleges anbefaling av en sår salve, og faktisk måtte bruke tid på å undersøke om medisinen er trygg? Og at det skal brukes masse tid av mange mennesker, i det norske rettssystem, for å finne ut om hun dopet seg til resultatene på grunn av nevnte sår salve !

Hallo, hvor ble idretten av?

Hilsen er trist sportsidiot av en Fotokjerring.

DAGENS BILDE: Dårlig tørkevær i dag . . .



VASK

Hvis det er en kvinne innen rekkevidde, hva enten hun er mor, kone, elskerinne eller en god venn,

så er vasking dømt til å være hennes arbeid.

Og allikevel, når man tenker over det, så er det merkelig at en fullt voksen skrubber,

skyller og stryker en annen fullt voksens intime plagg,

akkurat som om han var et barn.

 

Sitat: Jill Tweedie

Reisebrev fra sommeren 2016, del 6, Varhaug gamle kyrkjegard . . .

 


 

. . . etter å ha innlosjert oss i det særdeles sjarmerende Eldhuset og fått i oss litt mat var nok en regnskur over. Huseieren hadde fortalt oss om Varhaug gamle kyrkjegard som lå bare noen minutters spasertur unna. Så da var det på med jakker og sko og ut på oppdagelsesferd.


 

Kirkegården ligger naturskjønt til. Den er fredet og ligger helt ned mot havet på gården Varhaug i Hå kommune. Den første kirken ble trolig reist rundt 1200, og flere kirker har stått her.

Dagens Varhaug kapell ble reist i 1951.


 

De gamle kirkeklokkene fra 1791 henger rett over hodet på oss når vi går inn. Det kom en ny heftig regnskur og det var sympatisk at det lille kapellet var ulåst.


 

Det er ca 15 kvadratmeter stort, og har 14 jærstoler til sitteplasser! Jeg har ikke noe problem med å forstå at det ofte blir brukt til vielser.

Kaizers Orchestra var her i 2003 og spilte inn musikkvideoen til låten og albumet «Evig Pint».

«I 1842 forliste skipet Ingermanland like utenfor kysten her. Det krevde 389 russiske liv, og de fleste ligger begravet her på Varhaug.»




 

Jeg syntes beliggenheten til denne kirkegården var fantastisk flott.

 


 

Det er litt fint å tenke på at «Den siste hvile» er på et vakkert sted. Men neimen om de hadde fått ligge helt i fred her. Kulehull fra krigens dager er synlig på flere av jernkorsene.

 


Vi rusler videre og nyter synet av det flotte Jærlandskapet. 

«Langs Kongeveien på Jæren er det merka en pilegrimsvei, som går fra Varhaug gamle kirkegård og nordover til Kristkrossen på Njærheim. Gå der pilegrimsmerkene er satt opp, og følg de blå merkene som viser hvor Kongeveien går. Etter at du har passert hengebrua over Håelva, går du til høyre opp til det gamle steinkorset på Njærheim».

Kilder: Wikipedia, Visit Norway.




Og så rusler vi tilbake til Eldhuset ved havet, mens ei ny regnskur kommer langt der ute.

Hilsen ei fascinert Fotokjerring


 

 

 

Var det et pust fra fortiden . . .


 

Høyt oppe i lia og innover i de dype skoger ovenfor Veggli ligger det ei gammel seter. Jeg har èn gang før vært inn til Røynebuvannet, men den gang ble det ikke tid til å se nærmere på setra ovenfor.


 

Sist sommer tok jeg turen inn dit sammen med en venninne. Vi har samme fotodille og har begge to en spesiell dragning mot gamle steder. Som nevnt ligger setra høyt og fint og det er nydelig utsikt derfra.

Det var en fin sommerdag med passe turtemperatur. Siden det er privat vei inn dit parkerte vi ved bommen og gikk i lett lende de 30-40 minuttene turen tok i skravletempo. Hun hadde kommet oppover samme morgen, og det passet perfekt å innta medbrakt lunch med panoramautsikt. Det var aldeles stille, og bare en lett bris innimellom. En totalt fredelig stemning, bare tidvis hørte vi lyden av «ålræite dyr» i det fjerne.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Var det Huldra som gikk forbi . . . 

 


 

Tilfeldigvis hadde min mor fortalt meg litt om stedet rett før denne turen. Hun hadde nemlig som helt ung vært der en sommer som seterjente. Sammen med Budeia, et par andre jenter og en mann.

Hun fortalte om en spesiell og tragisk hendelse den sommeren for så mange år siden.
 

Kyra hadde vært litt urolige da de skulle ut på beite denne spesielle dagen. I strabasene klarte en av kuene og bryte ut av flokken. Det resulterte i at hun gikk rett utfor en bratt skråning, og landet med brukket rygg. Mannen som var med løp det forteste han kunne til bygda for å hente hjelp. Det må nødvendigvis ha tatt sin tid, før den lidende kua fikk slippe smertene.



Var det i denne skråningen det skjedde, mon tro . . . 

Med disse tankene i hodet var jeg nesten forundret over at det var så fredelig og god stemning der oppe. Jeg hadde liksom forventet at det lå noe i luften og dirret . . .

Da vi ruslet nedover lia igjen snudde jeg meg en siste gang og så opp på den flotte plassen. Og tenkte på alt livet som hadde vært der en gang, på godt og vondt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg ble brått fylt av en tristhet. Og da jeg så opp på det ene vinduet syntes jeg det stod ei Budeie der og kikket på meg . . .

 

Lenger ned i lia ble det brått en stopp. Rett foran oss lå en gammel, rusten bjelle.

Utfra størrelsen å dømme var det en sauebjelle. Men jeg synes det gjør historien mer spennende å tenke på at det var ei kubjelle . . .

Hilsen ei Spøkefull Fotokjerring

On the road again . . .

I mine barneår var ikke turen opp gjennom Numedal forbundet med særlig mye glede. Jeg satt som regel mellom mine to eldre søstre, i baksetet på den hvite Cortina'en til faren vår. Jeg tror jeg måtte sitte i midten for at det skulle være like ille for de to andre. Om jeg måtte levere i bæreposen som alltid var parat. Jeg lagde meg etter hvert noen merkesteder. F.eks. Lampeland, ganske tungt, fortsatt ikke halvveis.

Det var bedre å komme til Evjuevja. Da hadde vi passert Flesberg, og var over halvveis.

 

Numedal Kro var helt klart en høydare, mye mer enn halvveis.

 

Holman Camping.  Yess, ikke så langt igjen.

 


 

Dette skiltet sa meg etter hvert at 5 km var forbundet med kun få minutter. Om magesyren som hadde ligget og lurt under drøvelen ennå ikke hadde passert videre oppover, øynet jeg virkelig et lys i tunnelen.

 


 

Og så kom vi til Smilehuset. Jeg syntes gluggene lignet på øye, øye, nese, munn - og dermed var det bare noen meter igjen til vi var fremme.

Bilsyken har for lengst gått over. Så sant jeg ikke må sitte for lenge i baksetet igjen. Det slipper jeg når jeg er på tur alene med meg selv. Da er det naturlig nok jeg som kjører bilen, mens Nikon er parat i passasjersetet.


 

Senere i livet har turen oppover Numedal kun vært forbundet med glede. Det er en liten time å kjøre, om jeg ikke tar for mange fotostopp.

Underveis kjenner jeg meg ofte litt som barn igjen. Ikke uvel og bilsyk, men med den kriblende forventningen og gleden man hadde på julaften da man var liten.

 

Den lille Oasen til moder'n er jo et sted jeg bare bruker på fritiden. Dermed forbinder jeg stedet nå kun med glede, avslapning, tur og opplevelser.

Yess, nå skal det smake med litt Oase-tid igjen.

Det var for øvrig her jeg fant fotogleden også.

Hilsen ei særdeles fornøyd Fotokjerring

Hva skal jeg bli når jeg blir stor. . .



(Foto: Jan Storfossen)

. . ja det har jeg lurt på mange ganger opp gjennom livet. Og neimen om jeg vet det ennå.

Jeg har som mange andre blitt kastet på hodet og ratata ut i arbeidsløshet. Jeg tok for noen år siden en liten omskolering som gjorde at jeg brått var inne i oljebransjen. Etter en bratt læringskurve var jeg sikker på at jeg hadde funnet et varig arbeidssted. Men som for mange andre tok eventyret slutt.

Det er flere som har spurt meg de siste årene om jeg ikke skulle begynne å blogge. Jeg så ikke helt hvorfor jeg skulle det, eller hvordan det skulle gi meg en inntekt.

Men så var det dette med den økende fotointeressen som lå i bakgrunnen og lurte. Kanskje jeg allikevel skulle starte en blogg for å bruke bildene mine til noe mer. Jeg trengte også noe positivt å fokusere på innimellom søk i ledige stillinger. Det skal ærlig innrømmes at jeg synes det var et stort skritt å ta. Tanker om Jantelov m.m. dukket opp. Underveis har jeg funnet ut at det ikke er så skummelt allikevel.  Det er tvert imot kjempegøy å bli kjent med den lille forfatterspiren som har ulmet i mange år, i kombinasjon med å se nye ting gjennom objektivet.

Jeg har ingen anelse om jeg vil lykkes med dette prosjektet. Men, jeg har umåtelig stor glede av å dra på oppdagelsesferd, lage mine innlegg med tekst og bilder, og synes det er veldig inspirerende når andre liker det jeg serverer. Altså rene Kinder-egget.

Om jeg klarer å få så mange følgere og lesere at annonsører finner min fotoblogg interessant som markedsplass gjenstår å se. Jeg deler mine innlegg på Facebook og Instagram. Men vet at jeg er helt avhengig av at mine venner liker det så godt at de deler det videre slik at jeg når ut til stadig nye lesere. Etter å ha innehatt diverse titler gjennom yrkeslivet har det blitt en liten drøm å bli blogger . Det finnes så mange dyktige skribenter og fotografer. Jeg prøver å ikke tenke på det, men heller kjenne på gleden av å slippe ut forfatterspiren , og samtidig være litt stolt av meg selv for at jeg faktisk følger drømmen.

Blogg.no oppdaterer hvert døgn lister over de 200 mest leste bloggene. Jeg har vært innom der noen få ganger allerede. I går var jeg inne på lista igjen etter mitt første av to innlegg fra Lier Asyl. Jeg håper det er et tegn på at jeg gjør noe riktig.

Men det er et stykke fra plass 180 til å være blant de 20 mest leste. . .

Uansett, jeg har kjøpt meg en ny duppeditt slik at jeg kan ha nettverk tilgjengelig på Oasen. 

Så i morgen stikker jeg trolig til Numedal i Mitt Hjerte.

Og lever drømmen om å være ei ekte Fotokjerring.blogg.no noen dager, og jeg lover at dere ikke får se mange flere bilder av meg.

Hilsen en uvanlig åpenhjertig Fotokjerring som lurer på hva hun skal bli . . . 
 

. . . og turen på Lier Asyl fortsetter


"DONT COME HERE".Nei, man føler seg ikke direkte velkommen.

Men min fascinasjon overskred langt frykten for å gå inn her. . . 


. . . selv om skyggene lurte i alle kroker.



Det var små, trange rom med en knugende følelse av tristhet.

 

 

Tydelige spor etter tidligere ubudne gjester.

Store rom med søyler. En gang i tiden var de sikkert ganske staselige og flotte.

Og til glede for de som ikke var låst inne på de små kottene..
 




Det var endeløse korridorer med dører og vinduer på vidt gap.

Det var ikke alltid slik. Jeg har lest at noen til og med ble bundet fast på toalettet.



Så godt som alt inventar er fjernet. En enslig gammel utslagsvask hang igjen på et ellers ribbet rom.



Min fascinasjon for vinduer er også stor. Det kan være flotte motiv som forteller sin historie om verden innenfor eller utenfor. Her fant jeg vinduer i mange varianter; knuste, dystre, med netting, med fuglereder, ovale, store, eller som i kjelleren hvor det var kraftige jerngitter foran.

 

Jeg pleier vanligvis å ta bilder etter Askeladd prinsippet,
 altså jeg fant, jeg fant. Denne gang hadde jeg tatt med meg noen små ting.  Denne underkjolen brukte  jeg eller søstrene mine for 50 - 60 år siden.

Sammen med en vissen blomst som lå i en vinduskarm ble det et anderledes motiv.



Jeg hadde også med noen gamle bøker. Først etterpå så jeg at den ene var Hamsun's Børn av tiden. Jeg har ikke lest den. Men selve tittelen får meg til å tenke at tragisk nok var det en del mennesker som ble ofre fordi de levde i akkurat den tiden de gjorde.

Jeg tråkket nesten på denne lappen på vei ut.

Det ble dessverre virkelig Game Over for mange mennesker på Lier Asyl i årene 1945-1974.




 

Dagen var like grå da vi gikk som da vi kom. Men jeg syntes bygningene virket ennå dystrere. Trolig fordi jeg hadde vært der inne og bokstavelig talt kjent stemningen i kropp og sjel. Full av inntrykk, med masse nye bilder jeg trolig aldri får tatt noe i nærheten av igjen.

Og ikke minst fri til å gå derfra. 

Hilsen en ærbødig Fotokjerring


 

Tur til Lier Asyl . . .



Forleden følte jeg meg veldig uskikkelig og mye yngre enn alderen skulle tilsi. For ordens skyld: Dette er min egen Maggedutti, en liten dukke jeg var veldig glad i som barn. På impuls tok jeg henne med i veska og tenkte hun ville passe inn i omgivelsene jeg skulle besiktige. Merkelig nok så jeg uttrykket i ansiktet hennes på en ny måte her.



 Å ignorere skilt som dette og fortsette inn på ett område har jeg aldri gjort før. I ettertid har jeg lest at dragning mot forlatte steder, bygninger, tunneler m.m. har et navn. Jeg lider rett og slett av Urban exploring (Urban utforskning). Selv om i mitt tilfelle har det som oftest vært rettet mot forlatte hus og ensomme setre  i mer avsides enn typisk urbane strøk.

Når det er sagt, vi behøvde ikke akkurat å bryte oss inn og det ville vi heller aldri gjort. 

Vi var 3 fotografer og 1 modell som ankom målet for utflukten.

Det opprinnelige Lier Asyl og Lier Psykiatriske Sykehus åpnet i 1926. Det bestod av totalt 12 bygninger, i 1985 ble 4 av de stengt. Dørene ble låst og vinduene spikret igjen, men dokumenter, en del utstyr og senger ble stående. Først i 2012 ble alt av inventar fjernet fra de nedlagte bygningene. I 2013 rives bygg A, men B, E og F står fortsatt igjen. På det meste var det omkring 600 pasienter med psykiske lidelser innlagt. Lettere, mer alvorlige og kroniske. Det er fortsatt 3 bygg i drift i tillegg til et administrasjonsbygg. Det er fortsatt et psykiatrisk sykehus og klinikk. 



Fra 1945 -1974 ble det utført forsøk med LSD, lobotomi, utprøving av nye medikamenter og forskning med radioaktive isotoper på pasienter innlagt på sykehuset.

Kikkhullene i dørene sier sitt.



 

I denne trappa sleit jeg. Ikke på grunn av høydeskrekk eller manglende rekkverk denne gang. Det var bare en usynlig sperre som dukket opp. Men så kom det en gentleman som fulgte meg og da klarte jeg såvidt å forsere dette punktet. Ja, han var høyst levende altså, og jeg har kjent ham i mange år. Men, hjertebanken jeg hadde mens vi var der, kan jeg dessverre ikke tilegne ham . . .





Det sitter mye historie i disse veggene og malingen som flakker av  i store flak. Jeg ber om unnskyldning til de det måtte angå at jeg var så dristig å gå inn på denne grunn. Jeg vil heller ikke anbefale andre å gjøre det samme. Det er ikke lov, det er trolig ikke trygt hva sikkerhet angår, og er du en sart sjel skal du bare la være. Uansett, for meg var det så mye kunst i dette bygget i forfall at jeg har ikke helt klart å fordøye det ennå. At jeg i tillegg har noen antenner som plutselig begynner å pipe gjør det ikke mindre spennende.

Jeg tror jeg må presentere flere bilder i ett annet innlegg.

Jeg har fortsatt en snev av dårlig samvittighet fordi jeg gikk inn der.Men jeg tok ikke noe med meg derfra annet enn masse bilder på minnebrikkene, både kameraets og min egen mentale. Jeg la ikke fra meg søppel eller noe annet, vel kanskje bare noen svake spor i støvet og glass skårene. Men, jeg tror ikke de er synlige i den tunge auraen der . .

Enn så lenge, jeg gir en symbolsk rose til de som levde her i kortere eller lengre perioder.

Kilder: Wikipedia og Drammens Tidende.

Hilsen en umåtelig tankefull Fotokjerring

Aass Bryggeri, her luktet det øl, ja . . .

Jeg må si jeg er imponert over aktivitetsnivået til Kongsberg Kameraklubb, der jeg har vært medlem siden sist høst. Det er klubbkveld hver uke, og hver gang er det enten et nytt tema, intern fotokonkurranse eller avtalt tur. Denne uken dro  8 stykker av oss på omvisning hos Aass Bryggeri i Drammen. 


I administrasjonsbygget stod staselige Bjørn Aass og voktet over flott interiør og gamle klenodier. 

Vi passerte gjennom et romslig lager hvor mengder med tomeballasje ventet på å bli fylt opp. Dette er altså bare en del av lageret.

I produksjonshallen var det metervis med samlebånd.

 

 

Det var sinnrike og effektive maskiner til alle formål. Flasketørker og etikettmaskin. Her har de kapasitet til å fylle 20.000 bokser og 24.000 flasker i timen. Ganske imponerende må jeg si.


Anders var vår særdeles imøtekommende guide. Han var utrolig kunnskapsrik og formidlet historien på en avslappet og humoristisk måte.

 

Bryggerhus er ikke som de engang var. Dette var særdeles godt oppvarmet og hypermoderne. På 1,5 timer brygges det 60.000 liter i en slik tank. Det skummet godt under "kikkhullet", og det skal ikke nektes for at man ble en smule tørst . . . 

 

I gjæringskjelleren var det mye rør. . .

 

. . . og man følte seg litt liten rett under to tanker som hver seg rommet 90.000 liter. Det var forøvrig 30 slike tanker her nede. 

 

I kontordelen vises det tydelig at 5 generasjoner har vært utrolig flinke til å ta vare på historien.

 

Ærverdige møbler fra tidligere generasjoner.

 

Pauserom med stil.

 

Og så var vi tilbake der runden vår begynte, i den flotte Gilde Hallen. For et par ti år siden var Johansen og jeg her på vår første omvisning, Dengang med påfølgende smaking av leskende dråper. Det var allsang og moro slik at vi skulle bli riktig tørste. En av allsangene gikk ut på at de som hadde bursdag i januar skulle reise seg. Et lite bursdagsvers ble deretter avsunget, og dernest måtte "jubilantene" drikke sin flaske tom. Dette ble gjort for årets tolv måneder. Til slutt sa kveldens vert at noe alltid var likt på slike kvelder: Noen hadde bursdag flere ganger i året . Og noen hadde ikke bursdag i det hele tatt. Jeg følte meg særdeles truffet. Burdagen min setter jeg veldig pris på, det er jo det beste tegn på at jeg fortsatt er her. Men uheldigvis hadde jeg akkurat hentet meg en ny flaske da denne moroa begynte. Så jeg var av de som ikke hadde bursdag i det hele tatt. . . 

 

Vår spennende omvisning var over. Bordene stod dekket og klare for et nytt lag når vi skulle gå. De skulle ikke på omvisning, men prøvesmaking som vi ikke rakk denne gangen. Akk ja, men nå er det frædda'n, så da kan vi vel ta en prøvesmaking hjemme, kanskje.

Hilsen fotokjerringa



 




 



 

Kveldstur i Magasinparken. Og så var det kamera og det med innstillinger da . . .


 

Når man først har blitt rammet av fotodilla, hender det at nye områder må utforskes. Ikke bare geografiske, men fototekniske områder også. Jeg går ofte på tur etter innfallsmetoden, og tar med meg de motiver jeg finner langs veien. Men jeg har også lenge vært fascinert av bilder med sløret vann og kvelds/nattstemninger.

Skal man ta slike bilder må man dessverre sette seg inn i noen innstillinger. Og det er det jeg ikke synes er så gøy, altså å lese brukermanualer med tekniske ord og uttrykk jeg inntil for noen år siden ikke hadde i mitt vokabular. Når «Hytta Fotoklubb» med sine 2 medlemmer (min mann og fetter) har blitt litt for tekniske har jeg opp gjennom årene «flyktet» ut med kryssord eller god bok.




 

For et par uker siden var jeg på tur med Kongsberg Kameraklubb hvor temaet var lang eksponering. Og nå har jeg fått det inn med teskje at ISO, lukkertid og blender bare er noe man få en viss forståelse for. Denne kvelden brukte vi bl a stålvisp med stålull i. Vispen ble knyttet til en lenke, stålullen ble tent på, og så stod en person og snurret den rundt og rundt. Og når kameraet da står stødig på stativ må man ha riktige innstillinger, på nettopp ISO, lukkertid og blender. Det ble litt kjølig, men var utrolig morsomt å leke seg med kameraet på en ny måte.


 

Så gøy at jeg uken etter fikk med meg min gode fotovenninne Unn Tove på tur. Vi entret Magasinparken i Kongsberg med kameraer og stativ, i et par blå grader og lett snøvær. Jeg mangler nok litt på de perfekt slørede vannbilder og kveldslys ennå. Men det gjør ingenting. For nå er jeg i gang, og det er faktisk ikke så skummelt som jeg trodde å endre innstillinger underveis. Bare kaldt på fingertuppene på denne tiden av året, men særdeles morsomt i godt selskap.

 



Uff ja, et veldig dårlig bilde. Men et av mine første ute i vinternatten, Dette var jo biblioteket i Kongsberg i mange år, men er altså nå Magazinet som Grand Hotell bruker til sine arrangementer. Jeg har i løpet av disse to småkjølige vinterkvelder ute lært masse nytt om kameraet mitt. Jeg har også lært noe nytt om byen min. Magasinparken er navngitt etter bygningen «Det kongelige Magazinhuus», som først var privatbolig for myntmester Henrich Christoffer Meyer tidlig på 1700-tallet. Han var ikke en helt redelig myntmester, og eiendommen ble solgt. Etter hvert ble boligen tatt i bruk i forbindelse med oppretting av et kornmagasin i Kongsberg. Bygningen ble revet i ca 1914, og det var her Magasinparken ble anlagt.

Det var SÅ artig, til tross for feil årstid, men i særdeles godt selskap. Takk for felles støtte, fortvilelse, latter og utvikling Unn Tove :)

Og forresten, jeg ser nå på meg selv som et fullverdig medlem av "Hytta Fotoklubb" :)

Hilsen ei Fotokjerring i utvikling :)
 

Kilde: http://kongsberg.org/magasinparken-kongsberg

Reisebrev fra sommeren 2016, del 5, Egersund og videre - jeg lengter tilbake . .

 


 

 . . .vårt første stopp neste morgen ble utenfor Egersund Fayancemuseum.

Vi var litt tidlig ute, og bare måkene stod og ventet tålmodig.

 


 

Derfor tok vi så klart en rusletur i sentrum av Egersund før åpningstid. Et av stedene som fanget min interesse var skiltet til Egersund Chokoladefabrik & Co. Ismannen som allerede var på jobb for å åpne il Gelato så min nysgjerrighet og var raskt på banen.


 

I løpet av "no time" var vi inne i de "Hellige gemakker", altså sjokoladebutikken! Han fortalte så hyggelig, levende og rolig at ingen kunne tro han var i ferd med å åpne en annen forretning, altså iskrem delikatessen.

Selv om butikken egentlig var stengt fikk vi kjøpe sjokolade. Den første vi valgte var løsvekt, og kostet 34 kr. Hvor rart var ikke det på vår 34. bryllupsdag. Uansett et utrolig hyggelig og serviceminded møte med Egersund en rolig søndag formiddag. Sjokoladen smakte nydelig, og er ikke glemt.

Videre på ferden så vi blide og tause "treboere". Tipper de er laget av en lokal Husflidsforening, siden de har vært så synlige de senere år.



Interessant å se en bakgård i totalt forfall, men allikevel hadde noen investert i en trampoline. Fint for barna :-)

 

Grand Hotell er en flott bygning i de fleste byer.

Jeg viser ingen bilder fra selve  Egersund Fayancemuseum. Men det var en separat utstilling i en annen del av museet. Kunstner Lise Birkeland viste bilder og skulptur, mens kunsthåndverker Olav Wegner Thomassen viste skap. Og disse fantastiske skapene med like fantastiske navn ble jeg trollbundet av,: vennSKAPET, vitenSKAPET, ekteSKAPET m.m. Så kreativt og flott! Dessverre var det bare ett skap igjen, også det dyreste, som ikke var solgt.

Det stod  dessverre ikke på vårt budsjett. Men jeg angret på at jeg ikke la inn et lite budsjettunderskudd. . . 


 

Etter at fabrikken ble nedlagt i 1979 overtok Dalane Folkemuseum fabrikkens arkiv og gjenstandssamling.

 

 


 

Vi fartet videre, og jeg rakk med ustø hånd og fange noen sky gråhegrer utenfor byen. De er utrolig vare, og jeg var igrunn fornøyd

med å rekke noen bilder av de.

 

Hellvik

Den Vestlandske Hovedvei var den første veien som ble bygget beregnet for hjulredskap i Rogaland. God veistandard gjør det mulig å ferdes her med barnevogn, veien skulle bygges billigst mulig og det er derfor enkelte bratte etapper. Det ville vært fordyrende å slynge veinettet om de mange høydedragene. En romslig parkeringsplass er opparbeidet ved Hegrestad. Det passet perfekt å ta en liten matpause her for oss.


 

 

Kvassheim fyr var i drift fra 1912 til 1990. Nå er det et informasjons- og friluftssenter.

 

 

 

Nå er vi virkelig på Jæren, og landskapet er akkurat så flott som jeg drømte om.

Spennende i strandkanten, småkupert, og med de typiske steingjerdene.

 

På Varhaug fant vi verdens mest sjarmerende overnattingssted. I det vi gikk ut av bilen ble vi møtt av regnbuen.

Det var jo utrolig vakkert, og romantisk, fortsatt på vår 34. bryllupsdag.

 

Her på Varhaug var det flere større og mindre boliger man kunne leie.

Vi falt pladask for det gamle Eldhuset, som også var mest egnet for 2 personer.

Kan anbefales på det varmeste om man  ønsker idyll fremfor luksus:

Sør-Varhaug 39, 4360 Varhaug, tlf.:51 43 03 83


I'll be back 

Hilsen Fotokjerringa



 

 

Det er (nesten) alltid for tidlig å stå opp. . .


 

. . . jeg blir med ujevne mellomrom, og i all vennskapelighet ertet for nettopp det. Ja, at det alltid er for tidlig å stå opp. Men det finnes altså enkelte unntak, selv for meg. Som når det er bursdag i heimen. Når det er far i huset som skal feires må klokka ringe lenge før sola står opp og hanen galer. I går var det den dagen i året. Kaffe skulle kokes og kakestykker skjæres, før vi vekket jubilanten med hjertelig avsynging av bursdagssangen. I samme stil som den lyriske alten Olga Marie gjorde i Solo reklamen i hine, hårde dager. Og det skal sies, vi har virkelig finpusset stilen opp gjennom årene. . .

Fiskumvannet i morgendis.

Da disse hyggelige morgensysler var utført, var dagen fortsatt veldig ung. Så jeg rasket like godt med meg kamera, kjørte Jentungen til skolen og fortsatte til Sundhaugen. Det er et sted jeg gjerne vender tilbake til gjennom de ulike årstider. Og siden jeg allikevel hadde startet dagen mens det fortsatt var natt i mitt hode, kunne jeg se om jeg fikk med meg soloppgangen der.

Noen få ender og svaner hadde startet dagens aktiviteter.

 

Det var en stille og nydelig morgen.

 

Fargene ble dypere mens jeg var der, selv om det ikke ble hele spekteret denne morgenen. Vakkert allikevel.

 

Noen utøvde mer "ekstremsport" enn meg, og la ut på vannet i morgendisen.

 

Jeg hørte de hese svaneskrikene over vannet, selv om jeg ikke så de hele tiden. Lyden av dem og andre fugler skapte en magisk stemning der jeg ruslet stille langs stranden.

På hjemveien var det tidvis mye tåke.

 

Men når jeg kom til Brennesletta så jeg at solen nådde toppen av Skrim fjellene. . . 

 

 

. . . og så vidt en liten flik av Kraftstasjonen på Labro.

 

Og dermed var jeg snart hjemme igjen. Dagen til far i huset og oss andre to i heimen startet fint. Jeg tror at Johansen hadde en fin bursdag. Og resten av uken ligger forhåpentlig foran oss uten alt for mange dumper i veien.

. . . jeg skal ikke si det så høyt at Johansen hører det, men det er veldig fint å stå tidlig opp en gang iblant . . . 

Hilsen Fotokjerringa






 

REISEBREV fra sommeren 2016, del 4, fra Vanse til Egersund


. . og en naturskjønn reise mellom spredte regnbyger fortsatte. Vi forlot fantastisk natur og nydelige strender. Og jeg håper kitere og fuglevenner forblir venner.

Utrolig hvordan naturen noen ganger er innrettet. Vi hadde mye regn i løpet av turen, men det var stort sett opphold hver gang vi stoppet. For å ta bilder, spise eller no`.

Brått var vi i Flekkefjord, også en nydelig liten kystidyll.

 


.

Denne dagen, 30. juli, var det Laksefestival. Vi spaserte gjennom gater som fyltes med folk, stoppet litt her og der. Vi gikk også litt utenfor allfarvei, for å fange noen øyeblikk for oss selv.

Trange smug. . .


. . . og smale fjorder.

 

Og så er det igjen min svakhet for vinduer.

 


 

Neste stopp ble Vanse, hvor vi fikk litt hakeslipp både Johansen og jeg. Vi ble møtt av synet av en «smule sliten» Rutebilgården. Min første tanke var at dette var litt «Harry». Men det var helt feil, for dette var jo faktisk Elvis. . . 

«I sentrum av Vanse finner man Brooklyn Square (oppkalt etter BrooklynNew York), i en ende av Abraham Berges vei, med en amerikansk bar som heter 8th Avenue, og en butikk som heter Trunken. Det er en stor turistattraksjon. Baren har jevnlig konserter, de fleste i sjangeren countryKjell Elvis, en lokal Elvis-imitator har hatt konserter på baren en rekke ganger. Der finnes også Trunken, en spesialbutikk for importerte amerikanske varer, som møblerklærgodteri og visse ingredienser i amerikansk mat.».

Hvert år holdes det en stor gatefestival som kalles American Festival. Festivalen feirer det amerikanske og forholdet mellom Norge og USA. Festivalen feires den siste helgen i juni hvert år. En scene er montert i midten av Brooklyn Square, og det er et mindre tivoli satt opp like ved. Festivalen starter på en torsdag og avsluttes søndag morgen. Lørdag er det en stor utendørs gatedans til levende musikk.Det er også en stor parade tilknyttet festivalen. American Festival het tidligere Listafestivalen, men skiftet navn i 2007". (Wikipedia)



 

 

Ferden fortsatte over Jøssingfjord, til Hauge. Nydelige stykker  av Norge, og svimlende øyeblikk.

Jøssingfjorden er i Sokndal kommune i Rogaland fylke.

Fjorden er omgitt av bratte fjellsider, og ender i en stor steinur, som var en stor utfordring for veibyggerne da riksvei 44 skulle bygges. Veien forbi ura og opp og inne i en loddrett fjellside på nordsiden av fjorden er fortsatt en turistattraksjon langs Nordsjøruten. Fjellsiden stopper ca. 8 meter før den møter bakken nede ved fjorden, og danner en stor heller. Her lå husmannsplassen "Helleren", fortsatt ligger det to små hus der. Helleren er en flittig besøkt turistattraksjon, og eies av Dalane Folkemuseum .

Johansen har en gang lest om Helleren, men koblet det  dessverre ikke da vi passerte skiltet. Han kommer aldri til å glemme at vi var så nær, og ikke fikk det med oss.

Vi ankom smått om senn Egersund, og skarven ønsket oss velkommen.

Det gjorde også  NAF campen rett utenfor byen. 

Det var godt å finne en ledig hytte ved 21-tiden. Vi hadde med telt, men det fristet ikke etter diverse regnskurer. . .

I'll be back

Hilsen Fotokjerringa




 

REISEBREV fra sommeren 2016, del 3


 

. . . og så kjørte vi videre. Med oppladede batterier, og ekstra batterier, til våre kameraer.

Når man ferdes i et annet terreng enn vanlig, popper motivene oftere opp enn datavirus. Men fotovirus er jo bare gøy. Vi var så vidt innom Lyngdal. Der kjøpte Johansen seg ny jakke. Han hadde utrolig nok klart å dra på tur uten ytterjakke (jakkefreak som han er)! Han koste seg helt tydelig på Lindesnes, men viste enn viss motvilje mot å gå i min røde og svarte vindjakke (jeg hadde med to jakker). Han bare måtte ha noe på seg i et litt værhardt område. .

Vi kjørte videre gjennom Farsund.

Og vi måtte ha en sving utom Håvik. Nydelig strand og landskap.

Et lite steinkast unna, og vi er på Lista.

Et unikt område for kitere, windsurfere og bølgesurfere.



Men her ute pågår det også en kamp for å bevare mange av de unike fuglebestandene som er avhengig av området. Flere av artene er utrydningstruet. Mange av stedene som er best egnet for kiting er fuglefredningsområder. Der skal det absolutt ikke foregå kiting, og situasjonen på Lista er spent. Brudd på bestemmelsene kan føre til totalforbud mot brettaktivitet.


Huset på prærien, bare noen meter unna den fantastiske stranden på Lista.

Og denne andre dagen på vår tur var såpass plasskrevende på minnebrikka,

AT fortsetjing fylgjar . . .

Hilsen Fotokjerringa
 

 

 

https://tracking.adviralmedia.com/click/489/58797/stronger

Ut på tur aldri sur, selv om turen ikke ble som planlagt . . .


Drammenselva innhyllet i tåke.

 

Planen i dag var nemlig å besøke Bragernes Kirke i Drammen, for å se fotoutstillingen som Drammen fotoklubb har gående der. Dette hadde jeg egentlig gledet meg til. Ideen med å bruke en kirke som utstillingslokale tiltaler meg. Så jeg var litt nysgjerrig på hvor og hvordan bildene var hengt opp i kirkerommet, og hva slags motiver som var valgt. Jeg tenkte også at jeg var litt imponert over at en kirke går utenom de vanlige normer, og åpner opp på en slik måte.

Jeg dro på tur med min gode fotovenninne Unn Tove. Vi husket begge at det stod i annonsen at utstillingen var åpen fra 18. januar kl. 12 til 28. januar kl.18.

Men den var visst ikke det allikevel, da kirken er stengt på mandager - og DET hadde altså ingen av oss sjekket. Så derfor ble det ikke noen utstilling på oss i dag.

Men parkometeret var betalt for flere timer, og å sløse bort penger driver vi ikke med.

 

Så vi ruslet ned gjennom byen med retning mot elva. 

 


 

Tåken lå tett, og byen viste seg dermed frem på en måte jeg ikke har sett før.

Det ble en fin tur langs strandpromenaden.


 

Vi investerte i et par brød, og fikk dermed mange nye, flyktige venner.

 


 

Noen ventet høflig, mens andre kjempet med nebb og fjær. . 


 

Deler av gjengen fulgte oss da vi snudde . . .



 

Det ble så klart en stopp på hjemveien også. En fin, liten idyll litt lenger opp langs elva.


 

Godt vi hadde noen skiver igjen.

Og til Drammen fotoklubb, jeg ønsker dere lykke til med resten av utstillingen. Det er ikke sikkert jeg får sett den. Men jeg så heldigvis den forrige, og håper jeg får med meg den neste.

Ja, dette ble altså noe helt annet enn det vi hadde tenkt. Men det som er så fint med å dra på tur med en likesinnet, er at da finner vi bare noe annet å se på ? og fotografere.

Tusen takk for en fin tur Unn Tove. Vi bruker i alle fall ikke tiden på å være sure.

Hilsen Fotokjerringa

REISEBREV fra sommeren 2016, del 2


 

. . . og plutselig var vi fremme ved reisens første mål, og Norges eldste fyr, LINDESNES. Etter å ha lokalisert hvor vi skulle sove om natten, dro vi rett ut til det etterlengtede fyret. Regnet hadde etter hvert gitt seg, så det var bare å få på seg turskoene, ta med kamera og gå på oppdagelsesferd.

Det tar ca 5 minutter å gå fra parkeringen og opp til fyret. Eller litt mer med kamera.

Utsikten er flott i alle retninger.

Små blomster klorer seg fast også her ute i havgapet.



Ja, så enkelt er det vel i grunn . . . 

Etter å ha inntatt en sen middag, så vi at fargene på himmelen var i ferd med å endre seg. Så vi kastet oss i bilen og freste ut til fyret igjen. Da var klokken blitt ca 22, og vi rakk akkurat solnedgangen en av de siste kveldene i juli.


"Har du fyr, har du løkte langs din vei" - en nydelig sang jeg kan anbefale dere å høre på.

Kikkert tilgjengelig for de som vil se langt og lenger enn langt..

Norges første fyrlys ble tent her 27. februar 1656. Det var ingen tilfeldighet at det ble nettopp her. Helt siden middelalderen har Lindesnes, eller Neset, vært en av de viktigste landkjenningene for seilende mellom Nordsjøen og Østersjøen.

 

Det ble en vakker avslutning på dagen helt på sydspissen av Lindesnes halvøya. Nydelige farger som skiftet så fort at du måtte være til stede akkurat der og da. Utsikt i alle himmelretninger, og lukten av hav i nesa.


Som nevnt hadde vi kun bestilt overnatting for den første natten. jeg syntes det var helt passende at det var i Bergan veien . . 

 

Vi ruslet en liten tur før vi forlot Lindesnes i fint vær neste formiddag.



Et helt utrolig flott sted var det, som innfridde forventningene. Men jeg skulle gjerne hatt med meg VAMP konserten 2 dager senere. Jeg  har hørt de på Skåtøy, og tror det ville blitt minst like magisk her. Også vil jeg gjerne tilbake i full vinterstorm. DET tror jeg er heftig !

. . . fortsettelse følger . . 

Hilsen Fotokjerringa

DAGENS BILDE: Vet DU hvor stor bil du har?

Vi møter mange ulike mennesker på vår vei. Da jeg kom ut fra matbutikken i dag, ble jeg møtt av et kvinnemenneske i godt voksen alder. Som trolig hadde startet dagen med et glass eddik på fastende mage.

Jeg hadde parkert rett ved siden av skuret med handlevogner. Så nær den at det var så vidt jeg kom ut. I det jeg nærmet meg bilen kom dette mennesket mot meg og begynte å «lekse opp» :

«Ja, nå var det jammen godt du kom, for jeg kommer ikke inn i bilen min sånn som du har parkert! Du måtte da ha sett at det ble for tett på bilen min? Det går da ikke an å parkere sånn, du kunne jo ha sett deg rundt!». Siden jeg har ganske god oppdragelse var jeg rask til å beklage, da hun måtte trekke pusten. Jeg påpekte også høflig at jeg faktisk ikke kunne kommet nærmere veggen på skuret.  Det var hun ikke interessert i å høre på. Hun fortsatte med at det var flere andre ledige plasser, og at jeg burde parkert et annet sted, jeg var utrolig tankeløs, uoppmerksom m.m.  Ja, hun bare fortsatte å spy ut edder og galle mens jeg låste opp for å sette varene i bagasjerommet.

Da det var gjort rettet jeg meg opp og tok et overblikk over hennes parkering. Bilen sto svært nær den hvite stripen, noe som selvfølgelig ga henne veldig liten plass. Så om dette hadde vært den siste ledige plassen skulle jeg allikevel ikke tatt den fordi jeg ikke klarer å parkere ordentlig?

Hadde dette skjedd for noen 10 år siden hadde jeg garantert blitt, for å si det rett ut, fly forbanna. Jeg ble ikke det. Men å ta imot så mye uberettiget kjeft er jeg blitt for gammel til. Derfor påpekte jeg, fortsatt ganske høflig, at jeg ikke var interessert i en sånn overhøvling fordi hun ikke klarte å parkere bilen sin på tilmålt plass. Hun mente fortsatt at det var jeg som var ubrukelig, og spurte om ikke jeg ville reagert på samme måte. Då så jeg lenge på henne før jeg svarte; Nei, jeg tror faktisk ikke det. Også ønsket jeg henne en fortsatt fin dag før jeg kjørte hjem.

For ei kjerring. . . .

Hilsen Fotokjerringa

REISEBREV fra sommeren 2016, del 1



UT MOT HAVET

Søtnosa har forlatt redet vårt for mange år siden, og ferierer dermed stort sett uten oss (bortsett fra om vi f.eks. skal til London). Men Jentungen, som er 12 år yngre, fikk sist sommer spørsmål om hun ville/kunne bli med en venninne og hennes familie på en 2 ukers «All Inclusive» ferie til varmere strøk enn Norge. Det var i hvert fall ikke nei i Jentungens munn! Og det ble ja fra de foresatte også.  Dermed la vi to hobbyfotografer opp til en effektiv «No Inclusive» biltur hvor kun første overnatting var bestilt.

Vi var utrolig strukturerte første dag, og hadde ikke mer enn tissepause og påfyll av kaffe til sjåføren før vi hadde passert Kristiansand. Men da måtte vi ha en ordentlig matpause. Vi stoppet ved den flotteste rasteplassen jeg har sett. Kjempestor, med plass til både campingvogner, bobiler og trailere. Romslige sitteplasser med tak. Men akkurat da vi stoppet der åpnet himmelen seg, og det regnet bokstavelig talt i vinkel. Vi inntok derfor en sen lunch i Cafe CRV ;-). Og siden kameraene ikke var tapetsert med plast kan jeg dessverre ikke dokumentere den imponerende rasteplassen.

 

Så freste vi videre, UT MOT HAVET

 

Det er så godt når man ser sjøen og kjenner lukta av saltvann.

 

.  . .Det som vi ikke har i indre Buskerud.

Og på dette punkt er vi ganske nær vårt første stopp.;

LINDESNES FYR . . . 

. . . to be continued:-))

Hilsen Fotokjerringa


 

 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
hits