hits

Jeg hadde gledet meg en stund til premieren med Sven Nordin. . .

. . . og gleden ble ikke mindre da det brått lå an til en liten konspirasjon. Det er mange år siden Nordin gjorde sitt inntog i vår stue og våre hjerter. Da Søtnosa i sine barneår fikk se en episode av «Mot i brøstet», var det ikke mulig å unngå resten.

Far i huset har gjennom sine 30 år med amatørteater stiftet mange hyggelige bekjentskaper. En av dem er Line Sabine Ein. Så da hun inviterte Johansen med kjerring på premieren til «Bestefar» var vi ikke vonde å be! Ca to uker før den store kvelden ringte hun meg.  Nordin tar iblant en fra publikum med i forestillingen. Hun tenkte at det ville passe bra for Johansen, som er en stor beundrer av Nordins utøvelse av yrket. 

Hun ville derfor ha min aksept for at de dessverre ikke kunne finne ledige plasser til oss sammen, og dermed fikk skviset inn en klappstol helt inntil scenen til ham . . .

Den dagen hun ringte var jeg på vei oppover mitt elskede Numedal for å ha noen dager på Oasen. Med fototur som unnskyldning hender det jeg havner f eks på Rødberg, og kikke innom en av mine lokale favorittbutikker. Kort fortalt fant jeg en kjole med «navnet mitt på», og tenkte YES, den kan jeg bruke på premieren.

Det ble brått slik at skuespilleren i denne heimen kunne få gjøre en prøvefilming som statist (med replikker) til en særdeles festlig serie på TVNorge samme dag. Vi måtte bare dra litt tidligere til Tigerstaden. Dagen opprant med øsende regn, som varslet. Vi visste ikke akkurat hvor sentralt det lå til. Og jeg tenkte at denne Fotokjerringa kunne jo ikke klapre rundt med kameraet i øsende regn, i kjole og høye hæler mens hun ventet på ubestemt tid. Så i full fart ble andre klær valgt og regnet sluttet lenge før vi kom til Oslo.

Prøvefilmingen gikk unna på rekordtid. . .

. . så det ble ikke mange bilder jeg rakk å ta. Jeg kunne like gjerne sittet og blomstret i ny kjole - og ventet i bilen.

Men vi rakk derfor å spise en god middag, før vi ankom Chateau Neuf og Den Røde Løperen. Der var så klart vår nabo gjennom mange år, fotograf Thor Lindseth, på jobb for Se & Hør. Så vi ble fotografert! Og jeg tenkte på den nye kjolen jeg ikke hadde på! Men, nå har det seg slik at vi nok ikke er hverken A, B, C eller hvilken som helst annen bokstavkjendis. Så vi blir neppe avbildet med de kjendisene, i pene klær, som var til stede.

Og så møtte vi snille, effektive Line, og hun beklaget at det var så fullt, og viste bestemt Tommy hans stol, og sa at jeg måtte sitte på raden bak. Akkurat det var jeg litt bekymret for. Han kunne fort ha vært mannemann og insistert på at jeg skulle hatt det beste setet!

Litt ute i stykket sa Nordin at han trengte en sufflør. Han pekte på Johansen og lurte på om han kunne tenke seg oppgaven siden han satt så nærme. Johansen sa så klart JA.

Og deretter ble et manus på flere kilo droppet på scenen.

Med effektfulle lyder pålagt landet det med et gedigent brak rett foran ham.

Han ble trukket inn i stykket 4 ganger den kvelden. Ikke en stor rolle akkurat.

Men nok til at han koste seg ennå mer og syntes det var stor stas å bli takket av Sven Nordin for hjelpen etterpå.

Jeg vil ikke gi noen flere detaljer.

For jeg vil tro at veldig mange flere skal se dette herlige stykket!

 

Sven Nordin! For en skuespiller!

Han bød på seg selv på en imponerende troverdig måte. Igjen. Jeg følte at nesten alt det han leverte på scenen var selvopplevd. Men, bryllupstalen trodde jeg ikke han kunne servert på den måten privat:-).  Andre detaljer skal jeg ikke gå nærmere inn på.

Jeg vil ikke ødelegge overraskelsesmomenter eller andre ting. Latteren satt veldig løst både hos undertegnede og publikum for øvrig. Og så var det noen små øyeblikk av alvor innimellom, akkurat passe lange til ettertanke, akkurat passe mange, og resten av tiden fikk magemusklene god trim.

Skuespilleren fikk velfortjent og stående applaus. Dere, jeg anbefaler dere en teatertur altså!

For øvrig, Johansen fikk faktisk to roller den kvelden. Så han blir nok å se på TVNorge ett lite minutt eller to til neste år en gang.

Og jeg? Vel, jeg har en helt ny og ubrukt kjole hengende i skapet @Johansen!

Og siden jeg ikke kjøper Se & Hør er det fint om dere gir meg et hint om dere ser noen kjente der.

Hilsen ei Starstrucked Fotokjerring @Sven Nordin

 

 

 

 

Fa(nd)en skjære. . .

. . . og annen renovasjon.

 Jeg er av de som liker å ha småfugler i hagen. Siden jeg ikke kan ha pelsdotter av ymse slag innomhus, er det hyggelig å ta litt vare på andre som oppholder seg utendørs hele tiden.

Diverse fuglematere blir fylt med diverse frøblandinger hele året. Og spesielt i sommer har fuglebadene fått rikelig og jevnlig påfyll av kaldt vann. Fjærballene belønner oss villig med fuglekvitter fra tidlig morgen til sene kveld som takk.

Det har vært hyggelig å følge med på livet i fuglekassene utover sommeren. Jeg er spesielt imponert over svart/hvit fluesnapperne. Jeg har en gang lest at de spiser fra 3000-7000 mygg i døgnet, og det er helt greit at de spiser dem i min hage.

At hannene regelmessig bedriver bigami og har to hunner samtidig er også helt greit. Dermed må de fange dobbelt så mange for å fostre alle sine barn. Perfekt for mitt terrasseliv.

Rødstrupene er flittig på besøk.

Senest i går var det en som storkoste seg med litt personlig hygiene og forfriskende bad.

Også har vi skjærene da. Med sitt spetakkel, sin kjekling og glupende appetitt. Jeg var lenge på kollisjonskurs med dem. De forsynte seg grovt av maten til småfuglene, som kjøpes inn for ukjente summer hvert år. Jeg har mang en gang knakket i vinduet eller viftet med gardinen. Og hver gang forsvinner de, men er like kjapt tilbake.

De er vanskelige å få tatt gode bilder av. Hver gang jeg lister meg rundt hjørnet flakser de av sted som hodeløse høns. Kanskje ikke så rart etter all ugjestfriheten som har kommet deres vei. Jeg skjønte uansett på ett tidspunkt at det var en kamp jeg var dømt til å tape. Ei skjære gir seg aldri. Og definitivt ikke en hel flokk.

Til tross for at enkelte matvarekjeder prøver å oppdra oss til å ikke kjøpe mer mat enn man trenger, hender det at det blir noen rester. Jeg har lest at det er tillatt jakt på skjærer over hele landet fra 10. august og ut februar. Jeg tror ikke noen jakter på dem, for de finnes i store flokker uansett hvor jeg ferdes. Så jeg har inngått forlik med skjærene og lar de få matrestene fra vår husholdning. Og de er flinke, de spiser hver smitt og minste lille smule. Siste uke har de forsynt seg både med kylling i karri, et litt slitent rundstykke, salatrester m.m. De er rett og slett fantastiske renovatører. De har begynt å følge med på meg nå. Det sitter stadig 2-3 stykker på vakt. Deres jungeltelegraf fungerer perfekt. Så få minutter etter at jeg har lagt noe på fast plass er alt fjernet.

Og det er det som får meg til å tenke på den nye renovasjonsordningen som ble innført for få år siden.

4 store, flunkende nye dunker fikk vi til å kildesortere i. Hos oss hender det at papir og restavfall blir fylt opp. Aldri glass/metall. Og aldri matavfall. Ikke før, og definitivt ikke . Så dermed funker ikke det systemet like godt. Vi har to gigantiske beholdere som får litt i bunnen før hver tømming. Allikevel finnes det ingen beholder til plast. Plast som produseres og brukes i store mengder, til hver minste lille vare man kjøper.

Som gjør stor skade på fugle- og dyreliv overalt i verden. Jeg må følge med på kommunens tømmeplan og huske å sette ut sekken kvelden før henting!

Men, jeg trenger altså ikke å sjekke planen for matavfall, for det blir hentet hver gang!

Hilsen ei resignert og fredsommelig Fotokjerring

Jeg passer meg vel for å klage . . .

 

. . . men jeg forflytter meg rolig rundt huset etter hvor sola ikke er nå for tiden. Jeg kjenner det er mer enn smålunkent ute, jeg kjenner faktisk at det til tider er så varmt at jeg får litt hetetokter eller no?. Iblant tar jeg en liten tur ned til Lågen og kjenner på den litt mer forfriskende elveluften.

Men for å vende tilbake til hvor sola ikke er. Jeg har ikke alltid kunnet gå rundt eget hus, da vi tidligere bodde i tomannsbolig. I lang, lang rekke.

Når kvelden kom og dagens arbeid var unnagjort var det stekende hett på de få meterne man hadde som hage. Ja når det var sol da.

I disse dager er det sol. Så jeg stikker fingern i jorda som man sier, og bare erkjenner at jeg er blodfan av skygge.

Vel, jeg har hatt opptil 10 fingre i jorda i løpet av de siste ukene også. I skyggefulle partier.

Selv om for eksempel tomater elsker sol.

I dag for eksempel har jeg ikke gjort noe.

Vel, bare litt handling, mekking av mors egen hjemmelagde pizza, vanning av blomster, rydding på kjøkkenet og sånt da.

Men det er vel ikke så mye?

 

 

Også har jeg igjen flyttet meg rundt huset etter skyggefulle partier. Fulgt med på fluesnapperne som har travle dager med unger i kassa vår. Kjøttmeisene har jeg ikke sett i dag så kanskje ungene har fløyet ut av sommerhuset sitt? Ekornet krusler rundt meg i det lille skogholtet og vi lever i fred og fordragelighet med hverandre.

Jeg nyter synet av blomster som trosser tørken og strutter av skjønnhet og farger.

Jeg elsker hagen min.

Ikke fordi den er en praktfull og strømlinjeformet hage klar for visning i et hageblad. Men fordi jeg kan stikke fingrene i jorda i skyggen.

 Fordi jeg kan puste ut mellom bekymringene for noen i min nærhet.

Fordi jeg kan lade egne batterier som iblant blir fort tomme for strøm siden livet iblant krever mer enn før.

Fordi jeg akkurat i dag, i skyggen, bestemte meg for å gjøre ikkeno.

Og akkurat da koblet den kreative hjernehalvdelen seg på, og jeg måtte skrive igjen.

Akkurat i kveld, i skyggen i hagen min.

Jeg håper dere har mulighet til å stikke en eller flere fingre i jorda og kjenne etter hva som er viktig for dere.

Hilsen ei skyggefull Fotokjerring.

Reisebrev 2017, del 10, fortsettelse, Og SÅ var jeg inne i det mørke slott. . .

. . . mens teksten fra sangen surret videre i tankene mine. «Som en kilde i en have skjønn, som et lys i mørke natt.

Som en kiste full av verdens gull, som et løfte om en skatt. . .»

En gang VAR haven skjønn. Og det var overlegebolig, søsterbolig for de ansatte, to familieboliger for fyrbøter og gartner, drivhus, privat vannturbin,   kapell med likhus, poståpneri, vaskeri, ishus og stall. Egen kino, bibliotek med 17 000 titler m.m.​

Hågen viste vei gjennom bygget.

Noen steder hadde forfallet kommet så langt at det var hull i gulvet, og sperringer naturlig nok satt opp.

Andre steder var mosegrodd. . . 

. . . og fuktig.

Vi var gjennom mye av bygningen som gruppe, og fikk masse historie underveis.

Etter en solid omvisning fikk vi som ønsket det muligheten til å utforske stedet alene for en liten ekstra sum.

For oss med fotodilla var dette høyst interessant.

Jeg som i hele min oppvekst hadde en stor frykt for kjellere satte kursen rett ned dit igjen.

Og dere må ikke tro at Tommy, Unn Tove og jeg gikk sammen.

Nei, er man 3 fotografer på tur vil man finne sine motiver, vinkler og utsnitt i fred. Jeg var ikke direkte redd.

Men naturlig nok var det lite dagslys der nede, og enkelte rom som lå i stummende mørke holdt jeg meg unna. I fyrrommet var det helt greit. 

Men i deler av gangen hadde jeg bokstavelig talt følelsen av at noen stod rett bak meg slik at jeg kunne kjenne pusten i nakken.

Skomakerrommet var greit.

Men i rommet der de døde en gang ble stelt fikk jeg veldig tung pust.

 Jeg vet ikke hva det var. Men dette rommet kom jeg ikke inn i.

Det var en usynlig sperring som gjorde at jeg bråstoppet rett innenfor døren. Følelsen av ubehag var økende.

Så jeg godtok at noen ikke ønsket å ha meg der, og rygget ut i gangen igjen.

Mens jeg forflyttet meg oppover i etasjene igjen følte jeg såklart på en tristhet over det enorme forfallet som hadde skjedd de siste 22 år.

Det SKU bo folk i husan!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg fikk «vilska» flere ganger. Den midterste delen på bygget ble i sin tid brukt til funksjonærerboliger og kontorer. I sidefløyene bodde kvinner på en side og menn på den andre.

Seks store marmortrapper gjorde det i utgangspunktet oversiktlig å finne frem i de 3 etasjene + kjeller. Men på grunn av de nevnte skader i gulvene ble det en del ekstra turer frem og tilbake på leit etter det jeg ville se mer på.

Trolig de fleste som kom hit håpet på «en kiste full av verdens gull, som et løfte om en skatt. . .». Håpet på helbredelse.

Nå vet vi jo fra historien at det ikke gikk slik. Men noen fikk skatten og kunne reise hjem.

Noen kunne se ut på utsikten fra øverste etg. og vite at de snart kunne ta del i resten av verden igjen.

Dette er en del av vår historie på godt og vondt.

Jeg var dypt fascinert over stedet, historien, det triste og det gode.

Det vakre som finnes i det forfalne og det stygge som finnes i det forfalne.

Jeg hadde utfordret eget mot i skyggefulle kroker.

Og jeg var rett og slett lei meg for å forlate dette stedet på en hylle i fjellet 500 meter over Rv 55 og Lusterfjorden.

Jeg var liksom ikke ferdig der.

Og ikke visste jeg DA at jeg utpå senhøsten brått skulle befinne meg der igjen . . . 

Hilsen ei Fotokjerring som fant ei Skattekiste med både godt og vondt.

 

Reisebrev 2017, del 9, Luster sanatorium, Harastølen. . .

. . . forventningen satt i hele kroppen da jeg våknet 1 august. Joda, det var bursdagen min.

Og nattens nyankomne gjest hadde tatt seg en tidlig morgentur og skaffet til veie både jordbær, sjokolade og fyrverkeri til ære for meg.

Og jeg skal ubeskjedent innrømme at jeg satte veldig pris på det.

En fornøyelse var det også å overvære Johansens friske morgenbad i Lusterfjorden.

Jeg kunne vist talende bilder av hans ansiktsuttrykk da han kom opp av fjorden igjen.

Men jeg tenker på mannens stolthet og viser bare en morgenfugl som stuper uredd ut i det friske vannet.

Etterhvert var en fin morgenstund over og vi var på vei oppover mot Harastølen.

En flere kilometer lang, smal, ujevn og svingete vei som skulle bringe oss 500 meter over Lusterfjorden. Utsikten ble raskt fantastisk og svimlende.

Før vi svingte videre oppover og innover i gammel trollskog.

Jeg var småskjelven av spenning over å få se dette gigantiske og monumentale byggverket med en, for meg, usannsynlig plassering.

Brått åpnet skogen seg og vi var fremme. På verdens tak. I alle fall føltes det slik der og da.

Jeg var nesten åndeløst full av forventning, spenning og ærefrykt. For å stige inn i en mer enn 5000 kvadratmeter stor bygning med en historie som startet 2. november 1902. Denne storslagne bygningen ble først brukt til tuberkulosehjem, deretter psykiatrisk sykehus og asylmottak. Såklart er dette stedet forbundet med mye sorg, smerte, sykdom og død. Men historien forteller også om et eget samfunn som en gang lå der høyt oppe i lia. Med blomstrende og velstelte hager, folk som fikk pleie, og folk som hadde sin jobb der. Folk som levde et liv der. Og folk som vendte tilbake til sitt eget liv etter et opphold der. 

Vi var ute i god tid før den avtalte omvisningen. Dermed rakk vi å se på omgivelsene utendørs først. Det er faktisk slik at to unge menn hadde (på daværende tidspunkt) vært bosatt der oppe i 5 år.

Dette var avklart med eieren Tinfos, og de har vel mer eller mindre fungert som frivillige vaktmestere.

Vår guide for dagen var en av dem, Hågen Ude. Han viste seg å være en ung mann med stor formidlingsevne og masse kunnskap. Før vi fikk tre inn i den «høye borg» satte han på en cd i gangen innenfor. Musikken flommet. Oppover i bygget, og ut til oss som ventet spent. Høyt, mektig og vakkert

Nidarosdomen Guttekor formidlet usedvanlig passende:

Som en brudgom til sin hjertens kjær, som en konge til sitt land.

Som en vokter til det mørke slott, som en kilde full av vann. . .

 

. . . og dermed steg Fotokjerringa inn i det Mørke Slott. . .

. . . fortsettelse kommer. . .

Hilsen ei ukristelig Fotokjerring som hadde et sakralt øyeblikk.

Reisebrev 2017 del 8, vi forlot Bergen. . .

. . . og allerede ved Ytre Arna kom blinklyset på. Min eks konduktør måtte sjekke et Jernbanemuseum. Men Garnes stasjon var ikke det mest spennende stedet vi hadde sett, så ferden fortsatte forholdsvis raskt videre.

Det er mange hus som står ensomme og forfalne, og man kan saktens lure på historien til hvert og et av dem.

Dette huset får stå som et lite symbol på det monumentale stedet vi var på vei til.

Vi kjørte inn i Sogn og Fjordane, og stupbratte fjell fulgte oss innover i Aurland.

 

I Flåm måtte vi ha en lengre stopp. Et sted der hus og mennesker blir små innunder høye fjell. Selvfølgelig skulle vi ha tatt oss tid til en tur på den utrolige Flåmsbanen, tatt toget 20 stupbratte km fra fjordbygda og opp til høyfjellet på Myrdal. Banen er en av de bratteste toglinjer i verden på vanlige togskinner. Nesten 80 % av lengden har en stigning på 5,5 %. Turen byr på fantastisk natur, passerer Rallarvegen, stupbratte fjellvegger, frådende fossefall og 20 tunneler.

At Flåmsbanen er en av Norges største turist attraksjoner var ikke vanskelig å se.

Det var rad på rad med busser og biler, og det myldret av folk fra mange nasjoner.

 

Så vi lot bane være bane, kø være kø, og tok oss en rusletur på området.

Før vi fortsatte videre, tok en liten bensinpause i Sogndal og ankom  Luster Fjordhytter i kveldingen.

Nøyaktig et år tidligere hadde vi på denne dato innlosjert oss i det nydelige gamle Eldhuset på Varhaug på Jæren.

Og nå skulle vi bo på en hytte med panoramautsikt utover Lusterfjorden.

Og til fjellene og den 218 meter høye Feigumfossen på motsatt side av fjorden.

Jeg var ute på verandaen flere ganger utover kvelden. Matet fugler og beundret utsikten.

Og jeg må si jeg ble veldig bevisst all lyden fra fossen der over på andre siden. Det fosset og duret, og innimellom romlet det av steiner som ble dratt med vannmassene nedover. Rett under det høye fossefallet ligger det flere gårder. Og jeg tenkte at all den lyden må da gjøre noe med mennesker som lever med den hele livet. Men det blir vel en vane kanskje. Personlig hørte jeg fossen lenge etter at jeg hadde reist fra stedet.

Kveld gikk mot natt, og folk gikk til ro rundt fjorden.

Før vi reiste fra Bergen sendte vi en melding til Unn Tove og fortalte hvor vi hadde tenkt oss.

Vi sa også at det var flere rom i hytta, og at det dermed var plass  om hun ville komme.

Så mens Johansen kveldet etter en ganske lang dagsetappe, ble jeg sittende oppe og vente.

For da var Unn Tove underveis, alene i natten, fra Darbu til Sogn og Fjordane.

Og dagen etter skulle vi ha omvisning i det som visstnok er Norges mest hjemsøkte bygning. . . 

. . . Harastølen, Luster sanatorium.

Hilsen ei Fotokjerring som var full av forventning

 

 

Det føltes som en smule GALSKAP. . .

. . . å stå opp midt på natta, i full snøstorm, for å få med seg soloppgang ved Færder fyr. Dato, tidspunkt for soloppgang og kjøretid var grundig sjekket.

Det var også diverse værvarsler. Det så ikke lovende ut, og dermed var det et særdeles lite knippe fotografer fra Kongsberg Kamera Klubb som forlot byen smertelig tidlig en søndag morgen i februar.

Kjøretiden stemte perfekt. Og dermed var formann Geir Christensen og undertegnede rigget og klare i god tid.

Unn Tove ankom litt senere enn oss. Og dermed fikk hun ikke med seg blåtimen, men var like heldig som oss med de grå timene etterpå.

Været bød på variasjon.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det regnet da vi kom, vi hadde litt opphold da vi var ute og ruslet på moloene, før regn og sludd satte inn med full styrke igjen.

 

For å si det sånn, det ble ingen synlig soloppgang festet til brikkene denne dagen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men gråværsdager byr på andre motiv.

Kanskje litt mer utfordrende, men definitivt spennende å se på omgivelsene med en god dose dårlig sikt.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter hvert svale og gode hender, kjærlig omtanke for Nikon som ble drapert med plast. . . 

 

. . . øyne som trolig gikk lekk i pur glede over den bitende snoen og nedbøren som la seg på både mascaraen og brilleglassene.

 

Linsen som dogget igjen, sannsynligvis imponert over alt det flotte, grå og våte.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter å ha kost oss i strandkanten noen timer, tok vi en rusletur i Tønsberg. På dette tidspunkt hadde jeg personlig funnet ut at allværsjakka ikke tåler allvær.  Det var trolig fordi det var feil merke, jeg skulle nok hatt en Bergans.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så da den røde løper brått var rullet ut på en tapasbar var vi ikke så vonde å be. Vi rettet opp ryggene mot vær og vind, og selv om vi trolig så ut som druknede katter, gikk vi med hevet hode og rank holdning inn i varmen. Til lunchbuffet og sosialt samvær.

På hjemveien måtte vi igjen lufte duggvåte kameraer et par ganger for motiver som ventet.

 

Og vipps så var vi hjemme igjen. Da hadde vi vært på farten en god arbeidsdag, med litt overtid.

Det var usannsynlig godt å krølle seg sammen i sofaen etterpå. Jeg som «alltid synes det er for tidlig» å stå opp var ytterst fornøyd med egen innsats.

Så jeg tilbrakte resten av dagen godt innpakket i ullpledd og god fyr i ovnen.

Til sommeren vil jeg tilbake til Verdens Ende. Kanskje sjekke om jeg har mere flaks med en solnedgang.

Hilsen ei megafornøyd Fotokjerring som trosset døgnrytme, vær og vind.

På tur i Winterwonderland. . .

. . . som for et par uker siden brått var i Telemark. Herlig at et sånt magisk land finnes mange steder rundt oss.

Jeg hoppet igjen over dørstokkmila og ble med på tur. Vi har like stor glede av fototurer, både Unn Tove og jeg. 

Denne dagen hadde vi også kommende ukes konkurranse i fotoklubben i tankene. Med tema vinterlandskap.

Første stopp ble ved Heddal Mølle, som er tusenårsstedet i Hjartdal kommune.

Idylliske røde hus i et vinterhvitt og kaldt landskap.

 

I Sauland var rimfrosten både synlig og merkbart til stede.

 

Utrolig flott å bare være ute i alt det hvite.

Så fortsatte ferden innover Tuddal. Vi hadde tenkt oss over fjellet til Rjukan. Det hender det ikke går som planlagt.

(En gang skulle vi til Bøkeskogen i Larvik, og endte på huggormsafari utenfor Stavern.)

Underveis fant vi flere idylliske steder.

Vinterlandskap med et og annet spor etter dyr.

Unn Tove  blir dypt konsentrert over noen av de samme motiv som jeg faller for.

Gamle hus og steder er alltid en innertier for oss.

Dette stedet falt vi pladask for begge to. Det ble nok foreviget i flere vinkler av oss begge. Og på konkurransen i etterkant fikk jeg en såkalt «Hederlig» for mitt motiv. Artig at det kom som leserbilde i en herværende avis sist lørdag, og besynderlig at det stod Unn Toves navn under. Jeg sendte en kort mail til avisen og påpekte feilen. Jeg fikk et vennlig men bestemt svar om at det ikke var noen tvil om at det var hennes bilde. På hennes IG konto finnes ikke noe bilde som har samme utsnitt som mitt. Og mitt bilde var forsvunnet fra min IG konto. Siden jeg deler det jeg legger på IG direkte til min FB tok jeg en printscreen fra FB og forklarte igjen at det måtte ha skjedd en feil.

Det har jeg ikke fått noe svar på. Så det bildet som både Unn Tove og jeg vet er mitt, påstår noen andre er hennes!

Mon tro om vi har vært utsatt for en spøkefull Alice in Winterwonderland? Jeg har for øvrig ellers ikke noe å utsi på denne avisen.

Der vi trodde vi skulle over fjellet, var det brått stopp. Bare skiturister og hvite fjell å se. Og en masse biler siden det var starten på vinterferien.

Blant annet 1 ambulanse og 8 biler fra Røde Kors. Ikke fordi de var på ferie, men var beredt for ulykker de av erfaring visste ville skje!

Så da var det bare å snu. . .

. . . og ta en vaffelpause og støtte en god sak i Sauland.

Deretter freste vi Tinnsjøvegen til Rjukan. Der hadde vi en koselig prat med vår hyggelige fotovenn Lars. Han bor slik til at han har utsikt til Gaustatoppen. Og dermed har han utrolig mange flotte bilder derfra. Mitt bilde av nevnte sted var sterkt preget av motlys og vises ikke her.

På resten av hjemveien var det mye skog og lite lys.

Så dermed er det siste bildet av majestetiske Blefjell, ute av Telemark, men fortsatt i Winterwonderland.

Hilsen ei Fotokjerring full av inntrykk som undres over hvem som rotet med mitt uttrykk .  . .

 

 

Jeg tok strupetak på vinteren. . .

. . . og befant meg forleden brått på Jonsknuten utenfor Kongsberg

Dørstokkmila ble den dagen forsert bare fordi Unn Tove ringte.

Kort fortalt måtte Johansen mekke middag selv fordi jeg valgte villmark og kamera fremfor kjøkkentjeneste.

Da jeg rundet en sving, hørte jeg brått noen lyder på min venstre side.

På daværende tidspunkt hadde jeg akkurat tatt på meg høyre vott igjen, og den samarbeidet ikke med kameraet.

dette var det jeg fikk med meg av en flokk på 8-9 ryper.

Det er alltid surt med blinkskuddet man ikke får tatt.

Men jeg var egentlig fornøyd allikevel, siden det var første gang jeg så ryper i vinterdrakt.

En skiløper passerte meg, og så mot meg flere ganger.

Jeg følte meg derfor en smule rampete da jeg foreviget ham i det han forsvant videre i naturens ro.

(Kvelden etter deltok tre medlemmer fra Kongsberg på medlemsmøte i Numedal Fotoklubb på Rødberg.

Tema for kveldens konkurranse var «Ferske bilder». Utrolig morsomt at mitt ferske bilde fikk 1. plass)

Knutetårnet er et landemerke i byen vår, og kler alle årstider like godt.

Men det ser virkelig kaldt ut med tykke lag av rimfrost på ledninger og master.

Det var ikke så mange blå.

Men vinden gjorde at det kjentes ut som om den ventede Sibirkulden allerede hadde kommet.

 

Defor hadde jeg ikke nevneverdig dårlig samvittighet for å gå litt forsiktig i noe som ikke var «labbeløyper».

Alle spor var borte etter 10 minutter.

Min kjære fototurvenninne har perfekt farge på vinterbuksen sin.

Dermed ble hun igjen et midtpunkt i et motiv jeg brått «så». Takk Unn Tove 😊.

 

Sachsen er ett historisk sted som er kjent for mange.

Jeg kan gjerne formidle flere bilder og mer historie ved en senere anledning. 

Denne vinterdagen bar bygningene tydelig preg av vinter, kulde og ensomhet.

 

Kun plastikk blomster kan overleve et "Vindu mot verden" motiv på Sachsen om vinteren. . . 

 

. . . så jeg var kald, lykkelig og fornøyd med en fantastisk ettermiddag i Knuten.

Og gledet meg etter hvert til å komme hjem til levende blomster og fyr i ovnen.

Takk for en herlig ettermiddag utenfor vinterhiet Unn Tove.

Hilsen ei Fotokjerring som liker slutten av en vinteren.

 

Uten SNEV av sammenligning for øvrig. . .

. . . skal jeg denne gang låne Lillebjørn Nilsens ord som følgesvenn til mine bilder. Vi hadde fotoshoot i Kongsberg Kameraklubb sist uke.

Modellene MonicaMocca Nilsen og May Britt Borkholm var blide og lettvinte foran kameraene til et dusin fotografer som kom og gikk.

Mens jeg satt og jobbet med bildene dukket altså noen strofer fra Vidvinkel stev opp i tankene mine.

Det er ikke meg bekjent skrevet så mange sanger om fotografer. Så jeg lar disse underfundige ord komme til heder og verdighet igjen. . .



Det var ein tidleg morgon at eg gjekk i skogen inn. Eg fann ei edel kvinne der med rose raude kinn. 
Eg sa, kva gjer ei møy som deg i svarte skogen her? Eg tek snapshots med mit kamera sa ho, då eg kom nær. 



Det er ein merkedag det her, mi kjære møy sa eg.For eg er og ein fotograf med same mål som deg. 
Så fekk ho ta min Nikon F i hennar kvite hand.Ho sa: så flott eit apparat du har min gode mann. 


Mitt kamera lika ho så vel at utan vente tid, så åpna ho den fløyelskledde kameraveska si. 
slikt utstyr har eg aldri sett mi kjære møy sa eg. Lat meg få dra stativet ut, så tek vi same veg. 



Så knipsa vi mot solefall, og så mot låvedør. Uvande vinklar fann vi flust som ikkje var funne før. 
Ho hadde åpen blendar og lang eksponerings tid. Eg hadde farga filter på mitt teleobjektiv 

 


Slikt lag med film og kamera har eg aldri sett min venn. Ho hadkje før fått rullen ut, så var ho budd igjen 
Og når til sist eg såg at det var slutt på filmen min. Så fanga ho oss båe inn med sjølvutløysarn sin. 

 



Ho sa: Eg har hatt Kodak, eg har hatt ein Hasselblad. Pentax og Minolta tykte eg var nokså bra. 
Yashika og Olympus kunne også godt gå an. Men å knipsa med din Nikon F var topp min gode mann. 

 

Hilsen ei Fotokjerring som knipser med Nikon

Vinteren kan være virkelig vakker . . .

. . . men jeg foretrekker som bjørnen å tilbringe mye av vinteren i mitt lune hi.

Jeg ble ikke født med ski på bena slik som seg hør og bør for nordmenn og kvinner flest.

 Vinteren kan by på mange flotte motiv for en ivrig Fotokjerring. Men ikke de dager som  snøen laver ned i ustoppelige mengder. Når det innimellom blir en pause med nedfall fra himmelen er det ikke noe bedre med ufyselig mange blå grader. Så mange at det iblant er en prøvelse å stikke ut på verandaen etter mere ved.

Når vintertiden i tillegg slipper utrivelige prøvelser i ens vei, blir jeg ennå mer glad i hiet mitt.

Litt før jul var far i huset ute og gikk en tur på stien. Han følte nok skogens ro, men selv om han ikke hørte gjøken hørte han koko. Det skjedde da stien under brått var full av is, og han gikk ned på kne i forrykende fart. Det skjedde helt ufrivillig og det var intet frieri på gang. Men kameraet tok seg en hjertelig sving og kom susende rett opp i brillestangen. Og det ble takk og farvel til de brillene.

Jula kom og gikk uten store uhell.

Brått var det januar og nytt år. Og mye mere NYsnø. Før vi visste ordet av det hadde lyrene på taket (altså toppen av luftekanalene) blitt skrellet i fillebiter av de voldsomme snømengdene. Forsikringssak og reparasjon kom og gikk. På den ene siden av taket.

Og så skjedde akkurat det samme på andre siden av taket.

Men det var etter at far i huset var ute og måkte en strømløs og snørik kveld. Han var bl a oppe i stige og måket foran lyrene på andre siden. En stor snøskavle feide både han og stigen i bakken med et ganske lydløst brak. Snøen tok det meste av lyden, men Johansen landet hardt og brutalt oppå stigen. Dagen etter var naboen ute og måkte frem sin kjellertrapp. Da det var så godt som gjort SÅ han opp i det han hørte lyden. Det var DA de andre lyrene ble skrellet i filler- og en fullvoksen mann ble limt inn til egen husvegg i et kompakt takras som rakk godt opp på kroppen.

Ingen fikk alvorlige skader denne gang, men det er viktig å huske Fjellvettregelen: Meld alltid fra hvor du går.

Underveis i disse kjedelige hendelser hadde vi til tider brått gårdsplassen full av vann. Under snøen. Etter diverse meldinger og besøk av de rette etater ble en lekkasje konstatert hos naboen. Men siden rørene i sin tid ble lagt på mest fornuftig måte lå de logisk nok under vår gårdsplass.

Så en tidlig morgen i slutten av januar ble jeg vekket uten vekkerklokke.

Gården ble gravd opp og lekkasje funnet og utbedret.

Det gikk veldig fint med flinke folk på jobb. Etter alle disse strabaser, og egen måkejobb for å komme til fuglematerne våre,

fikk jeg brått trang til å avreagere med litt foto.

Så jeg kledde på meg mer varme klær, hentet pledd og kamera og fikk kjempet meg gjennom mengdene med snø og klatret inn i kamoteltet til Johansen.

Planen var å sitte på lur og få noen blinkskudd av hagens fugler.

Etter et par bilder var typisk nok kameraet tomt for strøm.

Og det var jeg også.

Hilsen ei Fotokjerring som er glad i hiet sitt, men som nå er på vei ut igjen.

 

Velkommen til et besøk hos Rønnaug Nyheim. . .

. . . og hennes mekka av et smykke atelier. Da jeg først møtte Rønnaug var hun lærer og jeg elev på Kongsgårdmoen skole. Jeg tror hun var en av utøverne av yrket som gikk klar av vitsing bak sin rygg. Rett og slett fordi hun var en flott, engasjert og hyggelig lærer. Jeg gledet meg alltid til hennes timer i musikk.  Jeg ble litt stolt en gang hun ba meg om å spille 1. stemme på blokkfløyte alene, mens resten av klassen skulle spille 2. stemme. Det var et sånt lite men stort øyeblikk fra barndommen, og jeg synes det er rart hun ikke husker det like godt som meg. . .

Om dere ikke kjenner Rønnaug fra før; dere kommer til å falle for både henne og smykkene hennes.

Men dette handler om Rønnaug. På solsiden av byen har hun og ektemannen Aage Gudnitz Skarrud sin kreative plass i hver sin ende av et lyst og lekkert atelier.  Passe nøytralt til at utstilte skatter kommer flott til sin rett.

Norsk og krøppsøving var hennes fag i mange år. Underveis tok hun permisjon fra jobben og gikk formingslære på Statens lærerskole i Oslo for bildende kunst. Men først for ca 4 år siden startet hun med egen produksjon av smykker. I forkant av dette hadde hun fått en helt spesiell bursdagsgave av sin mann. Et kurs med smykkekunstneren Trine Wilhelmine Rønnevig.

Det var så inspirerende at hun fulgte drømmen om å skape noe selv. Jeg ble først klar over Rønnaugs nydelige smykker sist sommer, da hun var en av utstillerne på Thoen Gård i Svene. Hennes kunnskap om smykkestenene hun bruker er stor, og jeg ble like bergtatt av hennes formidlingsevne nå som da jeg var hennes elev.

Hvert eneste smykke i hennes serie Malita er unikt i sin utforming med ulike stener, farger og sammensetninger.

Hos henne kan man komme for å se, prøve eller rett og slett være med å designe sitt eget helt spesielle smykke.

 

Kunst og service i særklasse!

Det eldste ravet vi kjenner er fra triasperioden og er omtrent 240 millioner år gammelt. 

Nå skal hun ha åpent atelier f.o.m. torsdag 7. til søndag 10. desember, kl. 14-20 alle dagene. Jeg må bare anbefale dere å ta en tur. For å se eller for å la dere friste.

 

Ruby Zoisite skal øke energi og nevrale forbindelser mellom brukerens hjerte og hode.

Svart spinell hjelper til å gjenopprette relasjoner, lindre sorg og beskytte brukeren.

 

Kanskje du trenger gave til en dame du setter pris på. Eller kanskje du fortjener en gave selv. Jeg kjenner at jeg fortjener det, så jeg får et unikt smykke laget til meg, med en nydelig blå sten som heter Lapis Lazuli. Den er et universelt symbol på visdom og sannhet. Ja, også er den bra for skjoldbruskkjertel og sangstemme . . .

Tilfeldigvis vet jeg at Aage kommer til å servere kaffe og småkaker mens Rønnaug har åpent atelier for akkurat dere.

Ta en tur da vel. Og jeg lover, jeg skal ikke være der å spille blokkfløyte.

Adressen er Jørgen Moes gt. 73

Hilsen ei bergtatt Fotokjerring

Kvar mann si høne, sa Sponheim. . .  

. . .  og Jorunn Ygre Rogne jobber iherdig for at det skal bli nok høner til alle.

Uten at jeg dermed tror at Sponheim har noe med hennes produksjon å gjøre.

Det er mange år siden ei frittstående høne ble innkjøpt til den nylig omtalte Høye, Mørke og Bredskuldrede mannen her i huset.

Av en eller annen grunn blir hun aldri helt nedstøvet og ensom, heldigvis.

Nå har hun også brått fått selskap av ei hengehøne som først tok en titt på de fritthengende områder,

og deretter fant seg en plass i vinduet med utsikt til nabolaget.

Jorunn vokste opp på gården Ygre i Voss. Søskenflokken besto av 8 søstre, som alle tidlig måtte delta i arbeidet på gården.

De hadde 1500 frittgående høns, så det er ikke vanskelig å skjønne hvor hun har hentet inspirasjonen til sine fantastiske keramikkhøner fra.

 

Hønene kommer i mange farger og varianter. Det finnes spagathøner, frittstående eller hengehøner, for å nevne noen.

Jeg har også hørt snakk om bur-rettslagshøner.

Men burhøns var det ikke så mange av. 

 

I tillegg til alle de herlige hønene, som hver og en kommer med sin helt egne personlighet, lager Jorunn mange andre fantastisk flotte arbeider.

Fat og vaser for å nevne noe.

Den dagen jeg var der var det et stort utvalg av det meste. Klart til nedpakking og levering til diverse gallerier . . . 

. . . mens høner med Hjartet på rette staden. . . 

 

. . .  noen ekstra hjerter m.m. var på vei til julemarked på Maihaugen.

Jorunn hadde jobbet 26 år som lærer i grunnskolen i Kongsberg før hun sluttet i 2006. Hun er en særdeles kreativ dame, og er selvlært som keramiker. Kanskje nettopp det er noe av grunnen til hennes helt særegne og flotte arbeider, at det hun skaper ikke er påvirket av andre.

Jeg tror Jorunn må ha vært en flink lærer også.

Hun satte seg uoppfordret ned ved arbeidsbordet, og gikk i gang med å vise meg hvordan prosessen er. 

Ei Høne blir til.

Hun jobbet raskt og effektivt samtidig som hun forklarte hva hun gjorde, og hvorfor.

Det var en kjempehyggelig og interessant formiddag.

Og igjen har jeg blitt dypt imponert.

Det er så mange mennesker som er så flinke, og dedikerte til det de holder på med.

Jorunn og jeg har egentlig en lang historie. I forrige årtusen var jeg en periode vokalist  i et band der hennes mann Aslak var gitarist.

En del år senere hadde Søtnosa Jorunn som lærer i noen timer på ungdomsskolen.

Og Jorunn og jeg har pugget mange noter og tekster, sunget mange sanger,

og delt mange gleder i Kongsberg Blandede kor gjennom nesten 20 år.

Så derfor er det vel betimelig å avslutte med et annet av hennes verker som forestiller et kor !

Takk for titten Jorunn, jeg er dypt imponert.

Hilsen ei kaklende Fotokjerring som liker høner.

 

 

Lys i mørket. . .

På denne litt grå og småkalde mandagen helt i slutten av oktober, kom det brått en liten pakke i posten. Det var rett og slett en liten gave, en høsthilsen fra en venninne.  Helt utenom bursdager og alt annet.

At det var en sånn fin, liten lyslenke jeg flere ganger har tenkt jeg skulle kjøpe, var veldig hyggelig. Jeg liker lys. Egentlig så godt at mørketiden her i huset ofte starter i september.  Og det er bare fordi jeg setter pris på å tenne levende lys og lage en hyggelig stemning når folket i heimen benker seg rundt middagsbordet. Og siden får de stå der og brenne helt til moderen selv slukker alle lys og tar kvelden.

Men her var det jo ikke bare gaven i seg selv. Det var faktisk noen som hadde tenkt på meg, og tatt seg bryet med å kjøpe en gave, en hyggelig høsthilsen, og sende til meg. 

Så det ble en liten tankevekker også, som jeg for så vidt har hatt flere av i det siste. Det er jo så lett at man tar både sine nære og kjære for gitt. At vi glemmer, eller ikke tar oss tid til, å spørre om hvordan andre faktisk har det. Eller at hverdagen noen ganger krever så mye av oss at vi egentlig ikke alltid orker å bry oss alt for mye om hvordan andre har det.

Mandagen utenfor var ganske grå, men jeg hadde det etter forholdene fint allikevel. Dagen ble ennå finere etter at jeg hadde frest til butikken og kjøpt batterier til min nye lyskilde.

Denne høsten og vinteren kommer Alice til å være med meg i tankene hver eneste ettermiddag, når jeg tar runden og tenner alle mine små lys før middag.

At jeg noen timer senere også fikk nydelige blomster av Den Høye, Mørke og Bredskuldrede i heimen gjorde jo ikke dagen mere grå inne akkurat. Tvert imot, dagen hadde startet bra og ble bare bedre og bedre. Det er godt å ha fine folk i sin nærhet. Folk som bare helt ut av det blå, eller grå, har lyst til å glede en annen. Når man får slike uventede oppmerksomheter, kjenner man jo virkelig på gleden over de nære ting, de kjære menneskene, og et ekstra lys etter at klokken er stilt tilbake og mørketiden faktisk snart setter inn.

«Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket»

Sitat:Konfucius

 

Hilsen ei opplyst og blomstrende Fotokjerring

Så går det mot slutten da . . .

. . .  med Den Store Kjærligheten. Og kanskje det var Den Store Styrkeprøven også. Jeg har fulgt en av hovedrolleinnehaverne ganske tett disse månedene med øving og prøver. Vel, så tett som det har vært mulig siden Tommy Johansen egentlig nesten ikke har vært hjemme. . . De to forrige kveldene har jeg vært ringside som blodfan i Drammen Teater. Og fått servert en historie fra virkeligheten om Den Store Kjærligheten, ført i pennen av Adam Levine på en nydelig måte.

Her vises historien om en ganske stor familie, deres hverdagsliv med sorger, gleder og utfordringer.  Min kjære mann (utenfor teaterscenen) spiller familiefaren Arvid, som var gift med Helga-Marie, spilt av fantastiske Silje Breivik.

Jeg er ikke blodfan av salmer, de går for høyt og mange av de er ganske dystre.

Tommy har innimellom trallet litt i heimen på den ene salmen som skulle avsunges i stykket. Og den er av en sånn type at man ikke får kastet den så lett ut fra hodet igjen når den først har tatt plass.

O Store Gud!

Nemlig. Storfamilien Moe sang nettopp den salmen etter en litt opprivende stund i familien. De sang med en sånn innlevelse og glede at taket på teateret nesten lettet. Og latteren i salen satt løst etterpå. Av en eller annen grunn liker jeg den brått mye bedre. . .

En krevende mann . . . 

Kjersti og Svein, dere var ubetalelige :-).

Og det var disse fine folkene også :-)

 

Jeg er ikke teaterkritiker. Men jeg vet hva jeg ser og føler. Det var et sterkt stykke som traff meg rett i hjertet. Det var en fantastisk gjeng på scenen med over 30 skuespillere og dansere totalt.

Et samspill som imponerte meg stort. Og en innlevelse, spesielt av Silje og Tommy, som fremkalte fossefall mer enn en gang. De fine blomstrete papirlommerørklærne lå et eller annet sted langt ned i veska. Jeg fikk ikke tid til å finne de, øynene ble så godt vasket at begge skjerfets ender måtte trå til i nøden. . .  

Styreleder i Buskerud Teater, Jo Vestly, sa mange flotte og fortjente ord til en utrolig gjeng etter premiæren.

Han sa bl.a.: «Det er ikke vanskelig å se at Silje er profesjonell, men det er vanskelig å tro at Tommy ikke er det».

Sånn helt beskjedent sier jeg meg enig med Styrelederen.

Tusen takk til Tema Foto v/Tor Magnus Anfinsen for tilbudet om å bruke dine bilder til blog. 

Jeg var hinsides tanken på fotografering, pga øyeproblemer.

Denne Store Styrkeprøven til Tommy, som har bestått av uendelig mange timer med øving og turer opp og ned til Thelmas kjøkken/Bøndernes hus i Mjøndalen har nådd sitt mål. De siste to måneder har han vært på øving hver eneste mandag, tirsdag, onsdag og torsdag. Når det innimellom var helgeøving var det i tillegg fredag kveld og lørdag og søndag på dagtid. Det vil i praksis si øving 11 dager på rad. Ved siden av jobben. Jeg tar av meg hatten og bøyer meg gjerne i støvet. Og avslutter med Søtnosas (vår eldste datters) nydelige FB status etter 2. forestilling i Drammen:

"Å se pappaen sin være noen andres pappa på scenen er fint - de andre er heldige som får låne en så fantastisk paps.

 Å se pappaen sin kysse en ukjent dame på scenen er rart - det er jo bare mamma han skal kysse! 

Å se pappaen sin bli hentet av sykebilen på scenen er vondt - tenk om noe sånt ville skje på ordentlig!

Å se pappaen sin dø på scenen er grusomt - han skal jo leve for evig!

 Å se pappaen sin formidle ALLE roller han får tildelt på en så ekte og troverdig måte, er helt vanvittig imponerende - han klarer ALT, han!

Jeg tenker alltid at «nå kan jeg vel neppe bli mer stolt av den mannen?!»... Men så kan jeg det vettu.

 Fy fader for en dyktig skuespiller du er, pappaen min! 

Jeg er foralltid stolt av deg, og jeg er foralltid glad i deg!"

 

Silje, Tommy, Kjersti, Adam, Sabine og ALLE dere andre: Tusen takk for to fantastiske kvelder i Drammen Teater.

Jeg ønsker dere lykke til i Hallingdal på lørdag, nyyyt den siste kvelden også.

Hilsen ei emosjonell og utrolig stolt Fotokjerring

 

 

 

Roadtrip 2017, del 7, BERGEN, vi visste ikke hvor vi skulle starte . . .

. . . for Bergen har så  mye å by på, mye at man godt kan bruke en uke eller tre bare der.

 Vi kom dit ganske langt utpå lørdagskvelden, til en leilighet vi nok en gang hadde leid via airbnb, sånn litt sent utpå ettermiddagen.

Kul og moderne kjellerleilighet.

Ca 7 minutters gange fra den umiskjennelige Bryggen.

 

 

 

Så det ble en liten gåtur i skumringen før vi kveldet litt under gateplan.

 

Søndag formiddag skulle vi besøke familie vi har der, før de måtte fyke videre til andre aktiviteter. Og da dukket vår venn fra Askøy igjen opp i vår hukommelse. Jada, vi hadde pratet om det, men visste ikke om vi fikk tid. Vi ante at han hadde takket for seg, men vi visste ingen ting.

Men etter en tur ut på Askøy fikk vi iallefall vite slutten på en av våre historier.

Min kjære mann har hatt flere operasjoner i den ene foten siden han har en såkalt klumpfot (derav mitt kjælenavn: klumpen min. Mye galgenhumor i denne heimen ;-) ).

De to møttes etter sine respektive operasjoner på spesial-sykehus i Oslo for ca 35 år siden. På den tiden sang jeg i et danseband, og vi byttelånte bil med gitaristen i bandet, siden han hadde investert i orkesterbuss. Chevy- van med automat passet en nyoperert mann med gips på den ene foten. Og dermed satte vi kursen mot Askøy, den første av to ganger. Vårt nye bekjentskap var født med en uhelbredelig sykdom, og gjennomgikk som den første i landet en helt spesiell operasjon. Vi tok som nevnt turen til Askøy to ganger, før Søtnosa kom til verden og vi brått var litt travle med andre ting. Han kom uventet på besøk til oss etter det, men deretter avtok kontakten gradvis. Det blir vel dessverre slik når man lever på hver sin kant av landet, og  med ulike utfordringer i hverdagen .

På ca 35 år skjer det naturlig nok mange forandringer og utbygginger på ethvert sted. Vi kjørte rundt der ute på Askøy i lange tider, fant navnet på området, og dro til og med kjensel på veinavnet. Vi kjørte frem og tilbake og rundt omkring mange ganger, og ingen av oss klarte å finne hverken huset til foreldrene, broren eller søsteren.

Jeg ble etter hvert ganske frustrert (og en smule irritert) over at det ikke skulle være mulig å kjenne igjen 1 av 3 hus, selv etter noen 10-år!

Men det gjorde vi altså ikke.

Så da Tommy kikket til venstre og jeg til høyre, og han brått sa; her er det en kirke, DA visste jeg det.

Jeg måtte ut av bilen og oppover til venstre. Og om jeg hadde gått til høyre etter det, tvers gjennom en hekk (som andre hadde brøytet seg rydning gjennom før meg), vel da hadde jeg gått rett på graven. Til en utrolig positiv og fin fyr som var lenket til en rullestol hele sitt liv. Men allikevel viste en livsglede jeg aldri har sett maken til.

Takk, du  har satt dype spor i våre minner. Du viste oss en livsglede til ettertanke.

Kjære venn, det var sterkt å bli vist vei til graven din.

Bergen by får vi ta en annen gang.

Hilsen ei sorgtung Fotokjerring

Baroniet Rosendal. . .

. . . navnet er like vakkert som selve stedet. Jeg har lenge hatt lyst til å dra dit, og i sommer var det brått i reiseruta. Karen Mowat (den gang Norges rikeste arving) og Ludvig Rosenkrantz (en stolt og fattig dansk adelsmann) fikk gården Hatteberg i bryllupsgave. . . 

. . . og deres lille slott ble ferdig i 1665.

For første gang på mange år fikk jeg et glimt av et pinnsvin i det vi hadde parkert. Det var såpass sjenert at bildet jeg rakk å ta ikke ble skarpt dessverre. Parkeringsvakten derimot, vel han var skarp og ikke sjenert. Det var egentlig en bom på stedet, men den var ute av drift. Dermed måtte den stakkars mannen sitte baki bilen sin, på en parkeringsplass i Rosendal, og vente på neste besøkende som ikke med en gang skjønte de motstridende meldinger på diverse plakater ved bommen. Og dermed var en mulig god tone til p- vakten på jobb der brutt for all fremtid. . .

Slottet og godset var egentlig for lite til å få status som baroni.

 Rosenkrantz fikk allikevel tittelen i 1678. Betingelsen var at bare sønner kunne arve tittelen. Tre av hans 4 sønner døde i krig, og dermed var det den yngste, Aksel Rosenkrantz, som fikk Rosendal som arv. Hans to barn døde tidlig og godset tilfalt kongen. Mange eiere og en lang historie senere, ble Rosendal fredet av Riksantikvaren i 1923.

 

 

 

Den gamle renessansehagen har et vell av roser og en romantisk landskapspark fra 1850-årene.

 

 Kjøkken & urtehagen har et stort utvalg av blomster, grønnsaker, frukt og bær.

Her kan man rett og slett beskue over 300 år med hagehistorie.

Slottet bærer preg av at de ulike eierne har satt sitt preg fra sine stilepoker.

I dag er slottet bevart som et hjem, slik det ble forlatt i 1927.

Hallo, er det tidligere baron Rosenkrantz i vinduet der oppe ?

Selve Museet Baroniet Rosendal ble etablert i 1990.

 

 

Baroniet ROSENDAL er et vakkert sted. Med masse aktiviteter.: Konserter, utstillinger, bespisning, omvisninger, HISTORIE,  m.m.

Det gav meg det jeg håpet det ville.

Med unntak av et par folk på jobb som kanskje skulle holdt seg hjemme med sitt dårlige humør ;-).

Prisene på alt tatt i betraktning:Vi fikk heldigvis en guide som formidlet på en nydelig måte:-).

Hilsen ei Fotokjerring som både kjente duften av roser og historen.

 

Kilder: www.baroniet.no/, www.wikipedia

Gina Myhra er en tusenkunstner med blomster og planter. . .

. . . og det synes i familiens hage. Nå skal det sies at Gina er både anleggsgartner og blomsterdekoratør, og det er tydeligvis en god kombinasjon. Jeg har vært så heldig å være hennes kollega på Kongsberg Hagesenter for noen sesonger siden, og det var absolutt til glede og inspirasjon.

Hun drar like naturlig i gang jordfresere og andre maskiner,

som hun binder de nydeligste og mest dekorative buketter og kranser. . .

 . . . eller fletter en liten hytte av  piltrær .

Gjerdet i midten her er laget av drivved fra Lågen.

Det fungerer som støtte for klatrende vekster, og skjerm mot stativene som støtter bærbuskene bakenfor.

Den runde dekorasjonen midt på verandaen er såklart også selvflettet.

Jeg kan tenke meg at den tar seg nydelig ut med lys inni en kald desembernatt.

"Bollen" på bordet ble nylig funnet på fisketur.

Den er helt perfekt med en liten høstfarget staude oppi.

 

 

Det er fortsatt mange blomstrende planter i hagen her.

Og i veksthuset som både har plass til utstyr og planter er det fremdeles tomater i godt driv.

Gina har anlagt et eget felt for snittblomster.

Med planter som blomstrer til ulik tid gjennom sommeren har hun hele tiden noe å bruke til dekorasjoner.

Bed og plantefelt er lagt til hagens ytterkanter. Dermed er det godt med plass til å boltre seg på plenen.

Den solide spiseplassen i bakgrunnen er det hennes mann som har støpt.

Insektshotell har fått sin plass.

Denne sommerfuglen er den største jeg har sett. Sikkert et tegn på gode forhold.

I enden av terrassen har familien også sin helt private badeplass.

Virkelig en innholdsrik og koselig hage. En liten, skjermet oase bare et steinkast unna byens sentrum.

Takk for titten inn i deres have Gina. Og en stor dose inspirasjon.

Hilsen ei Fotokjerring med litt dårlig samvittighet for egen hage.

 

På Telemark Airshow gikk alt strake veien til himmels. . .  

. . .  men det skjedde ikke på Svalbard lufthavn i går.

Men for å ta showet på Notodden først, det var virkelig en del halsbrekkende øvelser. Og det er ikke slik at jeg egentlig har flydilla.

Snarere tvert imot.

Men når man har fått fotodilla er det brått mye forskjellig som blir interessant.

Til dette showet kom det fly og piloter fra mange steder i landet.

Det var mange imponerende øvelser som ble utvist.

Jeg vet bestemt at jeg ufrivillig ville levert måltider fra siste døgn om jeg skulle vært med på noe av dette.

Og det var heldigvis mye røyk uten ild.

Men jammen ble det litt pyro med mer ild enn planlagt også. Og det er jo helt på sin plass at speakeren sier fra over høyttalerne at de 8-10 som prøver å smugrøyke mellom ca 10 000 andre fremmøtte burde skjønne selv at man ikke røyker på en flyplass. Med mange fly på bakken og i luften til enhver tid. Og store tanker fulle av drivstoff.

Så da var det godt å se at bakkemannskap og brannvesen kom kjapt til stede og slukket gressbrannen som oppsto etter litt pyroshow på bakken.

Vi var ikke til hele oppvisningen var slutt. Men det var en nydelig avslutning for oss å se et seilfly som viste luftballett.

Det hele hadde antagelig foregått i total stillhet om det ikke var for den mektige musikken som ble spilt underveis.

Det var en øvelse med stor ståpelsfaktor.

I går kveld hentet jeg Søtnosa på Knutepunktet i Kongsberg, etter noen dagers tur opp til sin hjertens kjær som for tiden jobber på Svalbard. Flyplassen der er, sett i målestokk med de fleste andre flyplasser, rett og slett bitteliten. Det er èn flyavgang pr dag, de dager det i det hele tatt er avgang. Og når personalet med dette ansvarsområdet allikevel ikke klarte å få sendt med bagasjen til de reisende, vel DA var det noen som gjorde jobben sin ganske kleint.  Jeg er glad de ikke satt i kontrolltårnet for å si det sånn. . .

Hilsen ei Fotokjerring som liker seg best på bakken.

På besøk i bigården til Per Ågren. . .

. . . og hans TUSENVIS av bier.

Per er en aktiv og engasjert mann med mange interesser.

Birøkting er en av dem, og dette har han holdt på med i 3 år.

Eksperter mener at Norge trenger 30 000 nye bikuber. Antall bikuber er nesten halvert siden 1980-tallet. Mens det den gang summet i mer enn 70 000 kuber, er dagens tall omtrent 40 000.  Norske birøktere produserer ikke bare honning. Biene bidrar som kjent også til pollinering/bestøving av både frukt, bær og ville vekster i naturen. Deres ferd fra blomst til blomst sørger for spredning av pollen som er viktig for plantenes formering.

Honningbien er viktig for pollinering, men mer enn tusen andre insektarter bidrar til pollinering i Norge-  både ville bier, sommerfugler, biller og blomsterfluer. Mange pollinerende insekter er i tilbakegang fordi leveområdene deres forsvinner.

Det handler også om at birøkterne sikrer norsk matproduksjon og holder et fag i live.

I snitt får man 25 kg honning fra hver kube pr år.

Den oransje flekken på biens ben er nektar den har vært ute og sanket. Nektaren som de omdanner til honning.

Det er ikke en anselig mengde pr individ pr tur akkurat. 

En liten dose røyk kan være nyttig for å dempe gemyttene før kuben åpnes. 

Minst hver 5. dag er Per oppe og jobber med kubene sine. Lister blir skrevet så det er full kontroll på alt som til enhver tid gjøres og sjekkes. Når cellene er fulle av glitrende honning må nye tomme voksplater settes inn, klare til å fylles opp.

I sommer har Per også klart å få frem 5 nye dronningemner. Det er utrolig viktig for å sikre både god produksjon og vekst i bigården.

For å bli en flink birøkter er nok tålmodighet en god egenskap. I tillegg til å beholde roen selv om det bokstavelig talt svermer hett rundt deg.  Lyden fra alle biene ble rimelig intens når han åpnet de mest bebodde kammerne.

Det summet godt rundt oss begge, og noen var så nærgående at de måtte utforske både meg og kameraet nærmere også. Allikevel hersket det en fullkomment fredelig stemning der oppe.

Så fredelig at selv skogmusa snudde ryggen til oss og fortsatte sitt måltid.

Nå har Per nye lagre med helsebringende honning til salgs. I størrelser fra 170 gr. til 2 kg.

Den kan anbefales. Jeg må ut og hente ny forsyning iallefall. . .

Og jeg vet at Per ikke hviler på noen som helst laurbær. Bigården hans har vokst i passende tempo. Og senere i høst skal han delta på verdenskongressen for birøktere. Tipper han kommer tilbake med ennå mer inspirasjon og glede til videre jobb med biene.

Kilder: Per Ågren, Norges Birøkterlag og Dagbladet

Tusen takk Per, dette var  utrolig interessant og spennende å få være med på. Og fredelig.

Og om noen skulle lure:

Det er ikke biene som er innpåslitne gjester rundt grillmat eller reker på terrassen. Det er veps.

Hilsen ei Fotokjerring som liker bier og te med honning.
 

 

Roadtrip 2017-DEL 6,  SKÅNEVIK er et GODT eksempel . . .

. . . på at kombinasjonen møte med et nytt sted og mennesker som byr på seg selv gir minner for livet.

Vi ankom litt utpå kvelden, og heldigvis hadde vi ikke funnet overnatting før vi kom til Skånevik Fjordhotell. Stedet var en perle, og vi ble mottatt av selveste Direktøren, Inger Karin Larsen. En dame med et utrolig engasjement og en sjeldent god og personlig service . Vi fikk låne nøkler til flere rom slik at vi selv kunne velge i hvilken del av hotellet vi ville bo!

Maten var altså helt usedvanlig god og nydelig anrettet. Jeg har jo mine utallige matintoleranser, men fikk fantastisk mat uten noe problem.

Johansen sukket henført mens han inntok hovedretten, og ble en smule fraværende under desserten.

Terningkast 6 for dette måltidet.

At Skånevik også er kjent som ei fantastisk bluesbygd var ukjent for meg.

Hotelldirektøren selv har hatt en viktig rolle i den sammenheng, les gjerne mer om henne her: http://www.skaanevik.no/bluesbygda/om_prosjektet_bluesbygda.htm

Dette er ikke et stort sted med sine ca 600 innbyggere, men allikevel plasserer de seg på kartet med god hjelp av noen ildsjeler. Midt mellom Preikestolen og Trolltunga ligger stedet der og blomster.  Pippifestivalen går av stabelen i hotellhagen hver sommer.

http://www.pippifest.no/

Språkforsker og dikter Ivar  Aasen har også vært her. «Millom bakkar og berg» er vel kjent for de fleste.

Og stedet ligger virkelig nydelig til millom bakkar og berg.

Jeg fikk en fin rusletur etter middagen. Dette stedet har så klart sin historie. 63 ansatte ved Norway Foods fikk i september 2000 beskjed om at den 92 år gamle fabrikken skulle nedlegges. Ikke vanskelig å forstå at det var dramatisk i ei så lita bygd.


Inger Karin har også mange bilder av kunstneren Lars Hertervig på sitt hotell.

Med skam å melde visste jeg ikke mye om ham fra før heller. Men vi fikk et godt innblikk i hans liv og virke av den engasjert direktøren.

https://nkl.snl.no/Lars_Hertervig

Hotellet har sykler til fri disposisjon for sine gjester.

Vi kom for sent og reiste for tidlig, så vi fikk dessverre ikke sjekket om det stemte.

Vårt opphold  ble kort men godt.

Takk til Inger Karin, du plasserte Skånevik på kartet for oss.

http://www.skaanevik.no/bluesbygda/om_prosjektet_bluesbygda.htm

 

Hilsen ei Fotokjerring som gjerne kommer tilbake i bluesfestivalen.

 

 

.

 

Roadtrip 2017, del 5- Avaldsnes, Norges eldste Kongesete . . .

. . . har vært et hellig sted helt siden bronsealderen for mer enn 3000 år siden.

Jeg synes derfor beliggenheten og inngangen til Nordvegen Historiesenter var lagt utrolig diskret og fint i et så historisk område.

Vi startet besøket på kinoen i kjelleren og fikk se en utrolig flott og informativ kortfilm i den spesielle lille kinosalen.

Vi fikk høre historien om hvordan Avaldsnes ble Norges eldste Kongesete. Harald Hårfagre presenterte oss for herskerne som kontrollerte Norvegen fra Avaldsnes -  helt fra bronsealderen og inn i middelalderen. Mange av de kjenner man igjen fra kongesagaer, heltesagaer, kvad og arkeologien.

Denne mannsfiguren var så naturtro at jeg nesten måtte ta på den for å sjekke. 

Vi fikk også et innblikk i den magiske verden som folk en gang trodde var virkelig. Vi så både seidmenn, skjoldmøyer og norrøne guder.

Kilde: avaldsnes.info

Vi ble ganske imponert, både av filmen og det flotte, underjordiske senteret.

 

Etter runden innendørs tuslet vi nedover lia ved Olavskirken, og ut til Vikinggarden Avaldsnes som ligger på ei lita øy.

 

På gårdstunet finnes det både langhus, leidangsnaust, rundhus og flere mindre bygg.

 

Utenfor langhuset satt damer i tidsriktige klær og jobbet med ulike typer håndarbeid.

Kjerra var parkert. . . 

. . . og husbonden selv tok seg en liten hvil.

Med min store lidenskap for vinduer. . .

. . . fant jeg noen skatter her også.

Utenfor gårdstunet finnes mange fine turstier, for de som søker skogens ro. Vikinggarden er åpen for turister hver sommer, og den andre helgen i juni arrangeres det også Vikingfestival her.

I 2012 fant Kongsgårdprosjektet ruinene av middelalderens kongsgård. De ble funnet bare et par uker før Kongsgårdprosjektet avsluttet sine undersøkelser. Dette er den fjerde kongsgården fra middelalderen som er funnet i Norge.

Vår "Norges-vev" fikk virkelig påfyll på Avaldsnes, et fantastisk interessant sted.

Hilsen ei Fotokjerring som liker lukten av historie 

AIRSHOW på Notodden . . .

. . .  oh yes indeed! It was show :-).

Det var mange forskjellige flytyper, og halsbrekkende øvelser. 

It was a lot of different airplanes, and extremely different exercises.

Det startet med fallskjermhoppere, flere av de var 70 år!

The first event was 12  parachutists, some up to 70 years!

Jeg tok alt for mange bilder, og trenger derfor litt mer tid til å presentere de beste.

I took to many pictures, and need a little bit more time to present the best.

Men for en dag ! Og jeg er egentlig litt målløs over hvor stort dette arrangementet var! 

This was a beautiful day in our neighbor municipality.

Gratulerer til Notodden med vel gjennomført!

Hilsen ei dødsimponert Fotokjerring.

Greetings from a really impressed Fotokjerring

(that is going to have a really long flight next year)

I`ll be back with more from Notodden Airshow.

Roadtrip 2017, del 4 - og veien går videre . . .

. . . over sjø og land, mot Haugesund. 

Herlige motiv å hvile blikket på for en ekte landkrabbe.

Vi var en drøy sving utom Karmøy. Men på daværende tidspunkt hadde vi begynt å kikke etter neste overnatting.

Det var stort sett ingenting å finne der ute så vi satte dermed kursen mot Haugesund.

Ikke så mange motiver å finne på veien videre heller.

Og bildene av fugler jeg ikke ser så mye av i innlandet er ikke mye å skryte av.

Men det er noe med øyeblikket der og da

Og brått var vi på vei inn i Haugesund . . . 

. . . og så var det bare å se om lykken stod oss bi angående overnatting der.

Sånn er det å reise litt på lykke og fromme, som man sier. Man vet ikke hva dagen bringer, eller om man finner en ledig seng.

Men vi var særdeles heldige med airbnb igjen.

Madrassen ble raskt testet og godkjent.

Kjøkken og andre faciliteter var i sin skjønneste orden.

En smule andpusten ble jeg riktignok da jeg våget meg ut på verandaen i 5. etg, med bare glassvegger.

Langt ned ja!

Men utsikten og solnedgangen i Haugesund var fantastisk! 

Neste ettermiddag skulle vi en snarvisitt innom Johansens tante Gerd. Sist vi var i Haugesund var i forrige årtusen. Nå bor hun på en annen adresse, og det skulle vise seg at vi egentlig kunne se bort på hustaket hennes fra vår airbnb leilighet. 

Men før den visitten skulle vi besøke spennende Avaldsnes.

Hilsen ei bråtøff Fotokjerring som overvant høydeskrekken.

Roadtrip 2017, del 3- Vanligvis er det JEG som oppfører meg som en elghund med los . . .

. . . når jeg får ferten av gamle steder.

Men denne dagen var det Johansen som først utbrøt da han så skiltet: «Utstein kloster! Der må vi stoppe».

Utstein kloster på Mosterøy ble bygd i 1260-årene, og er Norges eneste bevarte middelalderkloster. Det drives i dag som museum, konsertarena m.m.  

I sine naturskjønne omgivelser ligger det bare ca 30 minutters kjøring fra Stavanger.

Harald Hårfagre hadde sin kongsgård her.

 Så var det altså kloster for augustinermunker i middelalderen, og senere fogdegård på 1700-tallet.

Munkene tilhørte augustinerordenen. De eide betydelige jordeiendommer og hadde nok inntekter til å brødfø 250 personer årlig.

Etter reformasjonen var klosteret ubebodd i lengre perioder.

Ser dere noe på treet ?

Da Christopher Garmann flyttet dit i 1750 ble det forfalne stedet både satt i stand og forandret.

Familien Schanche overtok klosteret i 1885. Koret i kirken ble overført til staten i 1899.

Klosteret eies i dag i sin helhet av Stiftelsen Utstein Kloster.

 

Det sies at det hviler en forbannelse over klosteret. Da Christopher Garmanns unge kone lå for døden, fikk hun sin mann til å love at han ikke skulle gifte seg igjen. Da han allikevel falt for fristelsen og stod foran alteret i Stavanger Domkirke, med en ny brud 20 år senere, så han med ett Cecilia for sitt indre blikk. Han døde åtte dager senere og ligger begravet under klosterkirken. Hans avdøde kone kalles for Den Kvite Dama. Det sies at Cecilia vandrer hvileløst gjennom østfløyen i flagrende, hvite klær.

Dessverre fikk jeg ikke se henne.

Men denne damen kunne jo vært et godt motiv.

Dessverre ødela vesken og mobilen motivet mer enn at klærne var grå ;-).

I et av rommene i 1. etg. fikk vi en magisk og hårreisende vakker opplevelse. Vi hørte før vi ! Men idet vi kom inn i rommet så vi en ung mann som stod med hendene foldet over brystet. Han hadde et aldeles åpent og nesten forundret uttrykk i ansiktet, mens han sang en nydelig gregoriansk sang. Klangen i rommet var til å miste pusten av. Og det var vel det både sangeren selv og vi holdt på å gjøre. Et av disse magiske øyeblikkene man aldri glemmer.

Og det å ta opp kameraet for å ta et bilde av sangeren var overhodet ikke i mine tanker.

Det var noen øyeblikk i mitt liv som alltid kommer til å minne meg om et fantastisk historisk sted.

Som Johansen fikk skikkelig los på. Og det er jeg glad for.

Hilsen ei Fotokjerring som er fornøyd når Johansen får los;-)

Med nål og tråd skal man sy sine bunader . . .

. . . i alle fall om man ser på den imponerende produksjonen til Haldis Bergan.

En gang i tiden ønsket hun seg egentlig en Tinn-stakk. Men det er ikke sånt man bare hiver seg rundt og gjør alene første gang. Så da det ble arrangert kurs i brodering av øst-Telemak bunad ble hun med på det. Selve broderingen startet i 1976, og den var ferdig montert i 1979. Det setter i alle fall tiden litt i perspektiv for egen del. Det var det året jeg traff min hjertens-kjær, og jeg hadde alt annet enn bunader i tankene. Så fikk hun idèen om å brodere bunad til de av sine nieser/nevø som ønsket det til konfirmasjonen! Dermed ble det en øst-telemark til, som Lise Kristin, den eldste av niesene ønsket seg.

Nestemann ut var Lise`s søster Tove Helen. Kurs i Uvdal fulgte. Dermed ble stakken og skjorta til hennes skjæling fra øvre Numedal produsert. Ferdig i tide til konfirmasjonen.

Så ble det en øst-telemarking igjen, som også Helle Merete gjerne takket ja til. Noen kaller den også for Heddalsbunad eller Anne Bamble.  Det er hun som har utarbeidet denne bunaden etter eldre drakt-deler, og hun lagde mange forskjellige mønster til broderingen.  

 

På disse bunadene blir motivene påtegnet delene.

Man velger farger på garnet, og bestemmer til en viss grad selv hvor man vil ha de forskjellige fargene.

Så var Søtnosa mi, Maria, neste i rekken. Ja takk til øst-Telemark bunad igjen.

Nok en bunad ferdig i god tid før den store dagen.

Og at raudtrøya (jakka) ble ferdig noe senere var i sin skjønneste orden.

Inga Yunan og Haldis svinger på stakkene.

Siden Haldis påbegynte denne generøse gaven fikk de selv sin datter Inga Yunan. Og herved tror jeg muligens at min storesøster snart kan begynne å holde kurs i brodering av øst-Telemark bunaden selv. For jammen ble det èn til. Nå bør det riktignok nevnes at hun også sydde en skjælingsdrakt fra øvre Numedal til henne, da hun var mindre. Pluss noen deler til andre bunader.

(We miss you Vilde, Tennessee is too far away. Picture from May 17.th)

Også var det bare Jentungen min, Vilde, igjen. Men der slapp Haldis lettvint unna. Vilde var nemlig så heldig å få overta den broderte Numedalsbunaden etter sin bestemor til den store dagen. Og dermed er mor Aase også med på noen av bildene. Hun broderte den så klart selv for mange år siden. Og siden det har vært en travel sommer for damene i familien, kunne hverken Lise Kristin, Tove Helen eller Vilde delta på dette lille bunadstreffet i naturskjønne omgivelser.

Min blide far i trivelig samvær med Maria og mor Aase som heldigvis poserte selv i bunaden hun har gitt til Vilde.

Min andre søster Reidun har jammen produsert 4 bunader hun også. 2 i barnestørrelse og både skjælingsdrakt og Tinnstakk til seg selv.

 

 

Riktig skotøy er viktig.

 

Jeg vet at Haldis ble snytt for den siste konfirmant gaven. Men hun fant tilbake til sitt opprinnelige ønske om Tinnstakken. Hun fant ut at det skulle gå kurs i Atrå i Telemark. Og dermed har hun og Reidun fartet oppover der med jevne mellomrom i to år. Først saumet de rosesaumen, som broderiet heter, og dermed var det å lære monteringen. Deretter ble det kurs for å veve forkleband/belte, samt søm og brodering av skjorta.

Fantastisk at folk liker å drive med så forskjellige ting.

Og nøkkelen til denne interessen er ikke på mitt knippe.

Hilsen ei trådløs Fotokjerring ;-).

Roadtrip 2017, del 2 - Har du fyr, har du løkte langs din vei . . .

. . . har du fyr, et signal om riktig lei.

Fjøløy fyr, som ble bygget i 1849, ligger i Rennesøy kommune rett nord for Stavanger. Så vi kom ikke så langt før neste stopp. Vi var på vei til Utstein kloster, men så dukket det altså opp et skilt om fyret.

Siden vi hadde et par busser med cruisebåt turister foran oss (fant vi ut senere) kjørte vi like godt ut til fyret først.

Min private linselus er med ;-).

Fyret ligger nydelig til ved Kvitsøyfjorden, med utsikt mot Karmøy i nord, Kvitsøy mot vest, og Tungenes og Randaberg mot sør. Noen av stedene var vi innom sist sommer.

Selve bygningene er dessverre stengt for publikum, men det går en tursti fra fyret og inn til friluftsområdet ved Fjøløy fort. Vi brukte ikke tid på den vandringen, men det er helt klart en flott tur i naturskjønne omgivelser der ute ved havet.

Høye topper også her ute ved havet.

Fyrene skal ikke bare lyse, de skal også fungere som dagmerker. Deres funksjon er nettopp å være synlige fra sjøen både dag og natt. Mens kystbefolkningen ellers har for vane å legge husene ned i landskapet , står fyrene og troner mot havet.

Fantastisk stein-gard laget med hjelp fra naturen selv.

Fyr-bygningenes form har en sammenheng med funksjon. Høyden på fyret er f. eks. bestemt av lengden det skal lyse. Et fyr som står innaskjærs og skal markere leia, er derfor lavt fordi det er i det nære farvannet det har sin funksjon.

Kystfyr skal lyse langt, og er derfor høye for å kompensere for jord-krummingen.

Så da skal jeg vel ikke nevne at det er pga mitt objektiv på dette bildet at det er en viss, eh, vann-krumming.

I Norge er 83 fyr fredet og 11 ligger i Rogaland.

Kilder: Wikipedia og infotavle ved fyret.

Utrolig hva man lærer på sin vei rundt i Norge!

Til slutt vil jeg anbefale dere å sjekke inn på youtube eller spotify og høre på «Hekla stålstrenga» eller «Lars Bremnes»: Har du fyr. . .

Hilsen ei Fotokjerring som liker fyr.

Hvordan er det med DEG . . .

. . . når dubimmelim eller bommelom? På jobben? Går du bare og gjør det, eller passer det liksom ikke helt? Har du noen gang jobbet på kjøpesenter? Åpningstider 10-20, eller 10-21? Kanskje du til og med er dame? Ja det jobber vel også en håndfull menn på kjøpesentre, meeen det er vel ikke menn som er i flertall! Og unnskyld at jeg nevner det, men damer er i ganske mange år i såkalt menstruerende alder!

Jeg har jobbet en del timer med å se gjennom bilder fra Roadtrip?en til Johansen og Fotokjerringa i dag. For å finne utfyllende informasjon om stedene vi fant underveis. Men, jeg har liksom ikke klart å finne roen til å skrive historien på min måte. Fordi jeg fikk en påminnelse om hvordan det var å ha sin jobb på kjøpesenter i mange år, og hvordan det fortsatt er!

Kjøpesentre skal alltid være tilgjengelig, flotte åpningstider, og helst gratis parkering. De fleste kunder er utrolig hyggelige, og er med på å gjøre arbeidsdagen til et fint sted å være.

Men dere,  man, så man. Bare IKKE om man jobber på kjøpesenter, og må ta HELE vakten alene.

10 -21.

Tisse? Nei

Bærsje? Nei

Bytte tampong? Nei

Nå er jeg usmakelig ærlig. Men slik er det for veldig mange kvinner rundt om i vårt kjære Norge, som visstnok er et av verdens beste land å bo i.

Da jeg bestemte meg for å begynne å blogge hadde jeg tenkt at jeg bare skulle skrive om positive ting. Etter hvert ser jeg at det er flere temaer jeg brenner  for, som jeg synes fortjener dagens lys! Så neste gang DU går på et kjøpesenter og synes du får litt dårlig service:

Tenk om du har en person foran deg som har vært på jobb i en 4-5, eller 8-9 timer, som noe INNMARI! Blårussen har laget et budsjett som skal matche Oslo, Bergen, Trondhjem og andre større byer i Norge. Men de færreste byer i Norge har så mange innbyggere og kunder at det er økonomisk forsvarlig å ha åpningstider som matcher storbyene.

Tenk om den personen du har foran deg har tatt seg en togtur for å hjelpe en annen avdeling med en vakt.

Og den siste beskjeden den ansatte får på et nytt sted fra en avdelingsleder ER: På dette senteret nekter vekterne å passe på om man på do!!!

Unnskyld dere, for at jeg brått er ei surmaget Fotokjerring. Men vær så snill å tenk igjennom deres egen arbeidsdag:

 Kan dere i det minste gå på do når dere ? Og tar dere ikke det som en selvfølge?

Med vennlig hilsen ei SKIKKELG forbannet Fotokjerring

Roadtrip 2017, og vi fortsetter på Norgesveven vår. . .

. . . som blir en blanding av minnerike steder og herlige mennesker vi møtte underveis.

Første dag var retningen satt mot Stavanger siden det var der vi snudde sist sommer. Før vi kom så langt måtte vi forsere noen mil ut av Buskerud, mange flere mil gjennom Telemark før vi fortsatte inn i Aust-Agder og endelig til Rogaland. Vi hadde en liten proviant stopp i Seljord. Og mens jeg ventet på min bedre halvdel som gjorde et privat ærend, ble jeg ganske flirfull av noen utrolig skranglete campingvogner som ble fraktet forbi av ditto skranglete biler. (Unnskyld, men en av de hadde malt Sandsvær bak på vogna, så kanskje det er noen jeg kjenner. . .)

Tilbake i transportetappen møtte vi stadig flere vogner i usedvanlig shabby stil, ofte flere i følge. Vi måtte derfor google om noe vi var usikre på, men straks fikk bekreftet: Dagen for åpning av den 19. festivalen i Seljord, som faktisk er Nordens største Countryfestival. Ganske imponerende vil jeg si!

Vi hadde en bitteliten stopp ved Eidsborg stavkyrkje, som jeg for øvrig aldri har hørt om før.

Da vi nærmet oss Dalen måtte vi ha en stopp nedi den hel . . . es bratte lia, slik at jeg unngikk et infarkt! Jeg ble en smule opptatt av rester av dyreskjelett som var malt i sterke farger og hengt opp i fjellveggen. Google har ikke hjulpet meg så langt, jeg vet ikke om de har en bestemt historie eller er hengt opp for «moroskyld».

Biler og campingvogner sleit seg opp denne lia også, og noen av de kjente vi duften av en stund.

Og så kjørte vi og kjørte og kjørte over Sirdalsheiene. De er sikkert flotte, men i regnvær hjemover sist sommer, og i regnvær bortover i år! Vel, det ble nok Sirdalsheier! Byrkjedalstunet er et fantastisk lite sted. Vi stoppet der sist sommer. Jeg hadde gledet meg til å stoppe her igjen. Det gjorde vi også, men p.g.a tunnelarbeid og utbedringer var det sommerlig kolonnekjøring og jeg hadde 20 minutter til rådighet. 

Da var det bare å frese gjennom det fantastiske utsalget, plukke med meg et kjempestort kubbelys som passer i en av mine store lykter og frese ut igjen. Litt sorg i hjertet kjente jeg, men vi hadde et visst tidsskjema. Om dere kommer forbi her vil jeg virkelig anbefale dere å ta en stopp. Stedet i seg selv er kjempehyggelig, men lysstøperiet er i særklasse. 

Bygningen helt til høyre er bygget helt inntil fjellet og dermed er fjellet den innerste veggen i butikken.

Et usannsynlig stort utvalg av varer, og spennende for ei med en viss kjøpelyst.

Smale veier og enorme stein- og fjellmassiv møtte oss på den videre ferden. . . 

. . .i kolonnekjøring inn i Bjerkreim kommune.

Og så var vi brått i Stavanger . . .

. .  . vi fant vår fine airbnb leilighet i gåavstand til sentrum . . .

. . . og lempet våre ting inn før vi ruslet mot byen . . 

. . . og møtte vår gode venninne Gro fra Kongsberg.

Hun har vært sporty nok til å flytte fra hus og hjem en periode for å ta et vikariat i en annen oljeby enn Kongsberg.

Og brått var vår første dag på tur, og en hyggelig kveld over.

Hilsen ei megafornøyd Fotokjerring

 

 

WOW, Tor Magnus Anfinsen . . .

Dette vakre Kongsbergmotivet er det nyeste bildet, og er satt sammen av totalt  24 bilder. Dermed fremstår det akkurat slik øynene oppfatter det i virkeligheten. Foto: Tor Magnus Anfinsen

. . .  for noen bilder, og gratulerer med flott utstilling på Kåre João Café & Bar! Jeg visste vel egentlig at jeg ikke kom til å bli skuffet da jeg gikk på denne utstillingen. Tor Magnus har fotografert i 25 år, og har tilegnet seg masse kunnskap. Han er en blid og sympatisk bergenser som havnet her i 2009. Hans kone var ikke helt fornøyd med å bli boende på Vestlandet, med sin familie langt unna, og dermed fant hun en passende jobb for sin mann å søke her på Østlandet. Det kaller jeg en løsningsorientert kone:-).

Bedriftens signaturbilde av Saggrendadammen er etterhvert sett av svært mange. Foto: Tor Magnus Anfinsen

Tor Magnus og hans medarbeider og kompanjong Terje Dalseng har kjent hverandre i mange år. De var de første som flyttet inn på Innovasjonsloftet i Kongsberg. Tor Magnus ringte sin venn 23. desember 2016 og spurte om han ville være med å starte firmaet Tema Innovasjon. Terje sa ja, og allerede 14 januar 2017 var han på plass som førstemann på dette spennende loftet, som hadde åpning dagen etter.

Tema Innovasjon driver med innovasjon og salg av produkter og tjenester innen data, foto og rådgivning. De har 3 avdelinger: Tema Foto, som leverer foto produkter og tjenester med høy kvalitet til spiselige priser. Tema Rådgivning løser utfordringer, finner nye løsninger og ser nye muligheter. Tema Forskning og Utvikling utvikler og finner opp løsninger for å gjøre hverdagen lettere for samfunnet rundt oss.

Motiv fra Kvalvikstranden i Lofoten, og fotografens favorittøyeblikk. Dette er et HDR panorama bilde som er satt sammen av 15 bilder. Dermed får man frem  alle detaljer både i de mørkeste og lyseste partiene. Foto: Tor Magnus Anfinsen

Beautiful Norway ble opprettet allerede i 2010, og Beautiful Kongsberg har vært planlagt like lenge. Jeg vet tilfeldigvis at Tor Magnus er en av flere dyktige fotografer som har blitt fremmet av Visit Norway. Beautiful Kongsberg siden er alle velkomne til å dele bilder, filmer og historier om Kongsberg. Altså en side hvor alle kan være med å promotere den vakre byen vår uten at det koster noe.

Hyggelig at ordføreren vår også besøkte utstillingen på åpningen. Foto: Anlaug BJ

Disse flotte herrer har ikke akkurat små visjoner for fremtiden. De ønsker å skape 100 arbeidsplasser i og rundt sin bedrift. F.eks ved å være med å lage en ekstra aktivitet som denne utstillingen hos Kåre João Café & Bar, og samarbeide med andre mindre og større bedrifter. Lise Kristin Hjermundrud er en av deres samarbeidspartnere på Innovasjonsloftet, og jeg vet at det kommer til å skje mye spennende hos henne også utover høsten. Tema innovasjon har allerede 3 ansatte og er i ferd med å bli 4.

De føler også et stort samfunnsansvar. De har lyst til å lage et ungdomshus/møtested for ungdommene i Kongsberg. Gjerne i samarbeid med Kirkens Bymisjon, Fontenehuset og PS Hotell i Oslo.

Som langtidsvisjoner kan de kreative herrer by på dette:

1. Lage verdens beste spill. De har intet mindre enn 12 års strategi klar.

2. Selge flomvernsystem og timelaps system globalt.

Her har vi altså to totalt uredde menn som har store planer, store kunnskaper, tro på seg selv og dermed stor gjennomføringsevne.

Jeg fikk nylig servert et passende motto av min venninne Elisabeth D, uttalt av selveste John F. Kennedy: Sikt alltid mot månen, selv om du bommer, lander du blant stjernene.

Kjære Tor Magnus og Terje, jeg er sikker på at dere lander blant stjernene.

Og det skulle ikke forundre meg det minste om dere brått lander på månen også. 

Hilsen ei Fotokjerring som heier på dere.

Les mer i arkivet » September 2018 » Juni 2018 » Mars 2018
Anlaug BJ

Anlaug BJ

57, Kongsberg

Er lidenskapelig opptatt av foto; naturmotiv, gamle steder, historien bak, mennesker jeg kjenner og mennesker jeg møter. Jeg ønsker å dele bilder og små historier om det jeg finner langs min vei. Du vet, jeg fant, jeg fant.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker